Fagbevegelsen har, i skiftende grad, siden Marx' tid, vært prega av reformister. Det store sosialdemokratiske SPD i Tyskland, og de fleste andre partia i den 2. Internasjonale, endte som skammelige klasseforrædere i den 1. verdenskrigen.
Så fulgte den store, og seierrike revolusjonen i Russland i 1917. Etter dette fulgte en periode med radikalisering av hele arbeiderklassa, ikke minst i det viktigste landet i Europa, Tyskland. Men, som vi veit, endte det tyske proletariatets revolusjonsforsøk i tragedie. Etter dette, fulgte en ny periode med elendighet og reformisme i fagbevegelsen, slik Rudolf Nilsen så treffende skreiv om i klassikeren «En sørgelig vise» ('I sekretariatet, der kan de dyktig prate'...osv). Noen innen arbeiderbevegelsen forsøkte med vekslende hell, å motvirke disse tendensene. I Tyskland danna (mer eller mindre) «venstre»-kommunistiske krefter, de såkalte «arbeider-unionene». Men, som Lenin påpeker i «Radikalismen», var dette kunstige oppfinnelser, som ville få kort levetid. Han fikk rett, sjøl om disse organene på det meste (i 1921), hadde ca. 200 000 medlemmer. Også syndikalister, og «halv-syndikalister» (som Martin Tranmæl), var aktive på denne tida. Nok om det.
Hva skjedde så med den virkelige arbeiderbevegelsen? Jo, under Stalins og Kominterns ledelse, danna man den Røde Fagforeningsinternasjonale (RFI), som holdt en stor kongress i Strasbourg i 1929, der man la fram tesene vi i dag kjenner under navnet «Strasbourgertesene». Man prøvde å danne en revolusjonær fagbevegelse.
Dette var et godt, men omdiskutert, forsøk. Personlig har jeg stor sans for disse tesene. I vår tid, med en polarisering av samfunnet, er fremdeles arbeideraristokratiet sørgelig sterkt i fagbevegelsen. Altfor mange såkalte sosialister og endog kommunister (fra SV, AKP, RV osv,), er i virkeligheten bare et vedheng til «sine» direktører. Særlig gjelder dette de såkalte «konserntillitsvalgte». Etter min mening, spiller disse (ofte RV'ere, dessverre), en reaksjonær, borgerlig rolle i klassekampen. Slike, og lignende forhold, finner vi mer eller mindre i de fleste «rike» landa.
Mange tillitsvalgte gjør en ærlig innsats for dem som har valgt dem. Men for mennesker som regner seg som sosialister og kommunister, må det viktige være en bevisst strategi for en revolusjonær utvikling i klassekampen, som hele tida må styre deres arbeid! Kommunister må være bevisst at de har ei rolle å spille langt ut over 3-kroners-tillegget. Vårt mål er jo en revolusjon, proletariatets diktatur og til slutt det statsløse samfunn. Dette ser imidlertid ut som å være så «vondt og vanskelig» å tenke på for mange kamerater, at det overlates til 1.mai (og knapt nok da!).
Jeg skal forøvrig innrømme, at det for tida også går for seg en radikalisering i deler av fagbevegelsen i Europa, særlig i Frankrike, men også i andre land. Men, slike «fram -og tilbake»-bevegelser innen fagforeningene er jo ikke noe nytt! Som nevnt ovenfor, er det nettopp dette som har vært regelen, heller enn «stabilitet» i bevegelsen. Det foregår en kamp mellom to linjer i fagbevegelsen, men hvor lenge kan vi finne oss i å juble ved hvert kronetillegg, og hver ny «sosialist» eller «kommunist» som blir valgt til tillitsmann/kvinne?
Jeg mener at nå er tida overmoden for en kraftig radikalisering av fagbevegelsen, i tråd med parolene og alle de gode råda til kommunister, som man finner i «Strasbourgertesene». Imperialismen «spiser» opp både oss og seg sjøl, og truer med å ta med seg hele kloden i dragsuget. Den permanente krig, er den døende imperialismes siste «overlevelses» (sic!)-taktikk.
Her følger noen av parolene, og de mest sentrale delene av Strasbourgertesene (oversatt fra svensk, fra Frank Baudes bok «Leve de vilda strejkerna», da jeg dessverre ikke har den norske utgaven): «Ikke vent dere noe fra de reformistiske lederne, de kommer til å forråde dere», «Ta saken i egne hender», «Forbered dere på kamp, hvis ikke blir dere nedkjempa».
Disse parolene gjelder fremdeles i aller høyeste grad. Dette er noe alle ærlige kommunister veit, hvis de tenker litt over saken! Når det gjelder dem som åpent tilhører arbeideraristokratiet, forsøker de sikkert å glømme disse innlysende lærdommene i arbeiderklassa, men det bør vi sørge for blir deres problem.
Til slutt, mer fra tesene:
«Hovedsaka er at hver arbeider lærer seg av kampens erfaringer at staten beskytter arbeidskjøperne mot arbeiderne, at rettsvesenet, pressa, kirka osv., som "står over klassene", i virkeligheten står i arbeidskjøpernes tjeneste, at enhver konflikt stiller spørsmålet om kampen klasse mot klasse». Denne setningen fra den Røde Fagforeningsinternasjonale, burde henges opp på veggen, og leses, på hver arbeidsplass, hvert fagforeningslokale, hvert revolusjonært partikontor!
Jeg veit ikke om det er mulig, eller ønskelig, å danne en (ikke-syndikalistisk, kommunistisk) fag-opposisjon, men vi som regner oss som kommunister må i alle fall slåss for at enhver kamparena, der det er mulig, må bli en plass der kampen mellom proletariatet og borgerskapet stilles mest mulig på spissen; til slutt som kampen om makta i samfunnet! «Kan hende det gjelder å redde vår jord, de beste blant dere er kalt.» (Rudolf Nilsen, 'Revolusjonens røst'.)
