Populistisk ideologi, politikk og retorikk
Populisme er ingen sammenhengende og strukturert ideologi. Den er snarere en politisk stil, et politisk våpen som brukes av borgerlige og småborgerlige partier og bevegelser som ønsker å vinne politisk armslag for å realisere sine mål. Denne stilen bygger på noen ideologiske elementer og bruker former for kommunikasjon og fraseologi som skal virke «folkelig» for å prøve å forene og mobilisere lag av samfunnet som vanligvis er passive eller preget av motløshet.
- Populistene avviser eksistensen av klasser og kampen dem imellom, de fornekter den historiske utviklinga av klassekampen og proletariatets revolusjonære funksjon som klassekampens avgjørende subjekt. De forkynner at samfunnet er horisontalt delt i to homogene og motsatte leirer, folket og eliten («oss» og «dem»). Med dette erstatter de det tradisjonelle skillet mellom høyre og venstre med bipolarskjemaet topp mot bunn.
- Politikk er for populister folkets og nasjonens vilje («folk flest»), i motsetning til de privilegerte, korrupte og grådige elitene («teknokratene i Brussel»). Folket blir forstått som et «nasjonalt fellesskap», demagogisk framstilt som arvtakerne av utelukkende positive verdier og dyder. Populistene liker å framstå som de eneste sanne representanter for folket og nasjonen, som de eneste som kan tolke suvereniteten, den folkelige og nasjonale viljen, i motsetning til «de ytre fiendene».
- Når det gjelder politisk handling, ser populistene på seg sjøl som «anti-partiet» (selv om de ofte er partier), som en motsetning til «den gamle politikken» og «de profesjonelle politikerne». De gjør bruk av vertikalt strukturerte politiske former (selv om de opprettholder den «horisontale» organisasjonen) bygd rundt en karismatisk leder, profesjonelt opplært for å effektivisere sin «politiske opptreden». Kommunikasjonsstilen er den direkte og lidenskapelige appellen til folket (spesielt rettet mot samfunnslag som ikke er organiserte), basert på retorikk og demagogi. De prøver å ta teften på stemningen til de utilfredse massene som er skuffet over de andre partene. De fyrer opp under sosial frykt og utnytter behovet for sosial beskyttelse og sikkerhet mot globalisering, nyliberalisme, osv. De konsentrerer angrepene sine mot elitene, «høykasten», de som «sitter på toppen» – og i land som Polen, Østerrike, Italia og andre mot «den alvorlige trussel» som innvandring representerer. Populistene skaper falske økonomiske og sosiale forventninger, de kommer med løfter om tiltak som er bra for massene, men som kan ikke realiseres på grunn av respekten for EU-traktatene. De tilbyr pragmatiske, umiddelbare løsninger på de eksisterende problemene uten å røre ved de strukturelle årsakene til problemene. Populistene kombinerer ulike former for politisk kommunikasjon: sosiale medier og internett, gatemobilisering, individuell kommunikasjon, fjernsyn, aviser osv. De benytter seg av et overfladisk språk og slagord, teknikker for verbal aggresjon, trusler, provokasjoner. Målet er alltid å erobre samfunnslaga som er rammet av krisa og å mobilisere dem i med sikte på bestemte politiske mål. Radikalismen til populistene svarer ikke til et program som går inn for å styrte de rådende samfunns- og eiendomsforholdene, målet er bare å erstatte persongalleriet som har makta i den hensikt å ty til reaksjonære åtgjerder (om enn godt kamuflert).
- Populistene blander ulike ideologier, framfor alt nyliberalisme, sjåvinisme, rasisme og antikommunisme, for å koagulere reaksjonære politiske krefter og for å skaffe seg et bredere massegrunnlag. En særlig kombinasjon av populisme og borgerlig nasjonalisme utgjør en stor fare for arbeiderklassen og den revolusjonære bevegelsen. Den er en viktig faktor for krigsforberedelser. Det sentrale temaet som bekrefter den populistiske sjåvinismen er kravet om å vinne tilbake «tapt suverenitet». Favorittslagord er «Amerika først» (eller Frankrike, Italia, etc.). Denne nasjonalistiske komponenten tjener mer direkte de herskende klassene i alle land. Den andre varianten av populisme er å forene de forskjellige strømningene, å vinne massene og bygge politiske allianser.
De populistiske partiene er grunnleggende sett valgpartier med en allsidig organisasjon. De er beredt til å realisere alle typer allianser for å komme i maktposisjon, uten å undergrave det kapitalistiske systemet. De bruker ofte folkeavstemninger for å delegitimere og modifisere noe i det borgerlige parlamentariske systemet. Når populistene kommer til makta, identifiserer de seg med staten («vi er staten»). De sier at det bare er mulig å beskytte folkets interesser ved å styrke den borgerlige staten. De ser på seg selv som de eneste representanter for folkeviljen, de forplikter seg til å innta statsapparatet og sikre makta i «folkets» navn – politiske motstandere unntatt. Populistene er grunnleggende anti-demokratiske, de avviser den politiske og moralske legitimiteten til andre politiske krefter, og de streber etter absolutt monopol på politisk representasjon i det borgerlige systemet.
