«Stopp Milosevic!» skrev Erik Solheim i Dagbladet 13. oktober, i et forsøk på å begrunne det han kaller SVs «kritiske støtte» til NATOs planlagte bombetokter over Serbia og Kosova. Noen dager etter stiller han opp sammen med Odd Einar Dørum som appellant på et reaksjonært arrangement med krav om at NATO og regjeringa må vise «handlekraft». Det hele selvsagt kamuflert med humanistisk retorikk om situasjonen for albanerne i Kosova.
Solheim har et innlysende problem med å forklare SVs tilhengere og medlemsmasse hvorfor partiet ikke respekterer sitt eget program, og nå framstår som det den ellers så nøkterne Jahn Otto Johansen i NRK nylig omtalte som et direkte «krigshissersk» parti sammenliknet med De Grønne og venstresosialdemokratene i Tyskland.
Sannheten er at SVs «kritiske» holdning til imperialismen, til NATO og til til USA, i realiteten bare har gyldighet i perioder når de imperialistiske motsetningene ikke framstår som akutte. I hvert fall for Erik Solheim, som tross alt er partiets utenrikspolitiske talsmann. Hver eneste gang det virkelig gjelder, kjenner Solheim sin plass ved de reaksjonæres bord.
Betegnelsen «agent for imperialismen» er ikke dekkende for Erik Solheim. Ikke fordi det er ufint, men fordi Erik Solheim er mer enn en sprellemann for NATO. Han opptrer snarere i rolla som ambisiøs dirigent for NATO-klakkørene på hjemmebane.
Solheims relativt nyvakte "omsorg" for kosovarene er spill for galleriet, et grovt hykleri som passer inn i imperialistenes kram på Balkan. Bare for noen tiår tilbake hyllet Solheim og andre venstresosialdemokrater i og rundt SF/SV Jugoslavia som den virkeliggjorte "tredje vei" til «demokratisk sosialisme». Aldri hørte vi da om den vedvarende serbiske undertrykkinga av albanerne i Kosova, om massefengslinger og masseflukt som har vært mer regelen enn unntaket de siste femti åra.
De serbiske sjåvinistenes forbrytelser når det gjelder etnisk rensing er lange som et vondt år. Men det serbiske folket er sjøl ofre for etnisk rening med motsatt fortegn, og det i hundretusentall. Kroatia og Bosnia har fordrevet dem med Tyskland og USA i ryggen. Slik er alle de balkanske folkene og nasjonalitetene ofre for imperialismens parteringsprogram. Dette blir fortidd av NATO og av den norske regjeringa. Og av Solheim.
Kanskje er det også av formålstjenlig å sverte serberne maksimalt som ledd i anstrengelsene for å omskrive krigshistoria. Under okkupasjonstida ble det etablert et nært og varmt forhold mellom mange nordmenn og tusener av serbiske krigsfanger, ikke minst i Trøndelag og Nord-Norge. Livslange vennskap ble oppretta, og mange familier med serbiske venner gråter sine fortvilte tårer over at norske soldater skal spre død og terror i Serbia.
Solheims ynkverdige rolle er å så maksimal usikkerhet og forvirring blant norske progressive og demokrater i et spørsmål der frontene i utgangspunktet burde være krystallklare: På den ene sida støtte til ethvert folks legitime rett til sjølbestemmelse, på den andre sida full avvisning av imperialistisk aggresjon mot en suveren stat.
Ingen folk og nasjoner kan bli frie gjennom imperialistisk bombing og intervensjon. Det gjelder albanere såvel som serbere. Hver på sitt vis legger Slobodan Milosevic og Erik Solheim enda flere kort i hendene på den vestlige reaksjonen og NATO.
Opprøret innad i SV er heldigvis igang. I Trondheim demonstrerer SV'ere aktivt mot krigsforberedelsene. Men skal partiet SV ha håp om å gjenvinne et minimum av anti-imperialistisk troverdighet, må partiets medlemmer og velgere se til å stoppe Erik Solheim.
J.St.
