Illustrasjon: Carlos Latuff
Fyrsten i Washington ser seg tjent med en imperialistisk overenskomst med Russland som samtidig kan banke de europeiske vasallene på plass.
Ydmykelsen av Ukrainas president Zelenskij for åpent kamera i Det ovale kontor 28. februar vil gå inn i historiebøkene. Zelenskij ble i realiteten oppsagt på direkten av sin herre og mester. Hendelsen er et lærestykke i hvordan det kan gå når et land legger sin skjebne fullstendig i hendene på stormakter og imperialistiske allianser.
På sine utallige besøk i USA og Europa har Zelenskij hver gang blitt møtt med endeløse ovasjoner og trampeklapp. Men i Det hvite hus slår ikke de melodramatiske opptredenene an lenger. Trump forventer ydmykhet og takknemlighet fra en yppal stribukk i feltskjorte som sier han ønsker fred, men som nekter plent å forhandle med fienden i en situasjon der Ukraina er i ferd med å brekke ryggen.
President Trump og visepresident JD Vance advarte Zelenskij om at han setter millioner av liv og verdensfreden i fare når han motsetter seg våpenhvile og en fredsavtale. Fra før av har Trump knust det offisielle NATO-narrativet som blir repetert på autopilot av europeiske ledere og deres medier. Det var forsøket på å ekspandere NATO østover i Ukraina «som startet hele greia», sier Washington nå, og bekrefter sånn sett det Russland og Putin har hevdet hele veien. Indirekte er dette en kraftig irettesettelse av Jens Stoltenberg og hans etterfølger Mark Rutte.
Skandalebesøket sørget for at avtalen om å la USA få plyndre ukrainske mineralressurser gikk i vasken – i første omgang. Trump anser åpenbart ikke Zelenskij som en (tro)verdig motpart, og kaster ham under bussen i påvente av en erstatter.
Russland skal ha gitt USA et kanskje enda mer fristende tilbud om tilgang til mineraler på russisk – og ukrainsk – territorium. De overlegent største forekomstene av sjeldne ukrainske jordarter og mineraler ligger i oblastene Luhansk og Donetsk, det vil si områder okkupert og annektert av Russland. For Trump kan disse områdene være en enda bedre deal. Helst vil han nok ha begge deler.
De europeiske imperialistene føler seg snytt
EU, Frankrike og Storbritannia gjør sitt ytterste for å stikke kjepper i hjulene og forlenge krigen samtidig som de øser kjærlighetserklæringer over det utdaterte transatlantiske «verdifellesskapet».
Statsminister Keir Starmer har frekt forsøkt å komme USA i forkjøpet ved i januar å inngå en partnerskapsavtale med Ukraina for ikke mindre enn 100 år. Avtalen «sementerer Storbritannia som en foretrukket partner for Ukrainas energisektor, en strategi for kritiske mineraler og grønn stålproduksjon», heter det. Det er ikke første gang britene involverer seg i en Krim-krig mot Russland. I 1853 lot de ottomanerne (tyrkerne) ta hovedstøyten før de involverte seg direkte i kampene om kontroll over Bosporus og Svartehavet. Men den gangen var landet en virkelig stormakt.
Storbritannia vil ikke bli snytt for krigsbyttet i en krig London konsekvent har bidratt til å forlenge og eskalere. Starmer setter det «spesielle forholdet» som kronvasall til USA på prøve når han forsøker å ta en europeisk lederrolle i Ukraina.
Ett er sikkert: Zelenskij har fått avskjed som vasall for fyrsten i Washington. Han søker nå tilflukt hos lensherrene i Europa. Alle klapper ham på ryggen mens de på bakrommet drøfter hvor lenge han har bruksverdi og hvem som kan tilby ham asyl.
Av den grunn snakker Storbritannia og Frankrike plutselig om at de vil ha våpenhvile og varig fred, ord de tidligere knapt har tatt i sin munn. Riktignok skal våpnene bare stilne for en måned. På sidelinja står Jonas Gahr Støre og jatter med sine europeiske forbilder, mens han nølende blunker til USA og faller på kne for britene. Det gjelder å helgardere når investeringsstrategien til NHO og vaklende «sikkerhetsgarantier» står på spill.
Spørsmålet er om det hjelper en norsk imperialisme i villrede. Tirsdag 4. mars satte Trump våpenforsendelsene til Ukraina på pause. Det gikk ikke mange timene før Ukrainas statsminister meldte at han var klar for å signere mineralavtalen med USA.
Den ukrainske tragedien viser hvordan det kan gå når en stat legger sin skjebne i stormaktenes favn for å søke «beskyttelse» mot en annen stormakt. Slike lærdommer er nok den norske politiske overklassen helt ute av stand til å ta til seg.
Les mer:
