18 april 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

Illustrasjonsfoto: Humphrey Muleba, unsplash.Illustrasjonsfoto: Humphrey Muleba, unsplash.

«Flere våpen må til for å skape fred.» Dette er den bokstavelig talt drepende logikken til NATO og Jens Stoltenberg. En krigslogikk som SV, etter alle solemerker snart også Rødt, fylker seg bak.

Ett av argumentene fra tilhengerne av våpenleveranser til Ukraina, er at bare nye og sofistikerte våpen kan tvinge de russiske okkupantene ut. Bare en ukrainsk framrykking i form av en vinteroffensiv kan ifølge dem sette Ukraina i en posisjon for reelle fredsforhandlinger. Alt annet er naivt, påstås det.

Noen går så langt som å kreve «full seier» for Ukraina før det kan være snakk om våpenhvile og forhandlinger. Nå skal avanserte stridsvogner og mer langtrekkende artilleri flytte frontlinjene. Går ikke det, er flyforbudssone og bakkestyrker fra NATO neste nivå. Det er utillatelig naivt å late som om man ikke skjønner det.

Hvorvidt en «full seier» innebærer kontroll over hele Donbas, Donbas pluss Krim eller at den sittende ledelsen i Kreml må tvinges fra borde, råder det uenighet om. Men NATO-partiene og «krigsvenstre» er enige om at fredsforhandlinger med Russland er uaktuelt gitt dagens frontlinjer. Det ville nemlig være et tegn på svakhet.

Problemstillinga er klassisk for alle kriger og for all krigspropaganda. Den krigførende parten som har framgang på bakken, vil alltid ønske å fortsette framgangen. Den parten som befinner seg i en defensiv posisjon vil sette alt inn på å snu krigslykken. Fredsforhandlinger «passer» aldri før en av partene ser nederlaget inn i hvitøyet.

Karl Liebknecht hadde følgende å si etter utbruddet av Den første verdenskrigen:

«Det ville være et tegn på svakhet, sies det, om ett folk skulle foreslå fred. Vel, la alle folkene foreslå det sammen. Den nasjonen som taler først, vil ikke vise svakhet, men styrke. Den vil vinne heder og takknemlighet fra våre etterkommere. Det er i dag enhver sosialists plikt å være en profet for internasjonalt brorskap, idet han innser at hvert ord han taler til fordel for sosialisme og fred, enhver handling han utfører for disse idealene, oppildner til lignende ord og handlinger i andre land, inntil flammene i ønsket om fred skal blusse høyt over hele Europa.» (Karl Liebknecht. Nyttårshilsen til de britiske sosialistene, desember 1914.)

Også i krigen mellom Russland og Ukraina, er oppgaven til sosialister og oppriktige krigsmotstandere å kreve øyeblikkelig våpenhvile og en fredsløsning. Det passer haukene i Moskva dårlig. President Putin må da svare for at «spesialoperasjonen» mot et broderfolk ikke har ført til annet enn meningsløs masseslakt av russere. Og det passer like dårlig for NATO. Et folkekrav om fred forpurrer ønsket om å forlenge krigen og gradvis eskalere den opp til et punkt hvor full krig mellom Vesten og Russland kan være uunngåelig.

Men vil en slik fredsløsning bli rettferdig? Antakelig ikke. Verken for Ukraina som stat eller for russere, ungarere og andre nasjonale minoriteter på ukrainsk territorium. Under imperialismen er fredsløsninger sjelden rettferdige, og freden er alltid bare en periode med våpenstillstand før nye kriger. Krig og forberedelse til nye kriger er monopolkapitalismens evige følgesvenn. Sånn vil det være helt til arbeiderklassen gjør revolusjon og kvitter seg med de imperialistiske regjeringene i alle land.

Enn så lenge er et massekrav om fred og slutt på drapsorgiene eneste alternativ. Vår plikt er å reise kravet i vårt eget land. Fredselskende mennesker over hele Europa vil gjøre det samme.

Et europeisk massekrav om fred vil smitte over på arbeiderne og folket i de krigførende landa sjøl. Den nasjonen som først taler fredens sak, vil ikke vise svakhet, men styrke.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre