Retningslinjer for arbeidet og kampen videre
Kommunistenes kamp mot populismen må ikke forveksles med kampen som borgerlige og reformistiske partier fører mot populismen. Den er basert på stikk motsatte ideologiske og politiske prinsipper og krav, og disse må utvikles daglig og metodisk for å vinne de framskredne arbeiderne og for å bevege de brede massene i revolusjonær retning.
Dette er en kamp imot småborgerskapets reaksjonære ideologi og praksis som utgjør et alvorlig hinder for utvikling og spredning av den vitenskapelige sosialismen blant de utbytta og undertrykte massene.
For å utvikle denne kampen, må vi se på populismen som et hinder for utviklinga av arbeiderbevegelsen. Vi må kontinuerlig fordømme og avsløre den rolla den spiller i å redde det kapitalistiske systemet fra undergang.
Populismen kan ikke slukke motsetningene mellom borgerskapet og proletariatet, motsetningene mellom klasseinnholdet i populistenes politikk og arbeiderklassens ønsker og behov, like lite som den kan oppheve motsetningene innenfor de herskende klasser.
Når populistene kommer til makta endrer ikke staten sin klassenatur. Utbyttinga blir ikke mindre, men større; trykket mot arbeiderklassen vokser, vinningene og rettighetene til arbeiderne og deres organisasjoner er et konstant angrepsmål for populistene. Kapitalismen øker undertrykkelsen og voldsbruken. Dette betyr at populismen ikke minsker klassemotsetningene, men at de blir skarpere.
Ettersom populismen appellerer til «folket», må kampen mot den populistiske og nasjonalistiske ideologien og politikken føres i arbeider- og folkebevegelsen. Den store utfordringa er å bekjempe populismens innflytelse og hegemoni i vår egen leir gjennom bredt anlagt massearbeid, uten å underslå hva som kjennetegner våre partier og hvilke mål vi har.
Å utvikle denne kampen er nødvendig for å etablere tette bånd mellom avvisning av den rådende politikken og det å fremme de konkrete og presserende kravene til arbeiderne og de arbeidsløse, tilpasset det faktiske bevissthetsnivået og følelsene til de undertrykte og utnytta massene.
Vi må imøtegå den populistiske demagogien med en kommunistisk propaganda som er enkel og forståelig for arbeiderne og de unge proletarene, kvinnene, de fattige. En propaganda som setter deres sanne interesser i sentrum for våre aktiviteter.
Nå som vi står overfor en voksende populisme og fascisme, er det av største betydning å utvikle den proletariske enhetsfronten og folkefronten.
Taktikken til arbeidernes enhetsfront i kampen mot kapitalismen er nøkkelen til å kjempe mot populismen, dens klassefellesskap og samarbeidspolitikk. Hvert skritt vi tar for å virkeliggjøre aksjonsenhet mellom arbeiderne i kamp mot kapitalismen, er et skritt som åpner for bredere og avgjørende kamper.
Populismen må møtes på dens egen banehalvdel, for eksempel på valgløftene, spesielt når den vinner posisjoner. Det er vår plikt å avsløre populistisk demagogi, anførernes løgner, ved å vise arbeiderklassen at det er snakk om gammel politikk i ny forkledning, ved å vise at målet er å sitte ved bordet for å holde det kapitalistiske systemet gående.
Vi må fordømme deres lydighet og underkastelse for de imperialistiske internasjonale institusjonene (EU, ESB, IMF, NATO osv.) og internasjonale traktater av antifolkelig karakter, for avtaler de er beredt til å inngå med imperialistiske krefter og monopoler.
I vår propaganda må vi vise at populismen har katastrofale følger for arbeiderne. Vi må forklare at dens politiske «fanesaker» ikke tjener folkets interesser, og enda mindre interessene til arbeiderne.
Det er opp til oss å nådeløst avkle den populistiske demagogien og retorikken, falskheten i dens folkepatriotisme, de sjåvinistiske slagorda som skal dekke over at den fører en arbeiderfiendtlig politikk for imperialisme og krigsforberedelser, å vise at populismen er dypt udemokratisk og anti- nasjonal.
Populistiske ledere som sitter i maktposisjoner har mange svakheter fordi den kapitalistiske krisa river sløret av deres demagogiske forslag og økonomiske tiltak. De har stadig mindre å tilby massene. «Flaggsakene» deres havarerer og når de blir tvunget til å ty til tradisjonelle borgerlige krisetiltak, går de til harde angrep på arbeiderne og vanlige folk.
For å føre dette arbeidet framover må vi delta i masseorganisasjonene, spesielt i fagforeningene, både for å utvikle forsvarstiltak fra klasseorganisasjonene sin side og for å diskutere med arbeiderne som stemte for de populistiske partiene. Vi må forklare at de bygde på illusjoner og vi må jobbe for å forene dem i den felles kampen med andre lag av folket.
Det hersker i dag betydelig forvirring blant arbeiderne. Vi trenger derfor å trekke en klar linje mellom velgerbasen og de populistiske ledere som vi hele tida må angripe og avsløre. Våre fiender er de høyreekstreme og fascistiske populistiske organisasjonene – ikke arbeiderne og massene som stemmer på dem.
Et spørsmål av stor betydning for vår kamp er å formulere konkrete og umiddelbare klassekrav som er tilpasset den aktuelle situasjonen. Å skape en plattform og etablere brede allianser rundt disse kravene er avgjørende ledd i å bygge aksjonsenhet mot populismen.
Samtidig er det nødvendig med en resolutt kamp mot politisk passivitet og la-oss-vente-og-se-holdninger som kommer til uttrykk i fraser som «la dem styre, så får vi se hvor lenge de holder» osv. Denne holdninga letter framgangen til de populistiske kreftene. Derfor må vi involvere oss i dagskampen, der vi deltar organisatorisk i kampen arbeiderne fører. Alle muligheter må utnyttes, om de er aldri så små.
Et annet særlig aspekt er arbeidet med å få småborgerlige sjikt til å distansere seg fra populismen. I kampen mot de reaksjonære politiske kreftene er det å påvirke disse utilfredse og politisk umodne samfunnslagene en av de viktigste forutsetningene for å lykkes..
Det er nødvendig å utforme krav av økonomisk og demokratisk karakter for å vinne over proletariatets allierte og for å isolere de reaksjonære og farlige delene av småborgerskapet. Vi må legge fram argumenter og skarpe analyser av de presserende problemene for å overbevise arbeidsfolk om at populisme ikke er svaret på disse problemene.
Vi må gjøre en innsats for å bygge fronter, allianser, blokker, koalisjoner osv. av antifascistisk og antiimperialistisk slag. Under ledelse av proletariatet må vi forene de fattige arbeiderne i byen og på landet (innfødte og innvandrere), de undertrykte nasjonalitetene, de ekte progressive og demokratiske kreftene, på grunnlag av et program med spesifikke krav som er i tråd med proletariatets grunnleggende interesser.
Taktikken må ta høyde for en ulik tilnærming til høyre- og venstrepopulistiske bevegelser, og overfor fascistiske grupper og partier.
Det er forskjell på en reformistisk eller opportunistisk organisasjon og høyreekstreme og fascistiske organisasjoner. De er ikke ett og det samme, sjøl om de alle prøver å vinne innpass blant massene.
Med de venstrepopulistiske organisasjonene er det mulig å stå sammen i gitte øyeblikk, på taktiske, veldefinerte og konkrete mål og problemstillinger som handler om de arbeidende massenes krav og interesser. Med fascistene er ingen samhandling mulig, men det er nødvendig å forfølge en kontinuerlig ideologisk og politisk kamp. Det vi trenger er å vurdere hvilken klasse, eller hvilke klasseinteresser, de tjener.
Selv om det kan være sammenfall med krava som venstrepopulistiske bevegelser reiser, er det ikke mulig å allmenngjøre en felles taktikk i forhold til alle disse bevegelsene. Selv om det kan finnes enkelte unntak, så fornekter disse bevegelsene i alminnelighet arbeiderklassens særskilte rolle, de fornekter eller tilslører den proletariske klassekampen. Også de bevegelsene som vi kan samarbeide taktisk med i en konkret situasjon, gjør alt de kan for å neglisjere de kommunistiske organisasjonene.
Det er åpenbart at vi må være krystallklare i våre tilnærminger og anvende en riktig taktikk på alle steder og i alle land. Vi må nøye analysere forslagene og standpunktene, kravene og de demokratiske slagordene til de progressive populistene, som vi må utvikle presist og skarpt til fordel for arbeiderklassen.
Det kan ikke nektes for – det ville være absurd – at disse bevegelsene veit hvordan de kan dra nytte av den ideologiske svakhet blant massene, og at de i mange tilfeller er i stand til å påvirke dem. Dette tvinger oss til å være veldig varsomme i forhold til de populistiske prosjektene, og med evne og fasthet støtte de grunnleggende kravene til arbeiderklassen og de folkelige massene.
Vi må alltid ha det grunnleggende spørsmålet for øye: styrking og utvikling av våre partier og organisasjoner, det å bygge sterke marxist-leninister partier.
Vi kan ikke argumentere mot de populistiske bevegelsene ved å anklage dem for ikke å være marxist-leninister, for ikke å være ekte revolusjonære partier.
Denne oppgaven er det arbeiderklassens revolusjonære partier, teoretisk rustet med den vitenskapelige sosialismen, som må aksle. Dette er den avgjørende faktor for å føre kamp mot borgerskapet og reaksjonen, populismen medregnet.
August 2018.
Dokument basert på debatten om populisme på møtet mellom marxist-leninistiske partier og organisasjoner i Europa, juni 2018.
