Opportunister svinger kappa etter vindretninga.
Sosialsjåvinister og sosialimperialister. Det var det Lenin kalte dem, «sosialistene» under første verdenskrig som forsøkte å gi sin støtte til eget borgerskap et skinn av «marxisme».
Disse lederskikkelsene i de etablerte arbeiderpartiene (sosialdemokratiet) var sosialister i ord, men sjåvinister og imperialister i handling.
Vi kjenner dem igjen i dagens Norge. Da snakker vi ikke om det tradisjonelle og statsbærende sosialdemokratiet, som i vår tid helt åpent tilkjennegir sin støtte til kapitalismen, NATO og alle borgerskapets institusjoner. De er imperialismens åpne talsmenn, verken mer eller mindre.
Nei, vi snakker om prominente folk i partier som fortsatt bekjenner seg til en eller annen form for «sosialisme», som SV eller Rødt. Det gamle sosialdemokratiets mer spissfindige venstrefløy, om man vil. Vi snakker om opportunistene som vil sende våpen til Ukraina i NATO-regi, og som grunngir det med Ukrainas rett til å forsvare seg mot et ondsinnet og aggressivt Russland. De speiler standpunktet til vårt eget imperialistiske borgerskap.
SV har i realiteten vært et motstrebende NATO-parti i 25 år. Partiets daværende utenrikspolitiske talsmann Erik Solheim og partileder Kristin Halvorsen ga «kritisk støtte» til NATOs bombetokter over Serbia og Kosova i 1998. I regjering sørga partiledelsen i 2007 for å overkjøre all intern motstand ved å sende norske spesialstyrker til Afghanistan. Og som regjeringsparti var SV med på å sanksjonere det norske bomberegnet over Libya i 2011.
Rødt var imot, men viste påfallende passivitet de første dagene og ukene av denne NATO-krigen.
På SV sitt landsmøte i mars i år fjerna flertallet helt kravet om å melde Norge ut av NATO. I stedet fabler SV om en nordisk forsvarsallianse, som NATO nå har tilrettelagt for med svensk og finsk medlemskap i alliansen. Mange SV-ere har standhaftig stått imot NATO-dreininga, men de har tapt skanse etter skanse i et kvart århundre.
I Rødt står det ikke særlig bedre til ved partiets forestående landsmøte 21.–23. april. To fløyer står mot hverandre. Ifølge partiets landsstyre er det «sikkerhetspolitisk uansvarlig å gå inn for at Norge, med et nedbygd nasjonalt forsvar, skulle stå alene i morgen». En mer ynkelig hyllest av storebror USA er vanskelig å finne.
Det avgjørende slaget i Rødt står nå om støtte til fortsatte norske våpenleveranser til Ukraina. Retorikken om støtte til en nasjonal forsvarskamp mot en imperialistisk aggressor tjener til å dekke over at det handler om støtte til en imperialistisk militærkoalisjon mot en annen. Men våpenleveranser godkjent av det norske Stortinget blir nødvendigvis koordinert med NATO, USA og Storbritannia. Det handler om alt fra klargjøring og opplæring av mannskaper til logistikk og målutvelgelse. Når våpenfløyen forsøker å bortforklare dette, avslører de samtidig sine inngrodde forestillinger om at norsk imperialisme stiller i en egen og «snillere» divisjon.
Krigs- og NATO-motstandere i SV og Rødt skal ha all ære for at de kjemper heroisk. I beste fall vil de klare å bremse den borgerlige degenereringsprosessen i disse partiene.
Venstrepartier som ser parlamentarisme og reformpolitikk som veien til sosialismen, vil uunngåelig tendere i retning av å identifisere seg med det rådende systemet, og dermed med den herskende klassen og dens verdensbilde. Det gjelder spesielt i krisetider. Ustabiliteten i det kapitalistiske systemet gjør at borgerskapet bruker alle midler for å disiplinere partier som kan appellere til arbeidsfolk og antiimperialister. Det er dette vi nå ser utspille seg i den offentlige debatten.
De reformistiske lederne har en vesentlig del av sin sosiale basis i småborgerlige lag og i arbeideraristokratiet i fagbevegelsen. Dette øvre sjiktet i arbeiderklassens rekker har i generasjoner blitt oppfostra i en ånd av klassesamarbeid. Tydeligst kommer det til syne ved lønnsoppgjørene, der utgangspunktet for lønnskrava til den reformistiske fagbevegelsen er hva bedriftseierne kan avse uten at «konkurranseevnen» overfor andre lands bedrifter og arbeidere blir svekka. Hva som er akseptabelt for våre egne kapitalister, veier som regel tyngre enn å sikre kjøpekrafta.
På denne måten oppdras arbeiderklassen, med «arbeiderpartiene» som de viktigste oppdragerne, til å tro at interessene og profittjaget til Telenor, Hydro, Equinor, Statkraft osv. er i deres interesse. Ved å være selskapslojale kan arbeiderne håpe på at noen smuler av den imperialistiske superprofitten tilfaller dem.
Interessene til denne monopolkapitalen må naturligvis forsvares hjemme og ute, enten vi snakker om Angola, Bangladesh, Brasil, Argentina eller for den saks skyld Ukraina. Europas største land etter Russland er et attraktivt objekt for imperialister av alle slag. Ukraina har store ressurser, som et jordbruksland rikt på kull og sjeldne mineraler til «det grønne skiftet». I de østlige oblastene fins noen av verdens største forekomster av litium, et ekstremt etterspurt alkalimetall til bl.a. batteriproduksjon. Planene i Brussel og Kiev var at dette skulle være en del av Ukrainas medgift til EU.
Ender disse ressursene opp i den russiske imperialismens interessesfære istedenfor i EU sin, betyr det store tap på børsene og finansmarkedene. Dessuten skrumper markedet inn for vestlig kapital som skal «hjelpe» et sønderskutt Ukraina på beina igjen etter krigen.
En tredjedel av Europas dyrkbare areal befinner seg i Ukraina. Det norske Oljefondet er fjerde største investor i den privatiserte landbrukssektoren. Norsk imperialisme ser enorme muligheter, ikke minst når landet er lagt i ruiner og skal bygges opp igjen.
Først skal Kongsberg og Nammo sprenge profittmarginene sine, bokstavelig talt. Når kanonene en gang stilner, venter Telenor, Eqinor, Statkraft og Yara på gribbefest. NHO-sjef Ole Almlid sikler allerede etter kontrakter for å gjenoppbygge Ukraina, spesielt infrastruktur norske bedrifter som Telenor og Statkraft har spesialkompetanse på. Et eget nettverk i NHO skal hjelpe flere norske bedrifter til å investere i Ukraina, kan Aftenposten melde 14. april.
I siste omgang må disse interessene forsvares med militærmakt. Da blir det norske «forsvaret» for puslete. Løsninga ligger i alliansen med USA og de vestlige stormaktene. NATO er enkelt sagt den alliansen som i dag best tjener de overordna interessene til norsk monopolkapital. Problemet kan være å få arbeiderklassen til å godta militariseringa og de omkostningene det har for vanlige folk. Da er borgerskapet avhengig av at sosialdemokratiet og «ansvarlige» venstrepartier fungerer som nasjonale støtdempere for krigspolitikken.
Under mindre tilspissa internasjonale forhold aksepterer borgerskapet litt systemkritikk og NATO-motstand. Denne romsligheten forsvinner som dogg for sola når den internasjonale spenninga mellom imperialistmaktene skjerpes. Når imperialistiske rivaler truer eller motsetter seg hegemoniet som USA og vestmaktene har etablert og stadig utvider, slik Russland med aggressiv militærmakt gjør i Ukraina, setter det borgerskapet venstrepartiene under voldsomt press.
Istedenfor å avsløre det norske borgerskapets økonomiske og politiske motiver for å bidra til krigen, stiller opportunistene seg bak den vestlige imperialismen sin kamp mot «et verre onde» i form av det imperialistiske Russland. Foran seg skyver de ukrainske arbeidere ført bak lyset av sitt eget borgerskap, akkurat som russerne ved fronten er ført bak lyset av kapitalistklassen i Kreml. De argumenterer som Karl Kautsky, som mente det ville være feil å motsette seg militære felttog når dette var «folkets vilje». Når borgerskapet lykkes med sin hjernevask av den folkelige opinionen, blir dette opportunistenes begrunnelse for å føre borgerlig halehengspolitikk.
Visst er de «kritiske» til NATO og USA-imperialismen. De kan tilmed ta i bruk noen marxistiske fraser om imperialisme og nasjonal sjølråderett. Det siste er visstnok et argument for å kreve enda større forsvarsbudsjetter enn det Solberg-regjeringa presterte, som Rødt gjorde i 2019. Maksimal opprustning av et «nasjonalt» forsvar innafor den USA-styrte krigsmaskinen NATO!
Men, sier opportunistene, Ukraina er et lite(!) land som bare kan forsvares med massive tilførsler av våpen. Og skal det virkelig monne, må våpna komme fra NATO og USA. Som Rødt-politiker og tidligere RV-leder Jørn Magdahl sier det i et tilsvar til en annen partiveteran, Arnljot Ask: «Konsekvensen av dette synet [dersom venstrepartier i alle NATO-land sa nei til våpenleveranser] er at om venstresida hadde større innflytelse, så ville Ukraina nettopp ikke hatt de våpna som trengs for å forsvare sin nasjonale eksistens.» (KK 13.04.2023)
Som om USA og NATO bryr seg om Ukrainas nasjonale eksistens på annen måte enn som en territoriell utvidelse av østflanken til EU og NATO.
Arnljot Ask forsøker å forene fløyene i Rødt rundt en mer kautskyansk tilnærming. Han forsvarer partiets programformuleringer mot våpenforsendelser, et standpunkt som samtlige norske partier hadde for et drøyt år tilbake. «Vår motstand mot å gi våpen via Nato er en politisk markering, som ikke har hatt noen praktisk betydning», beroliger han de mest våpenfrelste partimedlemmene med (KK 11.04.2023). Han trøster også med at «vi» sanksjonerer Russland politisk og økonomisk.
Interessene til arbeiderklassen i Ukraina, Russland og Norge er nesten helt fraværende i denne partidebatten. Diskusjonen dreier seg i bunn og grunn om hvor langt et «venstreparti» bør gå i å spille på lag med de imperialistiske stormaktene, og om den ene av dem er «ondere» enn de andre.
«Internasjonal solidaritet» kaller våre sosialimperialister det når de klapper henrykt over enorme krigsbudsjetter i eget land som ledd i å finansiere våpeneksport til Ukraina. Når det gjelder norsk NATO-medlemskap, forsikrer de om at utmelding er det langsiktige målet. Bare ikke akkurat nå. Før dét kan skje, må den norske imperialismen ruste seg til tennene – innafor NATO, for ellers blir «vi» forsvarsløse!
Artikkelen fortsetter under bildet.
Møte mellom statsministeren, finansministeren og de parlamentariske lederne om økonomisk støtte til Ukraina. Regjeringspartiene (til venstre) og «opposisjonen» diskuterer smilende støttepakka 6. februar 2023. Daværende SV-leder Audun Lysbakken er nummer to fra høyre. Rødt-leder Bjørnar Moxnes innerst til høyre. Foto: Peder Mydske / Stortinget CC BY-NC-ND
Når Rødt-ledelsen blir konfrontert med sitt forræderi mot sosialistiske prinsipper, bedyrer den at de i Ukraina bare er tilhengere av «defensive» våpen som kan bidra til nasjonal frigjøring. En «frigjøringskrig» med NATO og USA som den faktiske generalstaben! Rødt-ledelsen finner det rimelig at NATO-sersjantene i Kyiv skal få 75 milliarder norske kroner til fri disposisjon. I demokratiets og solidaritetens navn, selvfølgelig.
Videreføring av denne logikken tilsier at Rødt, for å være i forkant, også må kreve norske våpenleveranser til enten Kina eller til Taiwan. Det første alternativet vil være en håpløs politisk markering, det andre alternativet kan sikre Rødt stor borgerlig støtte.
Taiwan har siden den kinesiske revolusjonen i 1949 bestått som et brohode for USA-imperialismen. Taiwan er bare anerkjent av en håndfull mindre stater og er heller ikke medlem av FN. Så godt som hele verden anerkjenner prinsippet om ett Kina, noe som i praksis gir Taipei en uavklart status som en slags sjølerklært kinesisk delstatsregjering fristilt fra Beijing. Siden 1973 har også USA anerkjent prinsippet om ett Kina, sjøl om Beijing og Washington opererer med vidt forskjellige fortolkninger av hva det innebærer.
Spenninga i Taiwan-stredet mellom Kina og USA med allierte er høyere enn noensinne. Kina truer åpenlyst med militære reaksjoner hvis Taiwan erklærer uavhengighet, mens USA ruster opp Taiwan med løfter om å forsvare øystaten militært. Hvem vil Rødt støtte hvis en krig skulle bryte ut? President Xi Jinping eller Biden og Stoltenberg? Er det prinsippet om ett territorielt Kina eller Taiwans rett til nasjonal uavhengighet (som bare et mindretall taiwanesere krever) som skal veie tyngst?
Prinsippet om nasjonal sjølråderett er ikke så likefram som enkelte vil ha det til. Folkerett, folkesuverenitet og nasjonalt demokrati er ikke nødvendigvis synonyme begreper. I forholdet mellom stater er det riktig å forsvare hovedprinsippet om folkerett og ukrenkelige grenser, fordi alt annet legitimerer nye krigshandlinger. Samtidig innebærer nasjonenes rett til sjøl å bestemme at de må få avgjøre sin egen status, også hvis det innebærer territorielle endringer og nye grensedragninger. Rettighetene til nasjonale og kulturelle minoriteter som ikke oppfyller kriteriene for en nasjon, må ivaretas med uinnskrenka språklige og kulturelle rettigheter for de nasjonale minoritetene innenfor nasjonen.
Derfor er det nasjonale spørsmålet komplekst. Nasjonalsjåvinisme vil alltid bli tatt i bruk av borgerskapet og fascistene for å splitte arbeidere av forskjellige nasjonaliteter. For sosialister er det overordna å overvinne nasjonale motsetninger som står i veien for klassekampen og fører den på villspor. Den nasjonale kampen er rettferdig når den retter seg mot imperialismens nasjonale utplyndring og utbytting, med mål om nasjonal frihet og demokratisk forbrødring. Andre nasjonale kamper kan være rettmessige, om enn ikke rettferdige eller progressive. Derfor må sosialister og kommunister ta konkret stilling til slike kamper. I gitte tilfeller kan det bety at sosialister advarer mot for eksempel nasjonal løsrivelse, men uten å bestride den aktuelle nasjonens rett til sjøl å avgjøre hva den går inn for.
Sosialisme og revolusjon som arbeiderklassens svar på krigshelvetet nevner de norske sosialimperialistene ikke. Hvis man går dem på klingen, vil de svare at det er fullstendig urealistiske fantasier som ingen ville forstå.
Har de ikke litt rett i det?
De har rett i at arbeiderbevegelsen og de sosialistiske kreftene i Ukraina og Russland (og i det meste av Europa) i dag står ekstremt svakt. Oppfordringer til å forvandle den reaksjonære krigen til proletariske revolusjoner mot egne regjeringer vil – som taktisk parole under dagens omstendigheter – være et meningsløst slag i lufta. Brorparten av de arbeidende folket i de krigførende landa, og i landa som støtter dem, er ført bak lyset av sine nasjonalsjåvinistiske regjeringer. Men dette endrer ikke et øyeblikk ved at parola er strategisk gyldig, som et vilkår for å gjøre slutt på alle kriger.
Inntil arbeiderklassen og den revolusjonære marxismen igjen blir sterk nok til å omsette parola i politisk handling, er arbeiderklassens mål å få slutt på denne bestemte krigen og det faktiske blodbadet som pågår. Det innebærer at arbeidere i alle land må kreve av sine regjeringer at de stenger av for alle våpenforsendelser, at de oppfordrer til våpenhvile og fredsforhandlinger.
Våre dagers sosialimperialister støtter krigspolitikken og ønsker seier for egen imperialistiske regjering og dens allierte. Det gjelder i øst som i vest.
Den russiske føderasjonens «kommunistiske» parti støtter i hovedsak felttoget i Ukraina, sjøl om det er en viss indre opposisjon også der.
I et Norge som ikke opplever krigshandlingene direkte, er støtten til egen regjerings krigspolitikk fra SV og Rødt noe mer tilslørt. En stor del av medlemsmassen i disse partiene er oppriktige anti-imperialister og NATO-motstandere. Derfor sier ikke Rødt- eller SV-ledelsen rett ut at de ønsker full seier for NATO. Samtidig er det en innlysende konsekvens av den øvrige argumentasjonen om at NATO-væpning er en forutsetning for at Ukraina skal gjenerobre sitt territorium – også Krim-halvøya, og for at Ukraina skal stå maksimalt rusta når det en gang måtte bli reelle forhandlinger om fred. At Russland og «despoten» Putin vinner, er ifølge dem det verst tenkelige alternativ. Og skal Russland tape, må Ukrainas faktiske alliansepartnere vinne.
Har de ikke litt rett i det?
De har rett i at bare NATO og USA er i stand til å påføre Russland et totalt krigsnederlag, om ikke den russiske arbeiderklassen sjøl vender våpna mot sin egen imperialistiske regjering. De har derimot ikke rett i at en full militær seier for Ukraina orkestrert av NATO vil gi nasjonal frigjøring for landet. En NATO-seier i Ukraina vil bety at det ukrainske folket blir absorbert og underkasta den vestlige imperialismen, også formelt gjennom EU- og NATO-medlemskap. For arbeiderklassen i landet betyr det en ny ulykke.
Krigstoktet har ikke gått etter planen for Russland. Den politiske og diplomatiske tilliten Russland måtte ha opparbeida seg på den internasjonale arenaen, ligger i frynser. Militært innser Kreml at det er helt urealistisk å erobre hele Ukraina, hvis det noensinne har vært intensjonen. Sjølråde for de øst-ukrainske oblastene og sikkerhetsgarantier mot ny ukrainsk opprustning i USA- eller NATO-regi, er trolig det maksimale Russland kan håpe på å framtvinge på slagmarka.
I realiteten vil også dét være et nederlag for Kreml, men likevel en mulig utvei for en russisk imperialisme som trenger å slikke sine sår. President Putin og forsvarsminister Sergei Sjoigu trenger en slags «gevinst» å vise folket etter den meningsløse masseslakten av russere og ukrainere. Den folkelige støtten til «spesialoperasjonen» svinner for hver likpose som vender hjem til Moder Russland. Putin må støtte seg på Xi. Kina er villig til å gi russerne drahjelp ut av krigen, sist bekrefta av Moskva-besøket til den kinesiske forsvarsministeren Li Shangfu i midten av april, der løfter om å styrke det «grenseløse» militære samarbeidet blei understreka.
For øyeblikket har USA og NATO ingen planer om å gi Kreml en utvei. NATO har ambisjoner om en massiv ukrainsk våroffensiv, koste hva det koste vil. Lekkasjene fra Pentagon bekrefter at minst hundre spesialsoldater fra NATO-land deltar i forberedelsene. Viseutenriksminister Victoria Nuland vil ha gjenerobring av Krim/Krym og mer til. Det som kan få USA på andre tanker, er hvis det amerikanske folket vender seg mot krigspolitikken og hvis fløyen i det republikanske partiet som vil ha slutt på krigen, får medvind. Framfor alt kan en ytterligere tilspissing av situasjonen rundt Taiwan, og enda tettere militært samarbeid mellom Moskva og Beijing, tvinge Washington til å konsentrere seg om Stillehavet og Øst-Asia. Eller «la Ukraina i stikken», som SV- og Rødt-ledelsen antakelig ville formulere det.
Alle som vil se, forstår at krigshandlingene i Ukraina er mer komplisert enn at et mindre imperialistisk land forsvarer seg mot en større imperialistmakt.
Alle de vestlige stormaktene har, i ulik grad, vært delaktige i forberedelsene til en krig som i åtte år har gått på lavbluss som en oppvarming til den store konfrontasjonen. Den russiske imperialismen kalkulerte med at en forkjøpskrig var gunstigere enn at Ukraina ble oppmarsjområde for en NATO-offensiv om noen år. Det endrer ikke ved at Russland er eneansvarlig for invasjonen av nabolandet, og for alltid vil være brennmerket.
Uten et øyeblikk å svekke kravet om at Russland må trekke seg ut og respektere grensene fra før 24. februar 2022, uten et øyeblikk å kompromisse med Ukrainas rett til sjølråde, er det en plikt for sosialister å ønske nederlag for alle de involverte imperialistmaktene, og især for våre egne.
NATO-motstandere og anti-imperialister i Rødt har en hard kamp i vente, både under og etter landsmøtet. De kan og må ikke godta råtne kompromisser om «begrensa» våpenstøtte og andre manøvre fra en stadig mer NATO-ivrig partiledelse. Det dreier seg ikke bare om framtida til Rødt som anti-imperialistisk parti, men også om all reell NATO-motstand skal utraderes fra Stortinget eller ikke.
