Tyrkisk kampdrone av typen Bayraktar. Også statseide Kongsberg Defence spesialiserer seg på fjernstyrte våpensystemer. Foto fra Wikipedia Commons.
Dobling av militærbudsjettet de neste ti åra og integrasjon i EU-hæren er Forsvarskommisjonens krigsresept.
Norge skal ruste opp enda mer enn regjeringa alt har lagt opp til, og det raskt, mener den offentlige utredningskommisjonen. «Gjeldende langtidsplan og regjeringens annonserte styrking av forsvarsbudsjettet i årene fremover, er ikke tilstrekkelig for å finansiere det vedtatte ambisjonsnivået», slår den fast.
Forsvarskommisjonens omfangsrike rapport (NOU 2023:14 - Forsvar for fred og frihet) er interessant lesning. Den skildrer et imperialistisk Norge i skvis mellom Russland, et uforutsigbart USA og et sprikende europeisk NATO, som alle øker presset mot Norge og norsk suverenitet.
Oppgir sjølstendig politikk
Presset kommer ikke bare fra Russland, men også fra allierte stater, konstaterer kommisjonen. «Norge vil bli enda viktigere for energisikkerheten til europeiske allierte og det vil være økt press på norske myndigheter om hvordan vi forvalter våre energiressurser», er en av konklusjonene. I tillegg kommer at «(K)onkurransen om USAs oppmerksomhet vil tilspisse seg. USAs politiske forventninger til sine allierte må forventes å øke. Disse forventningene kan i fremtiden ta tydeligere form av konkrete krav eller ultimatum» (vår uth. – red.).
Ingen av disse observasjonene får Kommisjonen til å spørre om Norge er tjent med alliansepartnere som vil overstyre norsk energiforvaltning og som tyr til press og ultimatum. Tvert imot vil den at Norge underkaster seg USA og «helgarderer» seg ved å inngå enda tettere allianser med europeiske stormakter som Tyskland.
Kommisjonens flertall vil kaste Norge i armene på EU: «Det er i Norges interesse å være en del av et fremtidig utvidet forsvarssamarbeid i EU», lyder påstanden. Det vil i praksis si at Norge skal integreres i EUs militærunion. Akkurat dét ble for sterk kost for mindretallet i kommisjonen.
– Må demme opp for Kina
NOU-en spenner opp et vidt lerret. Den beskriver den internasjonale situasjonen og «faren» ved at USAs verdenshegemoni blir utfordra, spesielt av Kina. «Fra å være den ubestridte lederen i verdenssamfunnet etter Berlin-murens fall i 1989, er USA i dag ikke lenger like dominerende verken militært, økonomisk, politisk eller kulturelt», skriver Forsvarskommisjonen. Fortsatt polarisering i amerikansk politikk kan imidlertid gi raskere og mer uberegnelige skifter i USAs utenrikspolitikk i årene fremover, heter det.
Ikke desto mindre gjør kommisjonen det krystallklart at Norges plass er blant de vestlige imperialistmaktene, under ledelse av et svekka, vaklevorent og uberegnelig USA.
Sjøl om Kina overhodet ikke utgjør en militær trussel mot Norge, er det om å gjøre at Norge lar seg spenne for den amerikanske krigsvogna også i Asia: «Dersom NATO ikke klarer å samles om en tydeligere felles politikk overfor Kina, kan alliansen de neste tiårene bli mindre relevant for USA. I stedet kan USA i større grad komme til å prioritere samarbeid med enkeltland som har vilje og evne til å bidra til oppdemmingen mot Kina.»
Norge må med andre ord gjøre seg ekstra lekker for USA. Og dessuten vise vilje til å demme opp for Kina. NATO-landene står overfor store økonomiske utfordringer, hvor «økte forsvarsutgifter vil forutsette reell omfordeling av nasjonale ressurser. Det vil føre til intenst press på land som ikke leverer».
For Norge handler det da ikke om å sikre norsk suverenitet, men om å vise seg fram for å vinne de mektigste statenes gunst.
Voldsom militær opptrapping
Russland «er svekket av Ukraina-krigen, og har vist seg militært svakere enn mange trodde», skriver kommisjonen. Russland utgjør likevel «en reell og direkte trussel mot norsk og alliert sikkerhet» i mange år fremover. Den kjensgjerning at NATO allerede bruker ti ganger mer på militær opprustning enn Russland, påvirker ikke kommisjonens alarmbudskap det aller minste.
NOU-en anbefaler en voldsom opprustning opp fra dagens nivå. Den peker på at den norske staten gjennom Oljefondet har et økonomisk handlingsrom få andre land har. Norge trenger ikke låne penger eller opprette fond for å omgå gjeldstak (som i EU). Imidlertid setter handlingsregelen begrensninger for bruken. Enn så lenge. Regjeringsapparatet er etter sigende i full gang med å finne metoder for å sluse milliarder fra Oljefondet inn i opprustningsplanene.
Vil ha 70 milliarder ekstra til militarisering
Ambisjonen er et forsvarsforlik med en opptrappingsplan der 30 milliarder skal inngå som en permanent (årlig) budsjettøkning. I tillegg vil utvalget ha årlige ekstrabevilgninger på 40 milliarder de neste ti åra. Til sammen 70 milliarder kroner, nesten en dobling fra dagens 76 milliarder kroner.
Det er altså snakk om gigantiske beløp som vil koste innbyggerne dyrt. Ikke bare i kroner, men også i form av overvåking av det sivile samfunnet. De berykta beredskapslovene for internering av opposisjonelle i krisesituasjoner, får godt skussmål. «Etter kommisjonens vurdering har de gamle lovene om beredskap og revisjon fra 1950-årene tålt tiden godt.»
Men dette er bare et overordnet rammeverk. I den øvrige beredskapslovgivningen trengs en gjennomgang av eksisterende regelverk for å «tette hull og møte nye utfordringer», presiserer rapporten.
Det levnes ingen tvil om hvem som må betale for eventuelle kutt i andre budsjetter. «En eventuell opptrapping av forsvarsbudsjettet må derfor veies mot at det i fremtiden vil koste mer å opprettholde dagens tilbud innen store utgiftsposter som helse, utdanning, forskning, bistand, samferdsel og folketrygden.»
Det blir særs interessant å se hvordan partier som SV og Rødt stiller seg til et kommende forsvarsforlik med disse innbakte forutsetningene. Rødt har ved tidligere korsveier krevd større militærbevilgninger enn det som lå i budsjettproposisjonen.
Hykleri om nasjonalt forsvar
Hvis borgerskapet virkelig ønsket å forsvare sjølråderetten og norsk territorium i en tilspissa internasjonal situasjon, ville det beste og billigste alternativet sjølsagt være å sørge for massevæpning av folket og arbeiderklassen. Det kunne innføres våpentrening på alle større arbeidsplasser, fagforeninga eller klubben kunne ha ansvar for trygg oppbevaring av skytevåpen. Ingen angriper ville ønske å møte et massevæpnet folk.
Men noe sånt er utenkelig i en borgerlig klassestat, som for sikkerhets skyld har avvikla den allmenne verneplikten og dessuten avgitt suverenitet over norske baseområder og deler av norsk territorium til USA, noe som er direkte grunnlovsstridig.
Det moderne borgerskapets «nasjonale forsvar» handler om å forsvare klassestaten og monopolenes interesser i inn- og utland, i ledtog med andre og mektigere imperialistmakter. For denne klassen er «nasjonen» rein staffasje for å mobilisere de godtroende bak borgerskapets imperialistiske politikk. Det er reaksjonær nasjonalsjåvinisme.
Bare i et sosialistisk Norge gir det fornuftig mening å snakke om et «nasjonalt forsvar», der arbeiderklassen slår ring om sosialismen og nasjonens progressive verdier mot imperialistiske fiender.
