Gammelt fenomen i nye former
Populismen av i dag er en annen enn den som fantes i det 19. århundre. Den utvikler seg under andre historiske og sosiale forhold: fra en fase med utvikling mot monopolkapitalisme til en fase med skjerping av kapitalismens allmenne krise. Men, de historiske forskjellene til tross, essensen i populismens grunnleggende mål er, i dag som i går, å hindre, bremse og avlede folkemassene, i første omgang proletariatet, fra den bevisste og organiserte kampen mot kapitalismen og imperialismen.
I dagens Europa trer dette politiske fenomenet fram i forskjellige utgaver og organisasjonsformer. I ett og samme land kan populismen anta forskjellig former, som noen ganger konkurrerer mot hverandre. Dette er uttrykk for den dype økonomiske og politiske krisa som har rammet alle land i det siste tiåret, ei krise som fører til dype sosiale ulikheter i breie lag av folket, også blant småborgerskapet og borgerskapets lavere sjikt.
Spredningen av populistisk propaganda henger sammen med de forverra livs- og arbeidsforholdene til folkemassene, med de dyptgripende sosiale konsekvensene av den nyliberale innstrammingspolitikken, med krisa for de borgerlige institusjonenes legitimitet og autoritet, og det henger sammen med de indre motsetningene og rivningene i de herskende klassene.
Den politiske suksessen til populismen er en direkte følge av krisa og av den politiske, moralske og parlamentariske dekadensen til de gamle liberale og sosialdemokratiske partiene. Når det ikke finnes noen uavhengig og revolusjonær arbeiderbevegelse, fyller populistene dette politiske tomrommet.
Populisme utvikler seg i en periode hvor «det sosiale kompromiss», dvs. klassesamarbeidet mellom borgerskapets stat, fagbevegelsen og industriherrene (grunnlaget for «velferdsstaten») svekkes mer og mer. Dette avler breie protestbevegelser hvor populistiske, høyreekstreme, fascistiske og nazistiske grupper er aktive.
«Populisme er et uttrykk for den dype krisa i det borgerlige demokratiet.»
Populisme er et uttrykk for den dype krisa i det borgerlige demokratiet og dets tradisjonelle former for politisk representasjon, framfor alt hos de reformistiske partiene som ikke tilbyr noe alternativ til den nyliberale politikken og som har distansert seg fra interessene til arbeidsfolk og vanlige mennesker. På samme tid er den borgerskapets løsning for å overvinne «det demokratiske underskuddet», det vil si å lede folkemassenes sinne og vrede i en retning som tjener herskerklassens egne politiske mål.
Framveksten av populismen er en følge av de autoritære og anti-folkelige tiltakene fra den herskende klassen og dens liberale og sosialdemokratiske parter som demonterer erobringer på velferdsfronten og de demokratiske rettighetene, som strammer inn handlingsrommet til det borgerlige parlamentet, som begraver folkesuvereniteten ved å kaste den nasjonale uavhengigheten over bord og som skjerper undertrykkinga av arbeiderklassen og fagbevegelsen. Også diktatene og de hyklerske anklagene som kommer fra oligarkiet i Brussel styrker populismen.
Utbredelsen av populismen blir hjulpet fram av det forbigående, men dyptgripende, internasjonale og flernasjonale nederlaget for sosialismen og av vanskelighetene som en arbeiderbevegelse med liten sjøltillit har med å reise seg igjen. Men også av den politiske, ideologiske, og organisatoriske svakheten til arbeiderklassens partier og til revolusjonære bevegelser i alminnelighet.
Graden av indre motsetninger i det borgerlige samfunnssystemet og tilbakeliggenhet til den proletariske revolusjonens subjektive faktor, letter utbredelsen av patetiske fenomener som populisme. Den er et symptom på «seniliteten» til en tilårskommen imperialisme.
