Velferdsordningene ofres på krigspolitikkens alter.
Ali Esbati kan berolige Klassekampens lesere («Velferd eller våpen», 25. mars) med at Norges og Europas gigantiske opprustningsprogrammer ikke trenger å bety kutt i velferden.
Bekymringer over at krigspolitikken betyr at velferden strammes inn, avfeier Esbati som grunnløs propaganda i ei tid der vi må forsvare oss mot «et fascistisk Russland» – i ledtog med USA. Han siterer spaltisten Janan Ganesh som slapp katta ut av sekken i Financial Times: «Europa må barbere velferdsstaten for å bygge krigerstaten». Dette synspunktet fra den borgerlige eliten er et usaklig premiss, skal vi tro Ali Esbati. Alt som trengs er å øke budsjettunderskuddet og ta opp lån, eller i Norges tilfelle – å tappe Oljefondet. Så får en klassekamp «der innsatsen er særdeles høy» ta hånd om velferden.
«Propagandaen om at militær opprustning må bety velferdskutt, er både feilaktig og historieløs», ifølge Ali Esbati (utreder i DeFacto)
NATO-alliansens generalsekretærer Stoltenberg og Rutte er av en litt annen oppfatning. De vil overføre «noen brøkdeler» fra pensjons- og velferdsordningene for å «turbolade» (Rutte) våpenproduksjonen i Europa. Statsminister Keir Starmer fra Labour følger opp. Han vil i første omgang kutte det britiske velferdsbudsjettet med 5 milliarder pund (68 mrd. kroner). Og statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg snakker i stadig alvorligere miner om strenge budsjettprioriteringer, der krana skrus til for alt annet enn opprustning og den endeløse pengestrømmen til Ukraina.
Beviset på at opprustning likevel lar seg kombinere med velferd, finner Esbati i de tre tiåra etter 1945 med høy økonomisk vekst i kombinasjon med den kalde krigens rustningskappløp. Et ødelagt Europa etter verdenskrigen og mangel på arbeidskraft til gjenoppbygginga tilrettela for kapitalismens – og sosialdemokratiets – gullalder. Den gjennomsnittlige økonomiske veksten lå på rundt 5-6 prosent årlig, arbeiderbevegelsen hadde muskler og kapitalen hadde råd til å avse smuler av profitten til lønn og velferd for å hindre «kommunistisk smitte».
I dag er situasjonen mildt sagt en annen.
De siste 30 åra har vekstraten i EU sjelden vært over to prosent, og av og til negativ. Typisk for Europa og Norge de siste åra er vekstrater på null etterfulgt av desimaler. Tall fra SSB viser for eksempel at BNP for Norge økte med 0,6 prosent fra 2023 til 2024.
Det som etter eget utsagn er «verdens sterkeste fagbevegelse» (LO) har de siste ti åra sjelden klart å forhindre nedgang i reallønna. Kapitalen ser liten grunn til å frykte kommunismens spøkelse og går ivrig til kamp mot for eksempel sjukelønna. Hvis arbeiderklassen i tillegg lar seg disiplinere med retorikk om «nasjonal samling» mot en påstått overhengende trussel fra øst, har borgerskapet gode kort på handa.
Våpenpropagandistene og deres «progressive» medløpere kan naturligvis håpe på en ny kapitalistisk glansperiode når Europa igjen skal reise seg fra ruinene. For millionene som ligger igjen i den radioaktive ruinhaugen er sånne visjoner en fattig trøst.
Jan R. Steinholt, Oslo
Klassekampen ønsket ikke å publisere dette innlegget.
