«Venstre»-populismen
Som vi har sett, fins det ikke én populisme med allmenne fellesbegreper og en sammenhengende ideologi. Det finnes forskjellige versjoner av høyre- eller «venstre»-populisme som på den ene eller den andre måten tjener interessene til fraksjoner innenfor borgerskapet.
Selv om populistene anvender samme politiske stil, er det betydelige forskjeller mellom dem som en ikke bør overse.
Følelsene som de forskjellige former for populisme appellerer til for å mobilisere velgere, er tydelige nok: I høyrevariant er det fremmedfrykten; i venstrevariant er det håpet om ei bedre framtid og solidaritet. Høyrevarianten er gjenkjennbar med sitt hat og nag, sin egoisme og likegyldighet. Venstrevarianten snakker i teorien om «rettferd og likeverd», forsvar av velferdsstaten, om å ta imot flyktninger, «deltakerdemokrati», mindre forskjeller o.l.
Disse ulikhetene er uttrykk for småborgerskapets dobbeltkarakter som reaksjonært og progressivt på en og samme tid, i dets egeninteresse og i sitt forhold til kapitalen. Følgelig er det nødvendig å vurdere og analysere de forskjellige aspektene ved populisme, uten å røre alt sammen.
Småborgerskapets populister snakker med store ord om «folket», «fellesskapet», «innbyggerne» (de unngår ord som «proletariat» eller «revolusjonær kamp»). Dette gjør de alltid på en tvetydig måte, uten å spesifisere målene sine. De kritiserer regjeringene i sine egne land, men de vil inn i de borgerlige parlamentene gjennom valg. I sine valgprogrammer og samtaler nevner de aldri behovet for regimeendring eller samfunnsmessig revolusjon.
I sine valgprogram vil de ikke ha grunnleggende endring av systemet, tvert imot vil de forbedre den bestående orden. I den grad de krever endringer i valgloven, er det på underordna områder og med sikte på endringer som gjør at de kan få flere seter i parlamentet. De sier absolutt ingenting om proletariatet, annet enn i form av noen fengende og usammenhengende slagord.
Når det gjelder faglig kamp går taktikken deres i alminnelighet ut på pratmakeri for å vinne verv og posisjoner i apparatet. Hvis de ikke oppnår det, nedvurderer eller oppgir de denne viktige kampen, idet de ignorerer den berømte advarselen fra Lenin:
«Å nekte å arbeide i de reaksjonære fagforeningene innebærer å overlate de lite framskredne eller tilbakeliggende arbeiderne til påvirkninga fra de reaksjonære lederne, borgerskapets agenter...».
Venstrepopulister teoretiserer ikke og de forklarer ikke årsaken til sin opptreden når det gjelder kampen mot den reformistiske faglige økonomismen. De ser bort fra eller undervurderer at det også fins et betydelig antall framskredne arbeidere, på tross av de opportunistiske fagforeningslederne. Men for populister av alle slag er det «folket», «de som står nederst» som teller. Ikke proletariatet.
Det rår stor forvirring blant de venstrepopulistiske lederne om hva de har som politiske og ideologiske referanser: Noen kaller seg «marxister», andre bare «venstre». De kritiserer utslaga av nyliberalismen og vil fremme en «demokratisert» kapitalisme. Under ingen omstendigheter tar de med nødvendigheten av å rive ned det økonomiske oligarkiets dominans og kapitalismen.
Et trekk ved venstrepopulister i de imperialistiske landa er at de fornekter den imperialistiske karakteren til sitt eget land. De kobler spørsmålet om å gå ut av EU vekk fra spørsmålet om den proletariske revolusjonen for å bryte imperialismens åk. De foreslår nye «alternative soner» mellom imperialistiske og kapitalistiske land.
De vil ikke innse ikke sitt eget borgerskaps ansvar for og medvirkning til den alvorlige situasjonen, men skylder bare på Troikaen eller andre imperialistiske herskerklasser. De mener at hovedfienden alltid befinner seg utenfor eget land. Objektivt fungerer de som krykker for sitt eget borgerskap. De søker etter allianser med deler av den herskende klassen, idet de underslår eller minimaliserer klassemotsetningene.
De venstrepopulistiske gruppene foretar ikke en marxistisk klasseanalyse, de ser på de eksisterende klassemotsigelsene fra et sosiologisk synspunkt som går på tvers av klassene.
De plasserer de reaksjonære delene av mellomborgerskapet og de undertrykte og utbytta lagene av småborgerskapet på samme nivå, lag som kan bli nøytralisert eller bryte båndene til den herskende borgerklassen.
Venstrepopulistene har ikke noe til overs for revolusjon og sosialisme. De ser etter en «tredje vei» som uunngåelig leder dem inn i den reformistiske hengemyra. De konkurrerer på borgerskapets hjemmebane. Videre henfaller de systematisk til nasjonalisme og er beredt til nasjonal enhet med herskerklassen i «kritiske» situasjoner.
Venstrepopulisme har en særegen rolle: Den skal avlede arbeiderklassen og folkets masser fra den bevisste kampen mot kapitalmakta og dens forskjellige framtredelsesformer.
Formålet med denne formen for populisme er å hindre utviklinga av en revolusjonær massebevegelse ledet av proletariatet. Den skal forhindre at arbeiderne og folkemassene utvikler en revolusjonær klassebevissthet. Derfor går innsatsen til denne typen populister ut på å gi arbeidernes og folkets krav en utforming som er forenlig med det kapitalistiske samfunnssystemet.
