Ei venstreside som spreller i imperialismens garn, har verken arbeidsfolk eller sosialister bruk for.
Store deler av den radikale venstresida lar seg nå lede av en imperialistisk logikk hvor «geopolitikk» sjalter ut klassekamp og marxisme. Der en fløy kaster seg i armene på NATO, heier en annen på Kina. Inspirasjonen til disse avsporingene kan finnes i Karl Kautskys ideer om «ultra-imperialisme» og i den kinesiske teorien om å dele verden i tre.
NATOs norske støttetropper på venstre flanke
SV og Rødt har blitt NATOs norske støttetropper på venstre flanke. Gigantbevilgninger til et «nasjonalt forsvar» koordinert med og dels diktert av NATO, må til for at «vi skal kunne forsvare oss» mot et imperialistisk Russland. Det eneste som mangler er et ja til EU-hæren, dersom Donald Trump igjen inntar presidentvervet i Washington.
Mange kritikere av denne linja setter sin lit til at den russisk-kinesiske alliansen skal frelse oss fra den vestlige imperialismens kvelertak på verden. Kina og Russland skjønnmales som ikke-aggressive stormakter som vil gjenopprette en «balansert» imperialisme. For å gi denne analysen et skinn av «marxisme», får vi vite at verken Kina eller Russland er imperialistmakter i egentlig forstand; de tvinges til å spille annenfiolin på dollarens premisser.
Men nettopp denne «forfordelinga» stormaktene imellom er det som alltid gir opphav til imperialistiske kriger. Det er en uunngåelig følge av kapitalismens ujamne utvikling.
For begge retninger gjelder at de, uttalt eller implisitt, støtter den ene blokken av imperialistiske land mot den andre. Kampen som de angivelig fører mot imperialismen, foregår på det imperialistiske systemets egne premisser. Arbeiderklassen og kamp for sosialismen har derfor ingen plass i disse geopolitiske «analysene».
Vi som har levd ei stund drar kjensel på mye av resonnementet fra 1970- og 1980-tallet. Den gangen satte mange sin lit til «den alliansefrie verden» som motvekt til USA-imperialismen. Straks etter Maos død og oppgjøret med «firerbanden», lanserte Kina seg som bannerfører for mer eller mindre «alliansefrie» utviklingsland. «Teorien om tre verdener» bar bud om at Kinas kommunistiske parti (KKP) hadde forlatt en sosialistisk utviklingsvei og at landet posisjonerte seg for å bli ei sosialimperialistisk supermakt. I lett revidert form tjener teorien den dag i dag det kinesiske byråkratborgerskapets utenrikspolitiske ambisjoner.
Under den (forrige) kalde krigen var det de to supermaktene USA og Sovjetunionen som trua verden med atomkrig. De rivaliserte seg imellom om innflytelsessfærer, men samarbeidde når det gjaldt å kvele revolusjoner og frigjøringsbevegelser som kunne forstyrre den eksisterende maktbalansen på alvorlig vis. Og de holdt kustus på sine undersåtter i EU og Comecon, NATO og Warszawapakten.
Tre verdener-teorien retta seg i formen mot begge disse to supermaktene i «den første verden» som svingte pisken over «den andre verden», og særlig over «den tredje verden».
Men i stedet for å mobilisere verdens arbeidere og undertrykte folk til å gjøre revolusjon mot imperialismen, dreide teorien seg om å forene alskens stater og regimer, reaksjonære som progressive, imot disse to supermaktenes dominans. Teorien så bort fra at det i disse landa var undertrykte og undertrykkere, fattigbønder og jordeiere, proletariat og kompradorborgerskap. Dette ga seg mange bisarre utslag i den kinesiske utenrikspolitikken, som for eksempel nære forbindelser til Pinochet-diktaturet i Chile, et iskaldt forhold til flere afrikanske frigjøringsbevegelser og militær straffeinvasjon av nabolandet Vietnam i 1979.
I tillegg skulle denne «tredje verden» alliere seg med «den andre verden», det vil si de små og mellomstore imperialistiske landa. I kinesisk utenrikspolitikk kom dette til uttrykk gjennom støtte til EU, det daværende Europeiske økonomiske fellesskap (EEC eller EF). Mange revolusjonære og kommunistiske partier i Europa lot seg lede av disse kinesiske «anvisningene». I dette spørsmålet sto imidlertid AKP(m-l) imot og holdt fast på sin motstand mot norsk EEC-medlemskap.
Å styrke motstandskrafta til små og mellomstore imperialistiske land betyr med nødvendighet å styrke staten og militærmakta til borgerskapet i disse landa. Oppfordringer til klassekamp og revolusjon ville bare svekke dem. Med unntak for noen elementære dagskrav innafor systemets rammer, måtte klassekampen i sånne land dempes ned. Kampen for sosialismen ble henvist til bokhyllene. Også i den såkalte tredje verden ble kampen for nasjonal frigjøring tona ned i den kinesiske propagandaen, særlig hvis det dreide seg om frigjøring fra en av kolonimaktene i «den andre verden».
Men det skulle bli verre enda. Teorien legitimerte at arbeiderklassen og folkene kunne støtte seg på ei supermakt mot ei annen. Gradvis ble tesen om at de to supermaktene var de største fiendene av verdens folk, dreid til at Sovjetunionen var den aller farligste av disse to supermaktene. Samtidig med at den sovjetiske byråkratøkonomien smuldra, ble det hevda at denne sosialimperialistiske staten var ei supermakt i framgang. Omvendt var USA-imperialismen og NATO mindre farlig og på defensiven, og i siste instans en alliert.
Andre deler av venstresida så derimot på det revisjonistiske Sovjetunionen som en mer eller mindre «progressiv» motvekt mot en evig aggressiv USA-imperialisme. Leseren får trekke sine egne konklusjoner om hvorvidt det finnes paralleller til i dag.
SV, og delvis Rødt, fantaserer om å lage en forsvarsallianse av «snille» nordiske imperialiststater, nå som også Finland og Sverige er med i NATO. Men først når Norge og nabolanda har rusta seg til tennene, er utmelding av NATO «realpolitikk». Det ville være «sikkerhetspolitisk uansvarlig å gå inn for at Norge, med et nedbygd nasjonalt forsvar, skulle stå alene i morgen», som Rødts landsstyre uttrykte det våren 2022.
Blant dem som framfører en riktig kritikk av denne pro-imperialistiske opportunismen, er det noen som havner i den andre grøfta. Alliansene som Kina og Russland bygger omkring seg (BRICS og SCO), gir visstnok håp om en fredeligere, «multipolar» verden. Med Kina i tét kan «det globale sør» forene seg mot «det globale nord», slik at det unipolare USA-imperiet går dukken og kloden kan fordeles på rettferdig og fredelig vis.
En fornuftsbasert imperialisme har aldri eksistert og kan heller ikke eksistere
Illusjoner av dette slaget er ultra-imperialisme for det 21. århundre, dvs. gjenbruk av Karl Kautskys ideer om en fornuftsbasert imperialisme som deler verdensmarkedet mellom seg på fredelig vis. Men en sånn imperialisme har aldri eksistert og kan heller ikke eksistere, fordi de kapitalistiske statene og monopolene lovmessig utvikler seg ujevnt.
Imperialisme i alle former betyr krig og reaksjon over hele linja. Ethvert imperialistisk land er tvunget til å føre en imperialistisk politikk i samsvar med de globale interessene til landets egne monopoler. Kamp mot all imperialisme, i særdeleshet den vårt «eget» borgerskap representerer, er derfor en innbakt del av kampen for frihet, demokrati og sosial frigjøring.
Dette har vært ABC for den revolusjonære norske arbeiderbevegelsen i ulike perioder, men ser ut til å ha gått i glemmeboka hos mange. Det er tid for å friske opp barnelærdommen.
Ett er sikkert: Ei venstreside som spreller i imperialismens garn, har verken arbeidsfolk eller sosialister bruk for.
Jan R. Steinholt er redaktør for tidsskriftet Revolusjon.
Denne teksten ble først publisert i tidsskriftet Gnist nr. 3/2024.
