Tilbakeblikk på 2017 – og noen perspektiver for 2018

Internasjonalt var Brexit et av de store vendepunktene i 2016. I 2017 kan allianseskiftene i Midtøsten og tilbakeslaga for IS og al Qaida-terroristene i Syria og Irak bli avgjørende. På hjemmebane noterer vi at krisa for sosialdemokratiet i Europa for alvor har innhenta Arbeiderpartiet.

Den faglige opposisjonenes årvisse Trondheimskonferanse i januar slo fast at EØS angriper demokratiet og at EU fungerer som et redskap for kapitalen i kampen mot arbeidsfolks interesser i Europa. «Fagbevegelsens svar på kapitalens offensiv må være å gjenreise arbeiderbevegelsens visjon om et demokratisk, sosialistisk samfunn», het det i en annen uttalelse. Konferansen møtes på ny den 27. januar 2018.

Havnearbeiderne fikk sin blokade av Holship og sympatiaksjonene erklært «ulovlig» da Høyesterett konkluderte med at EØS-avtalen har forrang over tariffavtaler. Dommen og det skandaløse sviket fra LO førte til at mange havnearbeidere sto på bar bakke, uten verken streikebidrag eller dagpenger. Det ble derfor satt i gang en omfattende innsamlingsaksjon.

Bryggesajuerne har fortsatt kampen i Oslo havn – som ikke er direkte berørt av den såkalte Holship-dommen. Trass i mer enn to år med «rødgrønt» byråd, driver ufaglærte og sjøfolk utstrakt losse- og lastevirksomhet på havna i Oslo mens registrerte havnearbeidere ofte står uten jobb. Den 1. september ble Oslo erklært som pirathavn (Port of Convenience), med støtte fra Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen ITF.

Fagbevegelsen i krise

LO-kongressen gikk av stabelen i mai. Etter sviket mot havnearbeiderne og EØS-vedtaket fra forrige kongress, burde LO-ledelsen ha blitt stilt til ansvar. Det skjedde ikke. Høyresosialdemokratiet hadde gjort et aktivt forarbeid for å gjøre kongressen til et valgkampjippo for Ap og for å hindre at kongressen skulle gi sin tilslutning til forslag om å si opp EØS-avtalen. Etter Holship-dommen var sjansen for det blitt atskillig større.

Tross iherdig innsats fra opposisjonen, greide Ap å nøytralisere det meste, slik at kongressen ble stående omtrent på stedet hvil sammenholdt med forrige kongress i 2013.

Dog med ett viktig unntak: Kongressvedtaket om boikott av staten Israel. Her gikk LO- og Ap-toppene på et sviende nederlag.

LO innrømmer sjøl at fagbevegelsen er i krise i Norden. Norsk LO organiserer bare 24 prosent av de yrkesaktive. Ei tankesmie har kommet opp med 25 forslag til hvordan fagbevegelsen skal komme opp av krisa. Ikke ett av dem går ut på at fagbevegelsen må bli en kamporganisasjon og snu ryggen til klassesamarbeidspolitikken. Da er det ingen dristig spådom at forfallet vil tilta og medlemstilgangen vil avta.

Mellomoppgjøret fortsatte i sporene fra hovedoppgjøret i 2016, og demonstrerte for alle at LO ikke en gang er i stand til å opprettholde kjøpekrafta til medlemmene. 2016 ga oss det største inntektsfallet på 22 år. Verst av alle ble barnefamiliene ramma, med et lønnsnedslag på 2,4 prosent. Bare for å ta igjen det tapte, er et lønnskrav på minst fem prosent nødvendig ved vårens hovedoppgjør.

Vårt stalltips er at LO heller vil forlange kompensasjon for pensjonsordninger som LO-toppen sjøl har vært med på å gjøre stadig dårligere. Evalueringa av pensjonsreformen og ny AFP viser at levealdersjusteringa slår enda hardere ut for pensjonistene enn det som var forventa. Samtidig har LO-forbundene i offentlig sektor satt seg ned med staten for å forhandle bort sin tjenestepensjon slik at den skal bli like elendig som den i privat sektor. Dette for å gi «bedre mobilitet i arbeidsstyrken» og få en ende på at offentlig sektor har klart å holde de verste følgene av pensjonsreformen fra livet.

Forby bemanningsbyråene! Foto: RevolusjonDen sosiale dumpinga fortsetter, ikke minst i bemanningsbransjen og i transportsektoren. Det meste har sin årsak i EØS-avtalen med vikarbyrådirektiv og kabotasjeregler.

Den 15. november sa fagorganiserte i Oslo-regionen at nok er nok, og gikk til politisk streik.

Uløste nasjonale spørsmål

Etableringa av nasjonalstater for mer enn hundre år siden har ikke løst det nasjonale spørsmålet. Imperialismens utvikling har tvert imot gjort det nasjonale spørsmålet mer akutt, også i et Europa som mer enn noe annet kontinent består av utprega nasjonalstater. Den tvangsmessige underordninga av folk og land under en europeisk superstatsstruktur har gjenopplivet de historiske nasjonale krava om frihet, demokrati og sjølstyre. Sjøl i Norge, som har blitt et vedheng til EU og USA, blir spørsmålet satt stadig mer på spissen.

Det gjelder enda mer for et Storbritannia som har sagt nei til fortsatt overstyring fra Brussel. Det gjelder i særdeleshet for et Catalonia der monarkistregimet og falangistenes arvtakere i Madrid har framprovosert en voksende uavhengighetsbevegelse som følge av den brutale voldsbruken og undertrykkinga fra den spanske statsmakta sin side.

Kurdernes nasjonale rettigheter og forhåpninger har alltid blitt tråkket ned. I den grad de har blitt anerkjent, har det vært når imperialismen og regionale stormakter har utnytta kurdisk nasjonalisme i Tyrkia, Irak, Iran og Syria til å svekke sine rivaler. Folkeavstemninga i Nord-Irak for løsrivelse endrer ikke ved disse politiske realitetene.

Det kurdiske folkets rett til selvbestemmelse, også om de velger løsrivelse, må uansett forsvares. Arbeiderne og alle progressive krefter i Tyrkia, Iran, Irak og Syria har et særlig ansvar for å anerkjenne denne retten. Bare på den måten kan folkene i Midtøsten sette bom for imperialistenes og sionistenes intrigemakeri der folk og nasjoner blir satt opp mot hverandre.

EU flekker tenner og bygger union

2017 var året da EU markerte at det var seksti år siden Romatraktaten, forløperen til dagens EU, så dagens lys. EEC/EU har i alle år vært framstilt som et «fredsprosjekt». Men de militære planene har ligget der fra første stund. 2017 var året de virkelig fikk bein å gå på gjennom en rekke vedtak i Ministerrådet og Europaparleamentet. Også Norge trekkes med i planene for en virkelig Europahær

På alle områder har Brussel fått det ekstra travelt med å virkeliggjøre unionsprosjektet nå som britene er på vei ut av EU. Energiunion, bankunion og militær union skal på plass innen 2025.

I 25 år har EØS-avtalen vært ei brekkstang for å gjennomtvinge liberalisering og underminere fundamentene i det som en gang var den norske velferdsstaten. Nei til EU la fram ei egen EØS-melding i mai.

Gjøkungen EØS har velta det ene velferdsegget etter det andre ut av reiret, mens adoptivforeldrene – politikerne – ikke tør annet enn å fôre den grådige innflytteren med alt den vil ha.

Regjeringa har i løpet av året solgt ut norske interesser til det nyopprett europeiske forsvarsfondet, og er mer enn åpen for norsk tilslutning til det som begynner å ligne strukturen for en Europahær – eller PESCO.

Stadig nye utsalg av norsk suverenitet til EU blir forberedt. Både energi og jernbane kan stå for tur. Allerede på nyåret står slaget om EU skal få styre strømflyten til og fra Norge gjennom sitt energibyrå ACER. Nei til EU mobiliserer bredt for kravet om å legge ned veto mot nok en suverenitetsavståelse.

Skiftende allianser og vendepunkt i Syria

På verdensarenaen endrer allianser og styrkeforhold seg nærmest daglig. Kina er blitt verdens største oljeimportør, og nå bruker de makta si til å presse fram oljehandel i yuan, ikke dollar. Det kan bli et banesår for dollaren som verdensvaluta nummer én. USA kan finne på drastiske mottiltak, der åpen krig også inngår.

2017 ble det store vendepunktet i Syriakrigen. Storbyen Aleppo ble ved nyttår frigjort fra terroristene, noe som vakte stor «bekymring» hos norske myndigheter.

I april kunne situasjonen ha utvikla seg til full krig mellom stormaktene da USA angrep syriske baser med krysserraketter. Men president Trump besinnet seg, og måtte ta høyde for en alvorlig forverring i forholdet til Tyrkia. Daesh og al Qaida-terroristene ble drevet fra skanse til skanse av den syriske hæren og libanesiske Hizbollah med omfattende russisk flystøtte. Det er et sviende nederlag for den vestlige imperialismen og deres arabiske partnere.

Også norske soldater er involvert i den ulovlige intervensjonskrigen på syrisk jord. Syria er i sin fulle rett til å uskadeliggjøre fremmedkrigere på sitt territorium, enten de er jihadister eller NATO-militser. Det er fullstendig uansvarlig av norske myndigheter å utsette soldatene for slik fare gjennom ulovlige operasjoner på syrisk jord. De må hentes hjem!

Styrkeforholdet mellom de ulike alliansene i Midtøsten har endret seg dramatisk i løpet av året. Russland har styrket sin stilling militært, men enda mer diplomatisk, spesielt med Tyrkia og Iran. NATO-landet Tyrkia har gått til det uhørte skritt å kjøpe luftvernraketter fra Russland. Etter at Trump besøkte Saudi-Arabia, gikk Emiratene og kongehuset Saud (etter en intern maktrokade) løs på Qatar med blokade av landet. Sistnevnte er tett alliert med Tyrkia, førstnevnte med Egypt.

USA har hatt et svare strev med å holde styr på sine gamle vasaller og hindre at rivalene går til åpen krig med hverandre. Denne konfliktsituasjonen har samtidig ført til at våpen- og kontantstrømmene til de uoffisielle leiehærene deres, Daesh og Nusrafronten, har tørket inn.

På det afrikanske kontinentet skjerper rivaliseringa seg mellom ulike stormakter om hvem som skal ha tilgang til kontinentets store ressurser. «Kampen mot terror», «fargerevolusjoner» eller «udugelige regimer» er vikarierende argumenter for å sikre kontroll og disiplinere regimer som ikke blindt lystrer ordre fra Washington, Brussel, Paris eller London. De gamle planene om å bli kvitt den gjenstridige president Robert Mugabe lyktes omsider, da han ble presset fra makta i et militærkupp. Noe av det første det nye regimet gjorde, var å gi jorda tilbake til de hvite settlerne. 

NATO og krig

Over hele Europa har folk vært ute i gatene for å protestere mot krigsforberedelsene til NATO. Tusenvis av nordiske krigsmotstandere og fredsaktivister samla seg i Göteborg i september for å protestere mot øvelsen Aurora – en kjempeøvelse som gjør Sverige til et nytt oppmarsjområde for NATO-alliansen.

En ny gigantøvelse – Trident Juncture – er planlagt i Norge høsten 2018. Den nordiske mobiliseringa mot dette krigsspillet er allerede i gang.

Norske myndigheter overgår seg sjøl i sine lakeitjenester for USA. Forsvar av det norske folket og norsk territorium er fullstendig underordna andre offensive mål.

I året som gikk har USA etablert sin permanente krigsbase på Værnes, og USA har fulgt opp med å bevilge penger til at Rygge flyplass skal brukes som base for fire F-35 jagere. Det norske Stortinget visste ingenting før de så midlene som var avsatt i det amerikanske forsvarsbudsjettet! Den norske basepolitikken er i realiteten blitt skrota i 2017, praktisk talt uten politisk debatt.

I året som gikk har president Trump truet Nord-Korea med atomkrig flere ganger. Faren for kjernefysisk krig er trolig større nå enn under den kalde krigen. Nobelkomiteen skal for en gangs skyld ha honnør for at de de ga fredsprisen til en verdig vinner,  Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN).

Fakkeltoget var en støtte til prisvinnerne – og en protest mot NATOs førsteslagsstrategi og USAs nikkedokker i Storting og Regjering som nekter å undertegne Traktaten om forbud mot atomvåpen som FN vedtok i sommer med overveldende flertall.

Trump har formelt anerkjent Jerusalem som hovedstad i sioniststaten Israel. Det fikk han ikke FN med seg på. FN-ambassadør Nikki Haley ga beskjed om at alle statene som fordømte vedtaket fra Trump-administrasjonen ville havne på svarteliste. Siden har USA kunngjort at landet kutter sin FN-kontingent med minst $ 285 millioner (2,35 milliarder kroner).

«Innsparinga» går neppe til de fattige i USA, som nå utgjør mer enn ti prosent av landets befolkning. FNs utsending fikk sjokk over den ekstreme fattigdommen i «the greatest country on earth» etter en rundreise i landet. 

Fascistene organiserer seg

De utilslørte nazistene i NRM gjennomførte flere anmeldte og uanmeldte marsjer i norske og svenske byer. Da de i sommer skulle marsjere i Fredrikstad, ble det mobilisert bredt til motdemonstrasjon, blant annet i Fredrikstad Blad.

Da hirden av kriminelle isteden valgte å innta hovedgata i Kristiansand uten demonstrasjonstillatelse, sto politiet og så på.

Den fascistiske bevegelsen, som i hovedsak består av voldsmenn, drapsdømte og andre kriminelle, prøver systematisk å bygge seg opp i både Norge og Finland ved siden av Sverige. Etter drap på en forbipasserende tok finske myndigheter mot til seg og forbød organisasjonen.

I et Norge som har opplevd 22. juli fortsetter nesten alle politiske partier å messe om at det bare er enkeltpersoners rasistiske handlinger og voldsbruk som er kriminelt, ikke rasistiske organisasjoner eller finansiering av dem. Dette er en livsfarlig undervurdering av fascismen. Det er det organiserte rasistiske og fascistiske miljøet som er det farligste av alt. Derfor er forbud av slike organisasjoner en del av FNs rasediskrimineringskonvensjon, en konvensjon som formelt er inkorporert i norsk lov, men hvor organisasjonsforbudskravet må vike for «menneskerettighetene». Logikken er visst at organisasjoner som truer og kvester alle andres menneskerettigheter, skal vernes av de samme menneskerettighetene!

Kvinneopprør mot trakassering

#metoo-kampanjen denne høsten har satt søkelyset på hvordan det egentlig står til i kapitalistiske land som skryter av at kvinnene er både «likestilte» og «frigjorte». Det har vært fokusert på netthat og trakassering av kvinner på nett og i sosiale medier. Mange har avskrevet disse som sosialt mistilpassa «nettroll». Men trollene eksisterer ikke bare ved tastaturet i lukka rom.

Kampanjen har stukket hull på en gammel verkebyll. Seksuell trakassering av kvinner er et dagligdags fenomen i mange miljøer. Mannfolk med posisjoner på læresteder, i næringsliv, partier og organisasjoner er ikke bare kåte på makt. De klår også på damene, og satser på at de slipper unna med det i kraft av sin stilling. Nå har damene fått nok. I kulturlivet, i fagbevegelsen og i politiske partier og ungdomsorganisasjoner – ikke minst i Arbeiderpartiet – er det mange som skjelver i buksene. Nå mest av frykt, ikke av kåthet. 

Det skulle bare mangle at menn stilles til ansvar for egen oppførsel og det som før het manglende elementær folkeskikk. Samtidig er det få som ser ut til å ta inn over seg at denne «ukulturen» er et utslag av det kulturelle og moralske forfallet i et fremmedgjort samfunn der kropp og sex er gjort til en forbruksvare. Det sier sitt at «alle» er enige om at seksuell trakassering av kvinner er forkastelig, samtidig som NRK velger å avslutte året med å vise filmen «Fifty shades of grey» – som handler om en kvinnes «frivillige underkastelse» for en superrik sadomasochist.

Katastrofevalg for Ap

Stortingsvalg rokker ikke ved de grunnleggende maktforholda i samfunnet. Velgerne får bestemme hvilke borgerlige og småborgerlige partier som skal administrere kapitalismen de neste fire åra. Ikke desto mindre kan valget ha betydning på noen områder, samtidig som det er et politisk termometer.

Høstens valg sikra et fortsatt regime av Høyre og Fremskrittspartiet, om enn med noe svakere parlamentarisk grunnlag enn før. Angrepene på faglige og sosiale rettigheter vil dermed fortsette med uforminska styrke i det nye året.

Dette var et valg der Arbeiderpartiet hadde alle kortene på handa, hvis bare partiet hadde klart å vise at det sto for noe annet enn Erna og Siv. Isteden leflet Støre med Norges mest fagforeningsfiendtlige parti, Venstre. Ap landa på et historisk dårlig resultat med 27,4 prosent av stemmene.

Siden valgnatta har sosialdemokratiet vært i eskalerende krise og indre maktstrid, der nestleder Trond Giske nå står for fall. Støre skylder på fagbevegelsen og nekter fremdeles å innrømme at det er partiets høyrepolitikk som har skylda, sjøl om valgframgangen for venstresosialdemokratene i SV og Rødt taler sitt tydelige språk. Rødt fikk endelig innfridd sin gamle drøm om å komme inn på Stortinget, og kan prise seg lykkelig for at de i denne omgang slipper å være støtteparti for en statsminister Støre – slik Bjørnar Moxnes lovte velgerne.

Et år i Oktoberrevolusjonens tegn

2017 sto naturligvis i Oktoberrevolusjonens tegn. Lærdommene fra de russiske himmelstormerne har blitt henta fram verden over. 

Fra festmøtet i Paris 11. november 2017 arrangert av franske PCOF.

Den internasjonale konferansen av marxistisk-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO/CIPOML) holdt sitt verdensmøte i Tunisia. Partier og organisasjoner mobiliserte til et stort festmøte i Paris i anledning revolusjonsåret (bildet til høyre).

Mens arbeiderklassen og revolusjonære har feira, har borgerskapet forutsigbart nok vrengt seg i raseri mot «bolsjevikenes kupp» og den ufordragelige kjensgjerning at arbeiderklassen viste at den kan kvitte seg med sine blodsugere – bare den har vilje og organisasjon til det!

Jubileumsåret for Oktoberrevolusjonen viste med all tydelighet at antikommunismen lever i beste velgående i Arbeiderpartiet. Leder av Oslo Arbeidersamfunn, Fredrik Mellem, hentet fram hele arsenalet fra Haakon Lie i sin tirade mot alt og alle som kaller seg kommunister og revolusjonære – i særdeleshet mot tidsskriftet Revolusjon og vårt festmøte for Oktober den 4. november.

Heller enn å skremme noen, oppnådde Mellem det motsatte. Festmøtet samlet fullt hus og var en dundrende suksess!

Dette var også en strålende avslutning på tidsskriftets 30-årsjubileum. Våre lesere viste stort engasjement og støtte til tidsskriftet. Mange skreiv en hilsen (se Revolusjon nr. 50) og en meningsmåling viste at bladet blir verdsatt rundt om i landet. Tallet på abonnenter har også økt kraftig i året som nå går mot slutten. Men vi vil gjerne ha enda flere faste lesere av tidsskriftet!

Redaksjonen tar med seg ros, ris og anbefalinger til stoffprioritering i tida som kommer. 

Vi takker våre lesere for varm støtte i året som gikk, og ønsker alle et godt, rødt nytt år!