Illustrasjon: Carlos Latuff på Mondoweiss.
Israel venter på et påskudd for å utvide krigen til Libanon. Det setter USA og Vesten i alvorlig knipe, skriver vår kommentator.
Folkemordet i Gaza har smadra den amerikanske planen for full normalisering av forbindelsene mellom sioniststaten og de arabiske regimene. Med sine terroranslag også mot Libanon, Iran og Syria, kan det se ut som de sionistiske strategene vil tvinge fram amerikansk deltakelse i en storkrig i regionen.
USA frykter at den israelske utryddelsespolitikken og planene om et Eretz Israel over hele Levanten og langt inn i Egypt, vil sette Saudi-Arabia og Egypt i en uhyre vanskelig situasjon og enda fjernere fra USAs kontroll. Imperialistenes og sionistenes kart over Midtøsten kan bli endevendt av at folkemassene tvinger arabiske regimer til å bryte med amerikanernes Pax Arabica. Derfor advarer USA Israel om at Hizbollah i Libanon ikke lar seg knuse.
Attentatet på medlem av Hamas politbyrå, Saleh al-Arouri, i en Hizbollah-kontrollert del av Beirut 2. januar skjedde like før terrorangrepet i byen Kerman i Iran, der 84 mennesker ble drept og flere hundre såret. Ei uke i forveien, på 1. juledag, gikk israelske kampfly til angrep på Damaskus, Syria. Målet var Sayyed Razi Mousavi, tidligere høyre hånd til øverstkommanderende Qassem Soleimani i den iranske Revolusjonsgarden. Soleimani ble likvidert av USA i 2020.
To døgn etter bombeaksjonen i Kerman, den 4. januar, påtok IS (Daesh) seg ansvaret for angrepet. Men IS er sionistenes og imperialistenes eget produkt og et aktivum for Mossad og USA, ikke minst i Syria. I den vestlig dominerte koalisjonen som offisielt skal bekjempe Daesh, glimrer Israel med sitt fravær. Det taler for seg når angrep rettes mot en av Israels hovedfiender samtidig som sionistene slakter palestinere ned for fote.
Alle spor peker dermed mot sioniststaten Israel og dens støttespillere.
Når sionistene går til dette skrittet, er det en direkte utfordring til både Hizbollah og Iran, som ikke begrenser seg til verbale sympatierklæringer med palestinerne. Hizbollah vil svare på provokasjonen, noe sionistene forbereder seg på. Libanon og Iran er i skuddlinja. Dermed er terskelen blitt enda lavere for full krig i Midtøsten.
Det er også en utfordring til USA. Netanyahu og hans ministre har for lengst gjort det klart at de er villige til å utvide krigen langt utenfor Gaza og Vestbredden. Hovedmåla vil i første rekke være Libanon og Hizbollah, Iran, Syria og Jemen. Tel Aviv spiller høyt, og satser på at USA vil komme til unnsetning, som alltid.
Sionistene erkjenner at tida jobber mot dem. Også i USA er opinionen i ferd med å snu. Presidentens løfter om til evig tid å stå ved Israels side, finner stadig dårligere gjenklang hos amerikanere flest. The New York Times presenterer det sånn i en podcast: «Biden supports Israel. Does the rest of America?». Meningsmålinger viser et flertall (44 %) som vil ha slutt på krigen uavhengig av om tilfangetatte israelere blir løslatt eller ikke, mens 39 % vil at Israel skal «knuse Hamas» med alle midler. Dette er oppsiktsvekkende tall i en amerikansk kontekst.
Israel har hastverk dersom USA, Storbritannia og EU skal tvinges med på et endelig oppgjør med alle krefter i Midtøsten som sionistene betrakter som en trussel mot planene om et Stor-Israel renska for palestinere. Trusselen om at Israel vil ta saka i egne hender dersom ikke Vesten innleder offensive militære operasjoner, kan være den utløsende faktoren.
Men dette er en risikabel strategi. Utenriksminister Anthony Blinkens hyppige reiser til Midtøsten vitner om at amerikanerne frykter å miste kontrollen over så vel Israel som sine arabiske undersåtter. Egypts president Abdel Fattah Al-Sisi står i en alvorlig skvis mellom sitt eget folk, Gaza og de svinnende inntektene fra Suez-kanalen når færre skip tar sjansen på å forsere Bab Al-Mandeb-stredet mellom Jemen og Djibouti.
En ny storkrig i Midtøsten der USA deltar direkte, passer Joe Biden dårlig, særlig i et valgår. Donald Trump leder på meningsmålingene og sørger for å drive dobbeltkommunikasjon når det gjelder krigen mot Gaza, skjønt nettopp Trump er gudfaren til amerikansk godkjenning av Jerusalem som «hovedstad» i Israel og igangsetter av normaliseringsprosessen med de arabiske kongedømmene, de såkalte Abrahams Accords fra 2020. Som den værhanen han er, har Trump fått med seg at unge velgere vender seg vekk fra Israel. I en rekke amerikanske byer er det svære demonstrasjoner til støtte for palestinerne og kravet om våpenhvile. Trump snakker derfor konsekvent med to tunger når han fyrer løs mot Bidens «håndtering» av situasjonen i Midtøsten og påstår at katastrofen i Gaza «aldri ville ha skjedd» dersom det var han som satt i Det hvite hus.
Bare Jemen og Sør-Afrika står opp for palestinerne
Ved siden av Jemen, er det bare Sør-Afrika som gir palestinerne håndfast støtte. Sør-Afrika har stevnet Israel for Den internasjonale straffedomstolen ICC, der de første forhandlingene starter 11. januar. Det kan – i beste fall – avstedkomme en midlertidig forføyning med krav om at Israel straks stanser krigshandlingene for å avverge et potensielt folkemord.
USA sliter også med sine europeiske allierte. Operation Prosperity Guardian i Rødehavet får riktignok aktiv tilslutning fra den norske regjeringa, etter kraftig påtrykk fra rederkapitalen. Hadde det ikke vært for at den norske marinen ikke har krigsskip å sende, ville Norge trolig ha fulgt Danmark ved å beordre en fregatt til farvannene. Foreløpig har Norge nøyd seg med å sende stabsoffiserer.
Men Norge og mange andre NATO-land begynner å få kalde føtter. Utenriksminister Espen Barth Eide tvinges til å ta stadig skarpere avstand fra Israel i offentligheten, foreløpig uten at det får praktiske følger. Hittil har Eide mest fryktet at Israel «brenner opp» sympati.
De voldsomme militære bidraga til Ukraina svir på pungen, uten at disse har snudd krigslykken for Zelenskij-regimet. Halvveis deltakelse i enda en krig, med overhengende fare for full medvirkning, frister ikke i de europeiske hovedstedene – med London som mulig unntak. Jens Stoltenberg frykter nye splittelser innad i NATO. For Tyrkia og Erdoğan er det politisk umulig å støtte Israel åpenlyst. Italia og Spania har allerede distansert seg fra USA-operasjonen i Rødehavet. De har ikke ønske om å bli involvert i det som kan bli en full krig mot de særs stridsdyktige jemenittene (noe Saudi-Arabia og Emiratene smertelig har fått erfare allerede).
USA vil denne gangen neppe ta sjansen på å sette hele regionen i flammer, i visshet om at det kan bety begynnelsen på slutten for amerikansk dominans i Midtøsten, til fordel for de imperialistiske rivalene Kina og Russland.
Men hva gjør Biden hvis den offensive israelske strategien tvinger USA med på nye krigstokt mot formidable motstandere som Hizbollah, houthiene og kanskje Iran? Skjer det, kan det bli et avgjørende vendepunkt, for ikke å si slutten for den vestlige imperialismens strupetak på folkene i Midtøsten.
Nettopp derfor vil USA at sionistregimet «besinner» seg. Men pitbullterrieren Netanyahu er besatt av smaken på arabisk blod, og lystrer ikke lenger herren sin. Det kan derfor ikke utelukkes at de sionistiske strategene satser på en regional storkrig hvor USA ikke har annet «valg» enn å forsvare Israel med alle tilgengelige midler mot en «eksistensiell trussel», aka Iran.
En storkrig vil bli katastrofal for hele regionen. Men aller mest katastrofal blir den for USA og settlerstaten Israel.
