«Kort galgenfrist for SV», skrev vi i en kommentar 19. oktober i fjor, da regjeringsvedtaket om at Norge ikke skulle sende spesialstyrker til Afghanistan i umiddelbar framtid ble utlagt som en viktig seier for SV og fredsbevegelsen.
«Som fortsatt regjeringspartner kommer SV til å steike i sitt eget fett i tida som kommer. Alt som skal til er at NATO og USA skrur på komfyren», var Revolusjon sin kommentar.
«Over nyttår, midt i den afghanske vinterkulda, kan vi gå ut fra at presset mot Norge blir skrudd på igjen, og at soldatene blir sendt ekspress mens Kristin Halvorsen forklarer sine egne at en 'ny situasjon' har oppstått», skrev vi.
Og ganske riktig. Etter at Taliban og afghanske motstandsfolk har gitt ISAF-styrkene sjokkterapi de siste månedene, har USA og NATO varmet opp steikepanna.
På NATOs utenriksministermøte i Brussel og krigsministermøtet i Sevilla nylig, ristet Condoleezza Rice og James Baker sine lett motvillige europeiske undersåtter, blant dem Jonas Gahr Støre og Anne-Grete Strøm-Erichsen, og forlangte opptrapping av de militære intervensjonsbidragene.
Den 5. februar kom NATO gjennom SACEUR med en formell «anmodning» til Norge. Den ble raskt besvart. I sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget 13. februar slår Gahr Støre fast at de rødgrønne «vil imøtekomme Natos anmodning ved å stille en spesialstyrkeavdeling til disposisjon for Kabul-regionen, der ISAF har udekket behov. Dette bidraget vil med andre ord komme i tillegg til våre bidrag i nord og vårt kommende ansvar for driften av den internasjonale flyplassen i Kabul.
Spesialstyrkebidraget vil være i tråd med Natos ønsker...»
Forebyggende brannslokking i SV
SVs partisekretær Edle Daasvand rykker samme dag på partiets hjemmeside ut med et forsøk på trøst til frustrerte SV-velgere:
«Presset fra så vel Nato som opposisjonen på Stortinget har vært stort mot regjeringen, og den har vurdert det slik at det var nødvendig å finne et kompromiss som kunne avklare situasjonen.
SVs primære standpunkt er klart: Vi er mot å trappe opp den militære innsatsen, og derfor mot å sende spesialstyrker til Kabul. Samtidig har det vært spesielt viktig for SV å få gjort det klart at Norge ikke vil sende soldater til den offensive krigføringen i sør, og at Norge ikke vil si ja til å bidra med flere styrker i Afghanistan i år.»
Regjeringstaburettene er det primære
Det «primære standpunkt» til det offisielle anti-NATO-partiet SV er ikke at den militære voldtekten av Afghanistan må opphøre, men at man ikke skal sende flere soldater til offensiv krigføring. Hva tror SV at spesialstyrker brukes til? Feltkjøkkentjeneste? Men som vi ser, har heller ikke partiets «primære» standpunkt noen som helst praktisk betydning. Det har for lengst blitt sekundært.
Spøsmålet er ikke om hvorvidt SV vil la seg fritere av NATO og USA eller ei. Det hele dreier seg bare om hvordan amerikanerne foretrekker SV-biffen servert: Gjennomstekt, rå eller medium.
Viser det seg at SV ennå ikke er møre nok for Washington, er det bare å forlenge steiketida. Man ofrer uansett ikke regjeringssamarbeid for noen skarve afghanere.
