Sosialistisk strategi var tema da KPml invitere til debatt med Ivar Espås Vangen fra Rødt og Dagbjørn Skipnes fra KPml som innledere. Debatten var saklig og informativ, samtidig som den synliggjorde to uforenlige strategier i kampen for et sosialistisk Norge.
Møtet samla interesserte folk fra en rekke miljøer. Flere ga uttrykk for at de hadde savnet en arena for å diskutere prinsipielle og teoretiske spørsmål – som altfor ofte må vike for dagskampsaker. Debattmøtet var en oppfølger av et tidligere møte KPml arrangerte i januar. Da var fokuset «reform eller revolusjon», med de bitre lærdommene fra den tyske novemberrevolusjonen som bakteppe.
Som på det foregående møtet var det alminnelig enighet om at kampen for reformer ikke står i et motsetningsforhold til å forberede til revolusjon; snarere tvert imot. Det avgjørende er om man ser på reformene som det vesentligste, eller om reformkampen brukes til bevisstgjøring om revolusjonens nødvendighet.
Begge innlederne var enige i at den norske staten er bastet og bundet gjennom internasjonale avtaler og allianser, som EØS og NATO. Det er meningsløst å tenke seg sosialisme med denne typen imperialistiske bindinger. En forutsetning for sosialisme er bygging av ulike typer allianser og klassekrefter som på forhånd svekker og bryter disse bånda.
Trass i enighet om at det er borgerskapet som har makta i samfunnet, hadde de to innlederne svært ulik tilnærming til hvordan denne makta skal avskaffes for å gi rom for sosialismen.
«Strukturreformer er mulige»
Ivar Espås Vangen fra Rødt hadde tatt turen fra Trondheim for å innlede på debattmøtet om sosialistisk strategi. Han er medlem av partiets internasjonale utvalg.Vangen mente den antimonopolistiske strategien har mye for seg, fordi en revolusjonær kamp om makta virker fjernt i et land som Norge, og man derfor må tenke seg veien fram mot sosialismen som etappevise skritt der demokratiet blir utvida og monopolene presses på defensiven.
– Spørsmålet vi sosialister må stille oss, sa han, – er hvordan vi kan forsvare våre umiddelbare interesser mot kapitalens offensiv – samtidig som vi klarer å komme på offensiven med nye reformkrav.
Vangen mente at kapitalismen, også i 2019, fortsatt har et reformpotensiale – både med tanke på å rulle tilbake flere nyliberalistiske vinninger fra de siste tiårene, men også for reelle strukturreformer som både berører sjølve styringsretten til produksjonsmidlene, og som slår en kile inn i det norske borgerskapet.
For det siste er det mulig å bygge en aksjonsenhet både med sosialdemokratiet, reformismen og progressive borgerlige krefter, mente han. Klarer man å skape en slik antimonopolistisk allianse som faktisk klarer å gjennomføre reelle begrensninger av monopolkapitalens makt i Norge, vil sosialistene vinne stor støtte, ifølge Vangen. Folk vil bli aktivisert, styrkeforholda mellom klassene endres til fordel for arbeiderklassen – hvilket igjen åpner for muligheten for en fredelig revolusjon i Norge (enten aleine, eller i samband med våre naboland). Fokuset må ligge på en reell utvidelse og fornying av det borgerlige demokratiet i Norge.
Som eksempler trakk Vangen fram utmelding av EØS, mer arbeiderdemokrati, nasjonaliseringer av storbankene m.m.
Disse strukturreformene skal til slutt innebære et kvalitativt sprang over til sosialismen – hvor det meste av eiendommen er enten i offentlig eller kollektiv eie.
«Avsporing fra marxismen»
Dagbjørn Skipnes advarte mot avsporinger fra en marxist-leninistisk teori som har blitt bekrefta gjennom praksis. Det er revolusjoner hvor arbeiderklassen har væpna seg og der et kommunistisk parti har stått i ledelsen, som har vunnet fram og tatt fatt på å bygge sosialismen, sa han og viste til erfaringene fra Sovjetunionen, Kina og Albania.
Dagbjørn Skipnes advarte mot å forkaste nettopp de revolusjonære erfaringene som har båret frukter. Skipnes er talsperson for Kommunistisk plattform – marxist-leninistene.Den antimonopolistiske strategien og beslekta teorier har ingenting med marxisme å gjøre, mente Skipnes, fordi disse teoriene ikke begriper statens klassekarakter. De begriper ikke at demokrati nettopp er uttrykk for at vi lever i et klassedelt samfunn hvor den herskende klassen også definerer demokratiet. Kristin Clemet og Civita kan med en viss rett hevde at en «velfungerende markedsøkonomi» er en viktig bestanddel av (det borgerlige) demokratiet. Allerede Friedrich Engels forklarte at demokrati i egentlig forstand er statens rett til å bruke systematisk vold på vegne av én samfunnsklasse mot en annen del av samfunnet.
Sjølsagt forsvarer komunistene borgerlig-demokratiske rettigheter, poengterte Skipnes. Men historien forteller oss entydig at sosialisme gjennom borgerlig-demokratiske valg er ren og skjær utopi. Alle forsøk på dette er blitt kvalt i fødselen eller knust med fascistisk vold, slik som i Chile.
Det er ikke sant at all makt ligger i Stortinget. Politikerne kan ikke sette seg utover «markedets lover». Borgerskapet vil enten flytte pengene ut av landet eller avsette politikerne om det blir flertall for å avskaffe markedsøkonomien. Borgerskapet sponser partiene de liker. De styrer massemedia og underholdningsbransjen gjennom sine aksjeposter. Slik er samfunnet gjennomsyret av borgerlig ideologi. Ikke minst er de statlige institusjonene perfeksjonert til å tjene borgerskapet, alle etater fra Forsvaret og PST til Arbeidsretten og NAV er til for å tjene borgerskapets interesser.
Monopolkapitalen kontrollerer staten, en stat som tilhengerne av antimonopolistisk demokrati og sosialistisk folkestyre mener kan brukes til å vingeklippe de samme monopolenes makt. Hvor realistisk er det? Skipnes minnet om at den norske staten sjøl er en stor og aktiv monopolkapitalist.
Allianser – ikke etapper
I diskusjonen etter innledningene kom det flere synspunkter som underbygget at veien til sosialismen ikke er noen rettlinja prosess.
Forskjellige allianser må bygges, man må kanskje gå taktiske omveier, men det handler om å mønstre revolusjonens strategiske reserver under arbeiderklassens ledelse for et oppgjør klasse mot klasse. De fleste som tok ordet avviste en etappestrategi basert på bitvise reformkrav og valg.
Vi må fortsatt kjempe mot nedbygging av velferd og for faglige og andre rettigheter, men fraværet av en revolusjonær trussel gjør det enda mindre sannsynlig at kapitalmakta vil gi ved dørene.
På et eller annet tidspunkt, når klassekonfrontasjonen er satt på spissen, må arbeiderklassen være forberedt på å gripe til våpen. I et utvikla land som vårt er det sosialismen gjennom revolusjon som er det umiddelbare målet, uten ett eller flere mellomstadier. Forskjellige overgangsformer kan aldri helt utelukkes, men folkefrontregjeringene i mellomkrigstida og folkedemokratiene etter krigen er atypiske eksempler, de oppsto i en helt spesifikk internasjonal situasjon, ble det framholdt.
Oppgaven i dag er å forberede til revolusjonen, sjøl om den kan virke fjern. Da trengs det en klasseanalyse, og det trengs et disiplinert kommunistisk parti som kan utvikle den subjektive faktor, det vil si den framskredne delen av arbeiderklassen, fordi en sosialistisk bevissthet ikke «vokser opp fra fabrikkgulvet», men må tilføres. Det er for seint å tenke på en politisk og organisatorisk ledelse som er i stand til å vurdere styrkeforhold og kampformer når vi står oppe i en revolusjonær situasjon. Bygging av det kommunistiske partiet må inngå som en del av de strategiske forberedelsene for revolusjonen.
Hver gang imperialismen er i alvorlige vanskeligheter og sosialismen framstår som eneste alternativ, dukker det opp nye eller resirkulerte teorier om «nye» veier til sosialismen: Sosialisme på italiensk, britisk, norsk osv., en «tredje vei», jugoslavisk selvforvaltning, anti-monopolistisk strategi, eurokommunisme, sosialistisk folkestyre … de er alle etter marxist-leninistenes oppfatning avsporinger fra den revolusjonære, marxistiske veien – den eneste veien som har ført fram til sosialisme.
God og klargjørende debatt
Debatten var god, saklig og informativ, samtidig som den synliggjorde to uforenlige strategier for et sosialistisk Norge.
Diskusjonen viste også at det er behov for en bedre klasseanalyse av det norske samfunnet og enda mer fordypning av den teoretiske forståelsen av revolusjonen og veien til sosialismen. Det som i dag framstår som «ren» teori vil en dag være avgjørende for den høyst praktiske kampen om samfunnsmakta. Valget mellom en feilaktig eller riktig teori er forskjellen på om revolusjonen seirer eller lir nederlag.
