Originalfoto: Sunguk Kim fra Unsplash
Tre år etter den russiske invasjonen i februar 2022 kan det gå mot en fredsløsning for Ukraina. Det blir uten tvil en fred på den amerikanske og den russiske imperialismens premisser, det vil si en urettferdig fred. Alternativet – fortsatt imperialistisk krig – er atskillig verre.
I denne situasjonen, der president Zelenskij har innsett at tida er ute og varsler sin egen avgang, gjør statslederne i EU og Norge alt de kan for å forlenge krigen. De ivrigste blant dem, Jonas Gahr Støre inkludert, flokker til Kyiv på årsdagen 24. februar og lover enda mer økonomisk og militær støtte til det sittende regimet.
Trump-administrasjonen har for lengst innsett at krigen er tapt. USA utnytter øyeblikket til å sikre seg tilgang til mest mulig av landets mineralressurser. Disse planene lå på bordet allerede i august 2024. Zelenskij har lenge vært villig til å selge dødens steppeland på billigsalg. Det blir kanskje det siste han gjør som president på overtid.
En skuffet Støre må medgi at fredsforhandlinger mellom USA og Russland ikke lar seg stanse av europeisk sutring. – Vi må reflektere over hva denne fredsprosessen betyr og hvordan vi kan legge til av substans, sier han ifølge NRK. Det «substansielle fredsbidraget» Støre hadde med seg i kofferten var enda en militær støttepakke på 3,5 milliarder kroner pluss. Dessuten lover han intet mindre enn å trene og væpne nye ukrainske brigader. Brigader er store hæravdelinger med omkring 5000 soldater.
Desperat kamp for å sikre krigsbytte
De europeiske lederne nekter å ta realitetene inn over seg. De har investert milliarder i krig og død, nå risikerer de at USA snyter dem for det de ser på som sitt rettmessige krigsbytte. Det ville være forsmedelig for bl.a. NHO-nettverket og deres profitable planer om å «kunne ta en sentral rolle i det som blir en omfattende internasjonal innsats» for å gjenoppbygge Ukraina. EU og Storbritannia innfører nye sanksjonspakker mot Russland. Ursula von der Leyen gir 40 ekstra milliarder og maner Ukraina til fortsatt kamp mot «imperialismen» – på vegne av det imperialistiske EU! Hykleriet kjenner ingen grenser.
Som på autopilot gjentar den strigla venstresida og hele det europeiske etablissementet sitt mantra om at Ukraina må oppnå «full seier» og at det aldri kan bli noen fred på Russlands premisser. Denne NATO-retorikken, som betyr å eskalere krigen uten hensyn til at handlingene kan utløse full krig i Europa, kanskje en verdenskrig, er både farlig og illusorisk på samme tid.
Revolusjon og KPml har fra første dag fordømt Russlands invasjon i 2022 og vi har forsvart prinsippet om Ukrainas territorielle suverenitet etter folkeretten. Hvis ikke USA og Storbritannia hadde tvunget Ukraina vekk fra forhandlingsbordet i Istanbul, kunne denne suvereniteten langt på vei ha vært redda uten tre år med massedrap på hundretusener av ukrainske og russiske soldater. Med dagens situasjon på bakken blir Ukraina nødt til å avstå territorier i øst.
Et kjempende Ukraina som hadde nekta å underkaste seg noen av de imperialistiske blokkene, ville fått hele verdens sympati. Men ingen folk kan oppnå frihet og sjølstendighet ved å legge landets framtid i armene på den ene eller den andre imperialistiske røveren. Så lenge arbeiderklassen ikke har styrke til å utvikle en nasjonal og sosial kamp for frigjøring på egne premisser, vil den lett bli offer for imperialismens intriger.
Fred på imperialismens vilkår
Fredsavtalen som kan være i sikte blir derfor uunngåelig en urettvis imperialistisk fred på russisk-amerikanske vilkår, med Ukraina som offerlam. Avtalen kommer i stand fordi nye koster i Washington har andre imperialistiske prioriteringer og ikke vil ha en arm bundet opp i Ukraina. I beste fall kan resultatet bli en midlertidig normalisering og stabilisering av sikkerhetssituasjonen i Europa. Men heller ikke mer. Evigvarende fredsløsninger er uoppnåelige under imperialismens betingelser.
Et USA under Donald Trump er farlig på mange fronter. Men akkurat når det gjelder Ukraina og spørsmålet om å stanse det som Nordahl Grieg i 1936 kalte granatenes drift mot død, så er krigslystne europeiske og norske politikere langt farligere enn administrasjonen i Det hvite hus. Progressive som har latt seg forføre av krigspropagandaens budskap om å fortsette krigen helt til «seier» er oppnådd, det vil si helt fram til Moskvas byporter faller og den siste ukrainer er lagt i jorda, har neppe fullført tanken til sin logiske slutt.
Slik styrkeforholdet mellom klassene en gang er, er en urettferdig imperialistisk fred for Ukraina langt bedre enn en fortsatt masseslakt med akutt spredningsfare.
