De fire store innen marxismen har alle det til felles at de har vært ledende innen proletariatets virkelige bevegelse, og at de har bekjempa alle former for småborgerlighet og reformisme. Etter min mening har reformismen alltid vært, og er fremdeles, arbeidernes viktigste fiende innen arbeiderbevegelsen. Om Marx, Engels, Lenin og Stalin har vært ett og sams politisk, er de imidlertid sterkt forskjellige i formen. Mens Karl Marx var den grundige vitenskapsmannen, slik han særlig framstår i «Kapitalen», var også Friedrich Engels en stor vitenskapsmann, forfatter, og ikke minst tilrettelegger av marxismen og av Marx’ verker. Og Engels ferdiggjorde «Kapitalen« etter Marx’ død.
Men Engels hadde ikke bestevennen Marx’ kompliserte måte å skrive på, sjøl om særlig «Anti-Dühring», er både grundig, og svært interessant lesning. Den finnes tilgjengelig på svensk.
V.I. Lenin var, i enda større grad enn sine to forgjengere, en aktivist i hele sitt liv. Med brodd og humor møter han sine reformistiske, «økonomistiske» og «venstre»-kommunistiske motstandere. Det var jo Lenin som leda den moderne verdenshistorias viktigste hendelse: den russiske revolusjonen i Oktober (etter kalenderen der i landet) i 1917, som etter hvert medvirka til dannelsen av Norges Kommunistiske Parti, Komintern og den store revolusjonære verdensbevegelsen. Den begivenheten er fremdeles den viktigste kilden til håp for verdensproletariatet og fattigbøndene. For Nepals maoister, for Ecuadors marxist-leninister, for streikende arbeidere som ønsker mer enn det streiken kan gi dem; over hele kloden er det dette som gir retning til vår kamp.
Samtidig som Lenin var en stor leder og debattant, var han jo også en glimrende teoretiker. Det ser vi i «Staten og revolusjonen» og i alle de andre bøkene hans. (Mange kan kjøpes hos Falken forlag).
Josef Stalin var aktivist og blei hele verdensproletariatets leder i den viktigste perioden i den moderne arbeiderklassens kamp etter Lenins død, og fram til Josef Stalins egen bortgang. Etter min mening er det et faktum at man ikke kan nedtone, fornekte eller fordømme Stalin og hans betydning, uten at man samtidig gjør det samme med Lenin, Engels og Marx.
Ja, man fornærmer i virkeligheten alle verdens kjempende kommunister, arbeidere og fattigfolk. Når det gjelder Stalin som teoretiker, har mang en «universitetsmarxist», og/eller revisjonist, prøvd å latterliggjøre hans innsats ved å vise til Stalin som en «enkel sjel», som bare skreiv middelmådige skrifter og taler.Som hos Lenin, finner vi også hos Stalin mange humoristiske spark til motstandere som han var i polemikk med, f.eks, i kritikk av mensjevikene, Leo Trotski og andre. Vi ser av Stalins verker at han var hengiven overfor sin lærer, Lenin, og han bar den veldige arven fra Oktober 1917 etter Lenins død. I forhold til de 3 andre «store», er Stalin den mest tilgjengelige.
Dette er ikke, som en skolert (eller kanskje heller uskolert!) trotskist eller (ditto) «venstre»-kommunist, nok vil si: et tegn på dumhet. Snarere tvert i mot. Dette viser Stalins klare tanker, og skriftene er resultatet av disse tankene. Dette gjør at Stalins verker bør anbefales alle unge som ønsker en innføring i marxisme. Noen burde gi ut Stalins verker igjen på norsk! (Kanskje noe for Falken forlag?)
Stalin ble i sitt hjemlands Kaukasus, kalt «arbeidernes lærer». Det synes jeg må være en hedersbetegnelse. Jeg tror at mange som vil lese Stalin, vil ha stor glede av f.eks. artikkelen «Oktoberrevolusjonen og de russiske kommunisters taktikk». (Den fåes fremdeles på svensk i ei bok som ble trykt i Moskva i 1955 - den kjøper du hos
«Det er umulig å gjøre ende på kapitalismen uten å gjøre ende på sosialdemokratismen i arbeiderbevegelsen». J.V. Stalin Pravda nr. 255, 6. - 7. november 1927.
