LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Foto: Trond Isaksen, LO Mediebank.
Kampen mot opprustning og krig har alltid stått sentralt for fagbevegelsen. Det har visst LO-leder Peggy Hessen Følsvik glemt.
«Ofte er det arbeiderklassen som sendes først ut i krigen, som ofrer mest for freden og kjemper hardest for at menneskerettigheter og folkeretten skal respekteres», skriver LO-lederen i en kronikk i Fri Fagbevegelse.
Følsvik har helt rett i at det er arbeiderklassens sønner og døtre som sendes først ut i krigen. Enten de er ukrainere, russere eller nordmenn. Men de kriger ikke nødvendigvis for at folkerett og demokrati skal respekteres. Som oftest blir arbeidsfolk sendt i krigen på vegne av imperialistiske makter og mektige industri- og finansmonopoler som kjemper om ressurser, markeder og råvarer. Når alle krigførende parter bedyrer at de fører en rettferdig krig mot en aggressiv motstander, er det for å tilsløre slike realiteter.
LO-lederen viser til at utenrikspolitikk også er innenrikspolitikk. Den globale utviklingen krever nye strategiske allianser og nytenkning i forhold til omverdenen, mener hun. Men nytenkning er det lite av i en kronikk som hyller EØS-avtalen spesielt og norsk utenrikspolitikk i alminnelighet: «Vi er glade for å se en kraftfull utenrikspolitikk fra regjeringen», skriver hun.
Virkelig?
En effekt av at den kraftfulle utenrikspolitikken er blitt innenrikspolitikk er at storting og regjering har skrota basepolitikken og har overgitt 12 norske baseområder til USA, uten noen form for nasjonal kontroll. Flere av basene bygges nå ut for å kunne ta imot langtrekkende bombefly som kan bære atomvåpen. Både LO Oslo, LO Trondheim og omegn samt LO Bergen og omegn, er mot baseavtalen med USA. Men LO sentralt er tause.
Bortsett fra innbitt forsvar av en EØS-avtale som daglig undergraver norsk demokrati, suverenitet og en rasjonell energipolitikk, unngår Følsvik å definere hva den kraftfulle norske utenrikspolitikken består i. Det er kanskje forståelig, gitt at det palestinske folket daglig lemlestes av norske våpen og våpendeler på en særdeles «kraftfull» måte. Det norske Oljefondet har aksjeposter i minst åtte store våpenselskaper – alle produserer våpen som brukes i det pågående folkemordet i Gaza og på Vestbredden. Norge innfører strenge sanksjoner mot en rekke stater for brudd på folkerett og menneskerettigheter, men ikke mot Israel. En mektig folkebevegelse tvang til slutt fram norsk anerkjennelse av staten Palestina i mai i år, men anerkjennelsen satt langt inne hos norske myndigheter.
Norge bidrar aktivt til å forlenge masseslakten som pågår i Ukraina gjennom milliarder i våpendonasjoner, inkludert rakettbatterier konstruert for forbudte klasevåpen. Verken Norge eller NATO vil høre snakk om en fredsløsning. Norske statsråder repeterer i stedet Jens Stoltenbergs absurde mantra om at flere våpen fører til fred. Utenriksminister Espen Barth Eide bagatelliserer faren for norsk og vestlig eskalering til en enda større krigskatastrofe: – Jeg tenker at vi har mye å gå på, sier han beroligende til Klassekampen 12. september.
En LO-leder burde i det minste problematisere om en slik krigsretorikk samsvarer med interessene til arbeidsfolk i Norge og Europa.
Dessverre er det grunn til å frykte at Følsvik mener krigsforberedelsene og de massive norske våpenleveransene er positive uttrykk for et betimelig utenrikspolitisk krafttak. Hun ytrer ikke ett kritisk ord imot det som nå foregår. Ei heller om trusler fra NATO og Russland om å ta i bruk «taktiske» atomvåpen, samtidig som NATO nekter oss å ratifisere FNs atomvåpenforbud – sist demonstrert da Barth Eide og andre nordiske utenriksministre i NRK-debatten avviste å rekke opp hånda for et forbud. NATO vil i stedet sette atomvåpen i Europa i beredskap.
Har LO-lederen glemt at fagbevegelsen har dype røtter i fredsbevegelsen, og særlig i anti-atomvåpenbevegelsen? Har hun glemt LO-kongressens vedtak om at Norge må ratifisere FNs atomvåpenforbud?
Norsk utenriks- og forsvarspolitikk innebærer også å sende fregatter og spesialstyrker til Stillehavsområdet, for å bistå USA i forberedelsene til en mulig konfrontasjon med Kina. Det er en gåte hvordan slike utenrikspolitiske krafttak kan tjene interessene til arbeidsfolk i Norge.
Lederen for landets største faglige sammenslutning uttrykker heller ingen uro over at krigsbudsjettet øker med over 600 milliarder kroner de neste tolv åra. For å sette det i perspektiv: 600 milliarder kroner er nesten tre ganger statens utgifter til sykehus og helse i inneværende års statsbudsjett. Når Oljefondet knapt skal røres, er det innlysende at disse pengene må hentes et annet sted fra. Vi ser allerede de første signalene: Nye, voldsomme angrep på sjukelønnsordninga, økte avgifter og kraftige nedskjæringer i kommunebudsjettene landet over.
Arbeiderklassen betaler ikke bare med sine liv ved fronten. Også i land som bidrar økonomisk og militært til krigene og krigspolitikken, får arbeidsfolk regninga i form av dyrtid og angrep på velferd og rettigheter. Opprustning og våpenproduksjon er noe av det mest inflasjonsdrivende som finnes. Det merker folk på lommeboka, ikke minst de fagorganiserte som ser hvordan lønnstillegg fordunster i økte matpriser og renter.
Overgangen til krigsøkonomi og norske politikeres hissige krigsretorikk burde få en fagbevegelse verdt navnet til å steile og si stopp, mens det ennå er tid.
Jan R. Steinholt
Fri Fagbevegelse fant ikke anledning til å publisere dette innlegget.
