Opposisjonen i Rødt er svært fragmentert. Taper opposisjonen på landsmøtet, konsolideres Rødt på et reint sosialdemokratisk grunnlag som en regjeringspartner for DNA, skriver et partimedlem i dette innlegget.
Rødt tok steget inn i varmen når landsmøtets flertall vedtok å støtte våpenforsendelser til Ukraina. Rødts ledelse har blitt en del av den allmenne konsensusen med hensyn til synet på Ukraina-krigen.
Etter det famøse solbrilletyveriet valgte Bjørnar Moxnes å fratre som leder av Rødt uten at det har fått særlige konsekvenser for den politiske kursen. Moxnes er fortsatt partiets talsperson i utenriks- og forsvarssaker. Han søker også gjenvalg som stortingsrepresentant.
Den nye partilederen Marie Sneve Martinussen er om mulig i enda større grad eksponent for en politisk kurs som kobler Rødt tett opp mot sosialdemokratiet. Hun har omfavnet frontfagsmodellen som partiets forgjengere var motstandere av. Og hun hadde faktisk et utspill i Dagsrevyen 25. august hvor hun sa at Rødt kan gå inn i regjering. Hun bryr seg tydeligvis lite om at dette er i strid med prinsipprogrammet som slår eksplisitt fast at: «En reformistisk strategi vil aldri kunne føre til et sosialistisk samfunn. Kjerna i reformismen er ideen om at kapitalismen kan omdannes til sosialisme gjennom gradvise reformer ved å oppnå regjeringsmakt i et kapitalistisk samfunn. Denne regjeringsstrategien er også kalt ministersosialisme. Som et revolusjonært sosialistisk parti er det ikke Rødts oppgave å administrere kapitalismen i regjeringsposisjon».
I flere år har det vært en sterk motstrid mellom prinsipprogrammet og retorikken fra ledende personer i Rødt. Den åpenbare tradisjonen Sneve, Kristjánsson og Moxnes m.fl. mer og mer åpenlyst søker å knytte seg til er Gerhardsen og sosialdemokratiet. Framfor et radikalt annerledes samfunn uten klasser, ser de for seg en demokratisk organisert kapitalisme med små forskjeller.
I forkant av det ekstraordinære landsmøtet hvor hun ble valgt hadde Sneve Martinussen utspill i typisk antikommunistisk stil hvor hun markerte avstand til AKP og hele den kommunistiske tradisjonen. Gjentatte besvergelser av denne typen er nok et ledd i en strategi for å gjøre Rødt spiselige for sosialdemokratiet.
Det eneste Rødts ledelse ikke tar avstand fra når det gjelder forløpernes politikk er den situasjonsbestemte militærpolitikken som AKP vedtok i 1979, og som siden i stor grad har vært videreført i AKP/RV, og seinere Rødt, nærmest på autopilot. Mottoet har vært et sterkt, uavhengig og nasjonalt forsvar. Rødt har nå tilslutta seg et forsvarsforlik som Moxnes mfl. hevder er videreføring av denne linja. Ikke noe kan være mer feilaktig. Forsvarsforliket er totalt integrert i NATOs strategi. Noen uavhengighet finnes ikke. Det er også amerikanske baser på norsk jord.
Langtidsplanen er gjennomsyret av full støtte og nær tilknytning til NATOs strategi, samt et tettere samarbeid med USA: I planen leser vi: «NATO forblir grunnpilaren i norsk sikkerhetspolitikk» (s. 34); den strategiske innretningen er bl.a.: «–Å understøtte NATO som troverdig og effektiv garantist for alliert sikkerhet» (s.45).
Under overskriften «Operasjoner» (s. 31) står det: «Regjeringen vil derfor vektlegge militær evne over tid til både å dekke våre nasjonale NATO-forpliktelser, samtidig som vi deltar med substansielle bidrag i operasjoner ledet av NATO eller andre allierte. Norges bidrag i operasjoner kan endres på kort varsel.» Tilleggsavtalen mellom Norge og USA om amerikanske styrkers tilstedeværelse på norsk territorium (SDCA), med en økning med 8 baser for USA (til 12), er omtalt i positive ordelag: «Tilleggsavtalen mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid (SDCA) […] vil blant annet legge til rette for økt amerikansk forhåndslagring i Norge» (s.32 og 33). Rødt tok ikke en eneste dissens til forliket.
Det har lenge vært klart at Rødts ledelse ikke har stått på noe revolusjonært grunnlag. Rød Ungdom (RU) har i flere tiår vært sentrale i å dra Rødt mot høyre. De sentrale Rødt-politikerne har da også stort sett bakgrunn fra tidligere ledelser av RU. Ledelsen i Rødt fikk derfor en nesestyver av de sjeldne da den revolusjonære fløyen vant flertallet i RU på et marxistisk grunnlag. I etterkant av RUs landsmøte fulgte oppskriftsmessig en antikommunistisk mediekampanje av de sjeldne med bifall fra flere sentrale Rødt-politikere.
Hvordan forholdet blir mellom Rødt og RU i tida framover er usikkert. Hvis Rødt velger å presse ut RU er det kanskje duket for en ny partidannelse. Det kan nok tenkes at ungdommen da får med seg noen av «gamlingene».
Opposisjonen i Rødt er svært fragmentert
Opposisjonen i Rødt er svært fragmentert og består av folk med bakgrunn fra bla. AKP, Internasjonale Sosialister (IS) og NKP, i tillegg til mange nye uten bakgrunn fra andre partier/grupper. Blant opposisjonen er det også en del reint pasifistiske strømninger. Opposisjonen er altså veldig sammensatt, og det spørs hvilket grunnlag den kan samle seg bak. Avvisning av NATO ser ut til å være et fellestrekk for hele opposisjonen. Et annet fellestrekk er avvisning av regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.
Den mest organiserte krafta i opposisjonen er nok IS, som synes å ha opprettholdt en viss egenorganisering hele perioden de har vært i Rødt. IS har et syn har på det nasjonale spørsmålet som virker splittende på opposisjonen hvis det framheves. IS-synet på det nasjonale spørsmålet synes å ha fått et visst nedslagsfelt i deler av RU. Det er grunn til å håpe på at opposisjonen klarer å holde en samla front fram mot landsmøtet i februar 2025.
På landsmøtet er det gode muligheter for at synet på NATO som fortsatt er programfesta stadfestes og styrkes. Et krav om at Rødt trekker støtten til forsvarsforliket er også viktig. Det er videre viktig at landsmøtet avviser at Rødt går inn i regjering. Noe revolusjonært parti blir imidlertid Rødt neppe noen gang.
Taper opposisjonen på landsmøtet konsolideres Rødt på et reint sosialdemokratisk grunnlag som en regjeringspartner for DNA. Da er det lite eller ingenting som skiller Rødt fra SV. Da vil nok flere revolusjonære i Rødt bryte med partiet.
Rødt-medlem
Innlegget er hentet fra Revolusjon nr. 65, høsten 2024.