Sosialismens prinsipper og krigen 1914-1915
Sosialistenes stilling til krigen
Sosialistene har alltid fordømt krigene mellom folkene som barbariske og dyriske tiltak. Men vår stilling til krigen er prinsipielt forskjellig fra den stilling de borgerlige pasifistene (fredstilhengere og fredsforkynnere) og anarkistene inntar. Fra de førstnevnte skiller vi oss ved at vi forstår den uunngåelige forbindelsen mellom krigene og klassekampen innenfor landet, vi forstår at det er umulig å avskaffe krigene uten å avskaffe klassene og bygge opp sosialismen, og dessuten skiller vi oss fra dem ved at vi fullt ut anerkjenner det berettigede, progressive og nødvendige i borgerkrigene, dvs. kriger som den undertrykte klassen fører mot den undertrykkende klassen, slavene mot slaveeierne, de livegne bøndene mot godseierne, lønnsarbeiderne mot borgerskapet. Både fra pasifistene og anarkistene skiller vi marxister oss ved at vi anerkjenner nødvendigheten av å foreta et historisk studium av hver krig for seg (sett ut fra Marx' dialektiske materialisme). I historien har det forekommet mange kriger som trass i alle de redsler, grusomheter og lidelser som enhver krig uunngåelig fører med seg, likevel var progressive, det vil si at de gagnet menneskehetens utvikling og bidro til å ødelegge særlig skadelige og reaksjonære institusjoner (f. eks. eneveldet eller livegenskapet), de mest barbariske despotier i Europa (f. eks. det tyrkiske og russiske despoti). Derfor er det nødvendig å undersøke de historiske særegenhetene nettopp ved den nåværende krigen.
Historiske typer på kriger i den nyere tid
Den store franske revolusjon innledet en ny epoke i menneskehetens historie. Fra den tid fram til Pariskommunen, fra 1789 til 1871, var en av krigstypene kriger av borgerlig progressiv karakter, nasjonale frigjøringskriger. Med andre ord: hovedinnholdet i og den historiske betydningen av disse krigene besto i å styrte absolutismen og feudalismen, undergrave dem, avkaste det utenlandske åket. Derfor var de progressive kriger, og alle ærlige revolusjonære demokrater, og like ens alle sosialister ønsket under slike kriger alltid framgang for det landet (dvs. det borgerskapet) som hadde bidratt til å styrte eller undergrave de farligste bolverk for feudalismen, absolutismen og undertrykkelsen av fremmede folk. I Frankrikes revolusjonære kriger f. eks. var det et element av plyndring og erobring av fremmede landområder fra franskmennenes side, men det forandrer ingenting ved den grunnleggende historiske betydning av disse krigene, som ødela og rystet feudalismen og absolutismen i hele livegenskapets gamle Europa. Under den tysk-franske krigen plyndret Tyskland Frankrike, men det forandrer ingen ting ved det historiske hovedinnholdet i denne krigen, som fridde titalls millioner tyskere fra den feudale oppstykkingen og den undertrykkelsen to despoter, den russiske tsar og Napoleon Ill, hadde utsatt dem for.
Forskjellen mellom angreps- og forsvarskrig
Epoken 1789-1871 har etterlatt dype spor og revolusjonære minner. Før feudalismen, absolutismen og det utenlandske åk ble styrtet, kunne det ikke være tale om noen utvikling av proletariatets kamp for sosialismen. Når sosialistene har talt om det berettigede i «forsvarskrig» med tanke på krigene i en slik epoke, har de alltid tenkt på disse mål med sikte på en revolusjon mot middelalderen og livegenskapet. Med «forsvars»krig har sosialistene alltid forstått en krig som er «rettferdig» i denne mening. (W. Liebknecht har en gang uttrykt seg nettopp slik.) Bare i denne mening har sosialistene anerkjent og vedblir å anerkjenne det berettigede, progressive og rettferdige i «forsvar av fedrelandet» eller en «forsvarskrig». Hvis f. eks. Marokko i morgen erklærte krig mot Frankrike, India mot England, Persia eller Kina mot Russland osv., så ville det være «rettferdige» kriger, «forsvarskriger», uansett hvem det var som angrep først, og enhver sosialist ville ønske seier for de undertrykte, avhengige, ikke likeberettigede statene mot undertrykkerne, slaveeierne, plyndrerne, «stormaktene».
Men sett at en mann som har 100 slaver, fører krig med en annen slaveeier som har 200 slaver, for å få i stand en «mer rettferdig» fordeling av slavene. Det er klart at å bruke begrepet «forsvarskrig» eller «fedrelandsforsvar» på et slikt tilfelle ville være å forfalske historien og i praksis ville det være et bedrag mot folkemassene, småborgerskapet, de uvitende mennesker fra de smarte slaveeiernes side. Nettopp slik bedrar det imperialistiske borgerskapet i våre dager folkene ved hjelp av en «nasjonalistisk» ideologi og ideen om forsvar av fedrelandet i den nåværende krigen mellom slaveeierne for å befeste og skjerpe slaveriet.
«Nesten alle innrømmer at den nåværende krigen er en imperialistisk krig, men som oftest forvrenger de dette begrepet, eller de bruker det bare på den ene parten, eller de lar det skinne igjennom at det likevel er mulig at denne krigen har et borgerlig progressivt, nasjonalt frigjørende innhold.»
Den nåværende krigen er en imperialistisk krig
Nesten alle innrømmer at den nåværende krigen er en imperialistisk krig, men som oftest forvrenger de dette begrepet, eller de bruker det bare på den ene parten, eller de lar det skinne igjennom at det likevel er mulig at denne krigen har et borgerlig progressivt, nasjonalt frigjørende innhold. Imperialismen er det høyeste trinn i kapitalismens utvikling, som først ble nådd i det 20. århundre. Det er blitt for trangt for kapitalismen innenfor de gamle nasjonalstater, uten opprettelse av hvilke den ikke kunne styrte feudalismen. Kapitalismen har drevet konsentrasjonen så vidt at syndikatene, trustene, sammenslutningene av kapitalistiske milliardærer har bemektiget seg hele industrigrener, og nesten hele jordkloden er delt mellom disse «kapitalherrene» i form av kolonier eller ved at fremmede land blir innsnørt i tusen bånd av finansiell utbytting. Frihandelen og konkurransen er avløst av tendenser i retning av monopol, erobring av landområder til investering av kapital der, eksport av råstoffer osv. Fra en befrier av nasjonene som kapitalismen var i kampen mot feudalismen, er den imperialistiske kapitalismen blitt den største undertrykker av nasjonene. Kapitalismen er fra å være progressiv blitt reaksjonær, den har utviklet produktivkreftene så langt at menneskeheten enten må gå over til sosialismen eller i årevis og tilmed i tiår gjennomgå en væpnet kamp mellom «stormaktene» for en kunstig opprettholdelse av kapitalismen ved hjelp av kolonier, monopoler, alle slags privilegier og nasjonal undertrykkelse.
Krigen mellom de største slaveeierne for å opprettholde og styrke slaveriet
I dette avsnittet, forkorta av oss, viser Lenin med tall og statistikk hvordan de framvoksende stormaktene har delt verden mellom seg.
Det er ikke sosialistenes oppgave å hjelpe en yngre og sterkere røver (Tyskland) med å plyndre eldre og mer forspiste røvere. Sosialistene må utnytte kampen mellom røverne til å styrte dem alle sammen. De tyske imperialistene ville straks ha gitt Belgia osv. fri hvis engelskmennene og franskkmennene hadde delt sine kolonier med dem på «hederlig vis». Det særegne ved situasjonen er at i denne krigen blir kolonienes skjebne avgjort gjennom en krig på kontinentet. Sett ut fra den borgerlige rettferdighet og den nasjonale frihet (eller nasjonenes rett til å eksistere) ville Tyskland absolutt ha rett overfor England og Frankrike, for det er «forfordelt» når det gjelder kolonier, dets fiender undertrykker uten sammenligning flere kolonier enn det selv gjør, og hos dets allierte, Østerrike, har de undertrykte slaverne større frihet enn de har i Tsar-Russland, dette virkelige «fengsel for folkene». Men heller ikke Tyskland fører krigen for å befri, men for å undertrykke nasjonene. Det er ikke sosialistenes oppgave å hjelpe en yngre og sterkere røver (Tyskland) med å plyndre eldre og mer forspiste røvere. Sosialistene må utnytte kampen mellom røverne til å styrte dem alle sammen. Derfor må sosialistene framfor alt si folket sannnheten, nemlig at denne krigen i tredobbelt betydning er en slaveeierkrig for å befeste slaveriet. Det er for det første en krig for å befeste kolonienes slaveri gjennom en mer «rettferdig» fordeling og en mer «solidarisk» utbytting av dem i framtiden, for det annet en krig for å befeste undertrykkelsen av de fremmede nasjoner innenfor «stormaktene» selv, for både Østerrike og Russland (Russland mye mer og mye verre enn Østerrike) holder seg bare oppe ved hjelp av denne undertrykkelsen, som de forsterker gjennom krigen, for det tredje en krig for å befeste og forlenge lønnsslaveriet, for proletariatet er splittet og kuet, og kapitalistene vinner ved å berike seg på krigen, ved å egge opp de nasjonale fordommene og skjerpe reaksjonen som har reist hodet i alle land, til og med i de frieste republikanske.
«Krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler» (dvs. voldsmidler)
Denne berømte setningen tilhører Clausewitz, en av de mest skarpsindige skribenter på militærproblemenes område. Marxistene har alltid med rette betraktet denne grunnsetningen som det teoretiske grunnlag for vurderingen av hver gitt krigs betydning. Det var nettopp fra dette synspunkt Marx og Engels så på de forskjelllige kriger.
Bruk dette synspunktet på den nåværende krigen. Dere vil se at i årtier, nesten et halvt århundre, har regjeringene og de herskende klasser i England, Frankrike, Tyskland, Italia, Østerrike og Russland ført en politikk som gikk ut på å plyndre kolonier, undertrykke fremmede nasjoner og knuse arbeiderbevegelsen. Det er denne politikken, nettopp denne politikken som fortsetter i den nåværende krigen. Særlig i Østerrike og Russland består politikken både i fredstid og i krigstid i å undertrykke nasjonene og ikke i å befri dem. I Kina, Persia, India og andre avhengige land derimot har vi i de siste årtier sett en politikk som går ut på å vekke titalls og hundretalls millioner mennesker til nasjonalt liv og frigjøre dem fra de reaksjonære «stormaktenes» åk. På dette historiske grunnlag kan krigen framleis være en borgerlig progressiv, en nasjonal frihetskrig.
Det er tilstrekkelig å se på den nåværende krigen som en fortsettelse, under denne krigen, av politikken til «stormaktene» og hovedklassene innenfor dem, og en vil straks oppdage den hårreisende antihistorismen, løgnaktigheten og hykleriet i den mening at det er mulig å rettferdiggjøre «forsvaret av fedrelandet» i den nåværende krigen.
Belgias eksempel
Sosialsjåvinistene i tremakts- (i dag firemakts-) ententen (i Russland Plekhanov og co.) ynder framfor alt å påberope seg Belgias eksempel. Men dette eksemplet vitner mot dem. De tyske imperialistene har skamløst krenket Belgias nøytralitet, som de krigførende stater har gjort det alltid og over alt, idet de om nødvendig, trampet på alle traktater og forpliktelser. La oss anta at alle stater som er interessert i respekt for de mellomfolkelige avtaler, hadde erklært krig mot Tyskland og krevd at det skulle trekke seg ut av Belgia og gi landet erstatning. I så fall ville sosialistene selvsagt sympatisere med Tysklands fiender. Men saken er nettopp den at tremakts- (firemakts-) ententen ikke fører krigen for Belgias skyld: dette er en velkjent sak som bare hyklere prøver å legge skjul på. England raner Tysklands og Tyrkias kolonier, Russland gjør det samme med Galisia og Tyrkia, Frankrike er ute etter Alsace-Lorraine og til og med venstre Rhinbredd, med Italia er det sluttet en traktat om delingen av byttet (Albania, Lille-Asia), med Bulgaria og Romania blir det også tinget om delingen av byttet. I den nåværende krigen mellom de nåværende regjeringene er det umulig å hjelpe Belgia på annen måte enn med å hjelpe til med å kvele Østerrike eller Tyrkia osv.!! Hva har «forsvaret av fedrelandet» med dette å gjøre?? Nettopp i dette ligger det særegne ved den imperialistiske krig, en krig mellom reaksjonære borgerlige regjeringer som historisk har overlevd seg selv, en krig som blir ført for å undertrykke andre nasjoner. Den som rettferdiggjør deltakelsen i denne krigen, han foreviger den imperialistiske undertrykkelsen av nasjonene. Den som forkynner utnytting av regjeringenes nåværende vansker til kamp for den sosiale revolusjon, han forsvarer alle nasjoners virkelige frihet som bare kan realiseres under sosialismen.
Hvorfor fører Russland krig?
I Russland har den kapitalistiske imperialismen av ny type avslørt seg fullstendig i tsarismens politikk overfor Persia, Mandsjuria og Mongolia, men i det hele er det den militære og feudale imperialismen som dominerer. Ingen steds i verden forekommer det en slik undertrykkelse av flertallet av landets befolkning som i Russland: storrusserne utgjør bare 43 pst. av befolkningen, dvs. mindre enn halvparten, mens alle de andre er rettsløse som folk «av fremmed stamme». Av 170 millioner innbyggere i Russland er om lag 100 milloner undertrykte og rettsløse. Tsarismen fører krigen for å erobre Galisia og kvele ukrainernes frihet for godt, erobre Armenia, Konstantinopel osv. Tsarismen ser i krigen et middel til å avlede oppmerksomheten fra den økende misnøyen innenfor landet og knuse den voksende revolusjonære bevegelsen. I dag regner en med at det for to storrussere fins to eller tre rettsløse «stammefremmede": ved hjelp av krigen søker tsarismen å øke tallet på undertrykte nasjoner i Russland, og befeste undertrykkelsen av dem og dermed også underdergrave storrussernes frihetskamp. Muligheten for å undertrykke og plyndre fremmede nasjoner befester den økonomiske stagnasjoonen, for istedenfor utvikling av produktivkreftene er det ofte den halvfeudale utbyttingen av «fremmede stammer» som danner inntektskilden. Fra Russlands side utmerker krigen seg såleis ved en erkereaksjonær og frihetsfiendtlig karakter.
Hva er sosialsjåvinisme?
Sosialsjåvinisme er å forfekte ideen om «forsvar av fedrelandet» i den nåværende krigen. Av denne ideen følger videre at en oppgir klassekampen under krigen, stemmer for krigskreditter osv. I virkeligheten fører sjåvinistene en antiproletarisk, borgerlig politikk, for i virkeligheten forfekter de ikke «forsvar av fedrelandet» i betydning av kampen mot fremmed undertrykkelse, men i betydning av «rett» for de og de «stormakter» til å plyndre koloniene og undertrykke andre folk. Sosialsjåvinistene gjentar borgerskapets folkebedrag ved å gi det skinn av at krigen føres for å forsvare nasjonenes frihet og eksistens, og dermed går de over på borgerskapets side mot proletariatet. Til sosialsjåvinistene hører både de som rettferdiggjør og forherliger regjeringene og borgerskapet i en av de krigførende statsgruppene, og de som, i likhet med Kautsky, gir sosialistene i alle de krigførende stater samme rett til å «forsvare fedrelandet». Sosialsjåvinismen, som i virkeligheten er et forsvar for privilegiene, fordelene, plyndringen og voldshandlingene til «ens eget» imperialistiske borgerskap (eller ethvert imperialistisk borgerskap overhodet), betyr et fullstendig forræderi mot enhver sosialistisk overbevisning og mot vedtakene på den internasjonale sosialistkongress i Basel.
Baselmanifestet
Manifestet om krigen som ble vedtatt enstemmig i Basel i 1912, siktet nettopp til den krigen som brøt ut i 1914 mellom England og Tyskland og deres nåværende allierte. Manifestet sier bent ut at ingen folkelig interesse kan rettferdiggjøre en slik krig, som blir ført for «kapitalistenes profitt og dynastienes ambisjoner» på grunn lag av stormaktenes imperialistiske, røverske politikk. Manifestet sier bent ut at krigen er en fare «for regjeringene» (alle uten unntak), understreker deres frykt for «den proletariske revolusjon» og peker med den største tydelighet på eksemplet fra Pariskommunen i 1871 og oktober-desember 1905, dvs. revolusjonens og borgerkrigens eksempel. Baselmanifestet fastsetter såleis nettopp for den nåværende krigen en taktikk som går ut på revolusjonær kamp fra arbeidernes side i internasjonal målestokk mot sine regjeringer, den proletariske revolusjons taktikk. Baselmanifestet gjentar ordene i Stuttgartresolusjonen om at hvis krigen kommer, så må sosialistene utnytte den «økonomiske og politiske krise» som den medfører, til å «framskynde kapitalismens fall», dvs. utnytte de vansker som krigen skaper for regjeringene, og massenes forbitrelse til fordel for den sosialistiske revolusjon.
Sosialsjåvinistenes politikk som går ut på å rettferdiggjøre krigen fra den borgerlige frigjørings synspunkt, å tillate «forsvaret av fedrelandet», stemme for kreditter, gå inn i regjeringene osv. osv. er et direkte forræderi mot sosialismen, og vi skal seinere få se at det bare finner sin forklaring i opportunisme og den nasjonalliberale arbeiderpolitikkens seier innenfor de fleste av de europeiske partiene.
De falske henvisningene til Marx og Engels
De russiske sosialsjåvinistene (med Plekhanov i brodden) viser til Marx' taktikk under krigen i 1870, – de tyske sosialsjåvinistene (av typen Lensch, David og co.) viser til Engels' uttalelser i 1891 om at det var en absolutt plikt for de tyske sosialistene å forsvare fedrelandet i tilfelle av en krig med Russland og Frankrike sammen, og endelig viser sosialsjåvinistene av Kautskys type, som ønsker å forsone og legitimere den internasjonale sjåvinismen, til den kjensgjerning at Marx og Engels, samtidig som de fordømte krigene, likefullt stadig, fra 1854-55 til 1870-71 og 1876-77, tok parti for den ene eller den andre krigførende stat når krigen først var brutt ut.
Alle disse henvisningene er en opprørende forvrengning av Marx' og Engels' oppfatninger til fordel for borgerskapet og opportunistene, på samme måte som skriveriene til anarkistene Guillaume og co. forvrenger Marx' og Engels' oppfatninger for å rettferdiggjøre anarkismen. Krigen i 1870-71 var fra Tysklands side en historisk progressiv krig like til Napoleon III ble overvunnet, for han hadde sammen med tsaren i mange år undertrykt Tyskland ved å opprettholde den feudale splittelsen i landet. Så snart krigen gikk over til utplyndring av Frankrike (anneksjon av Elsass-Lothringen), tok Marx og Engels bestemt avstand fra tyskerne. I begynnelsen av denne krigen hadde Marx og Engels forresten godkjent Bebels og Liebknechts vegring mot å stemme for kreditter og rådd sosialdemokratene til ikke å smelte sammen med borgerskapet, men forsvare pro1etariatets selvstendige klasseinteresser. Å overføre vurderingen av denne krigen, en progressiv, borgerlig nasjonal frigjøringskrig, til den nåværende imperialistiske krigen er en hån mot sannheten. Det samme gjelder i enda høyere grad krigen i 1854-55 og alle kriger i det 19. århundre, da det verken fantes moderne imperialisme, modne objektive forutsetninger for sosialismen eller sosialistiske massepartier i alle krigførende land, dvs. da det nettopp ikke fantes slike forutsetninger hvorav Baselmanifestet trakk ut den «proletariske revolusjons» taktikk i samband med krigen mellom stormaktene...
Den som i dag påberoper seg Marx' stilling til krigene i det progressive borgerskaps epoke og glemmer Marx' ord: «arbeiderne har ikke noe fedreland» – ord som nettopp gjelder det reaksjonære, utlevde borgerskaps epoke, den sosialistiske revolusjons epoke, han forvrenger skamløst Marx og erstatter det sosialistiske standpunkt med et borgerlig.
Den 2. Internasjonales sammenbrudd
Sosialistene i hele verden erklærte høytidelig i Basel i 1912 at de betraktet den kommende europeiske krigen som et «forbrytersk» og reaksjonært tiltak av alle regjeringer, et tiltak som måtte framskynde kapitalismens sammenbrudd og uunngåelig framkalle revolusjonen mot kapitalismen. Krigen er kommet, krisen er brutt ut. Istedenfor en revolusjonær taktikk nyttet de fleste sosialdemokratiske partier en reaksjonær taktikk og stilte seg på sine regjeringers og sitt borgerskaps side. Dette forræderi mot sosialismen betyr et sammenbrudd for Den 2. Internasjonale (1889-1914), og vi må komme til klarhet i hva dette sammenbruddet skyldes, hva det er som har skapt sosialsjåvinismen og gjort den sterk.
Sosialsjåvinismen er fullendt opportunisme
I hele Den 2. internasjonales tid pågikk det en kamp innenfor de sosialdemokratiske partiene mellom den revolusjonære og den opportunistiske fløy. I en rekke land kom det til splittelse etter denne linjen (England, Italia, Nederland, Bulgaria). Ikke en eneste marxist var i tvil om at opportunismen er et uttrykk for borgerlig politikk i arbeiderbevegelsen, et uttrykk for interessene til småborgerskapet og alliansen mellom en ørliten del av arbeiderne som er blitt borgerlige, og «sitt» borgerskap mot interessene til de proletariske masser, de undertrykte masser.
De objektive forhold ved slutten av det 19. århundre styrket især opportunismen, de forvandlet utnyttingen av den borgerlige legalitet til kryperi overfor den, skapte et lite lag av byråkrati og aristokrati innenfor arbeiderklassen og trakk mange småborgerlige «medløpere» inn i de sosialdemokratiske rekker.
Krigen påskyndet utviklingen, forvandlet opportunismen til sosialsjåvinisme, forvandlet den hemmelige alliansen mellom opportunistene og borgerskapet til en åpen allianse. Dessuten innførte militærmyndighetene overalt krigstilstand og satte munnkorg på arbeidermassene, hvis gamle ledere nesten mannjamt gikk over til borgerskapet.
Det økonomiske grunnlaget for opportunismen og sosialsjåvinismen er det samme: interessene til et forsvinnende lite lag av privilegerte arbeidere og småborgerskap, som forsvarer sin privilegerte stilling, sin «rett» til smuler fra de rikes bord, til smuler av den profitt som «deres» nasjonale borgerskap har høstet gjennom plyndring av andre nasjoner, gjennom fordelene ved sin stormaktsstilling osv.
Det politiske og ideologiske innholdet i opportunismen og sosiallsjåvinismen er det samme: samarbeid mellom klassene istedenfor kamp mellom dem, oppgivelse av de revolusjonære kampmidlene, hjelp til «sin» regjering i dens vansker istedenfor å utnytte dens vansker til revolusjon. Hvis en tar alle de europeiske land under ett, hvis en ikke fester oppmerksomheten ved enkeltpersoner (om de har aldri så stor autoritet), så vil en se at nettopp den opportunistiske strømningen er blitt det viktigste bolverk for sosialsjåvinismen, mens det fra de revolusjonæres leir nesten overalt blir reist en mer eller mindre konsekvent protest mot den. Og hvis en for eksempel ser på grupperingen av retningene på den internasjonale sosialistkongressen i Stuttgart i 1907, så vil en finne at den internasjonale marxismen var imot imperialismen, mens den internasjonale opportunismen allerede den gang var for den.
Enhet med opportunistene er forbund mellom arbeiderne og «deres» nasjonale borgerskap og splittelse av den internasjonale arbeiderklassen
Selv om opportunismen i tiden før krigen ofte ble betraktet som en «avvikelse», en «ytterlighet», så ble den likevel betraktet som en anerkjent bestanddel av det sosialdemokratiske parti. Krigen har vist at dette er umulig for fremtiden. Opportunismen er blitt «moden», den har ført sin rolle som borgerskapets emissær i arbeiderklassen ut i ytterste konsekvens. Enhet med opportunistene er blitt et komplett hykleri, som vi kan se et eksempel på i det tyske sosialdemokratiske parti. Ved alle viktige behandlinger (f. eks. under avstemningen den 4. august) kommer opportunistene med sitt ultimatum og setter det i verk ved hjelp av sine tallrike forbindelser med borgerskapet, sitt flertall i styrene for fagforbundene osv. Enhet med opportunistene betyr i dag i praksis arbeiderklassens underordning under «sitt» nasjonale borgerskap, dens forbund med dette borgerskap for å undertrykke fremmede nasjoner og kjempe for de imperialistiske privilegier, samtidig som det betyr splittelse av det revolusjonære proletariat i alle land.
Hvor vanskelig det i enkelte tilfelle kan være å kjempe mot opportunistene som behersker mange organisasjoner, hvor egenartet arbeiderpartienes rensningsprosess fra opportunistene enn kan være i de enkelte land, så er denne prosessen uunngåelig og fruktbringende. Den reformistiske sosialisme er døende, den gjenoppstående sosialismen «blir revolusjonær, uforsonlig opprørsk», som den franske sosialisten Paul Goley så riktig har sagt.
«Kautskyismen»
Kautsky, Den 2. Internasjonales største autoritet, er et i høyeste grad typisk og slående eksempel på at anerkjennelsen av marxismen i ord i virkeligheten har ført til dens forvandling til «struvisme» eller «brentanisme». Et annet eksempel på det ser vi hos Plekhanov. Ved hjelp av åpenbare sofismer blotter en marxismen for dens levende revolusjonære ånd. En godtar alt i marxismen, unntatt de revolusjonære kampmidlene, propagandaen for dem og forberedelsen av dem, oppdragelse av massene nettopp i denne retning. Kautsky «forsoner» prinsippløst sosialsjåvinismens grunntanke, anerkjennelsen av fedrelandsforsvaret i den nåværende krig, med diplomatiske skinninnrømmelser til venstrefløyen, slik som å avholde seg fra å stemme over bevilgningen av krigskreditter, i ord gi uttrykk for sin opposisjonelle holdning osv. Kautsky, som i 1909 skrev en hel bok om at en revolusjonsepoke nærmet seg, og om sambandet mellom krigen og revolusjonen, Kautsky, som i 1912 skrev under Baselmanifestet om den revolusjonære utnyttingen av den kommende krigen, er nå opptatt med å rettferdiggjøre og forskjønne sosialsjåvinismen på alle mulige måter. I likhet med Plekhanov slutter han seg til borgerskapet for å latterliggjøre enhver tanke på revolusjon, alle tiltak med sikte på direkte revolusjonær kamp.
Arbeiderklassen kan ikke løse sin revolusjonære verdenshistoriske oppgave uten å føre en skånselløs krig mot dette overløperiet, denne karakterløsheten, dette usle kryperiet for opportunismen, denne utrolige teoretiske forflatning av marxismen. Kautskyismen er ingen tilfeldighet, men et sosialt produkt av Den 2. Internasjonales motsetninger, av troskapen mot marxismen i ord og underkastelse for opportunismen i handling.
I forskjellige land kommer denne grunnleggende løgn i «kautskyismen» til uttrykk i ulike former. I Nederland forkaster Roland-Holst ideen om forsvar av fedrelandet, men hun går inn for enhet med opportunistenes parti. Trotski i Russland som også avviser denne tanken, forsvarer enheten med den opportunistiske og sjåvinistiske gruppen «Nasja Sarja». Rakovski i Romania erklærer krig mot opportunismen som den skyldige i Internasjonalens sammenbrudd, men samtidig er han villig til å anerkjenne at ideen om forsvar av fedrelandet er berettiget. Alt dette er utslag av det onde som de nederlandske marxistene (Gorter, Pannekoek) har kalt den «passive radikalisme» og som går ut på å erstatte den revolusjonære marxisme med eklektisisme i teorien om servilitet eller maktesløshet overfor opportunismen i praksis.
Marxistenes parole er det revolusjonære sosialdemokratis parole
Krigen har ubestridelig framkalt den voldsomste krise og forverret massenes nød til det ytterste. Krigens reaksjonære karakter, de skamløse løgnene til borgerskapet i alle land, som gjemmer sine røverske mål under en «nasjonal» ideologi, skaper uunngåelig, i en objektiv revolusjonær situasjon, revolusjonære stemninger blant massene. Vår plikt er å hjelpe massene til å forstå disse stemningene, utdype og utforme dem. Bare parolen om forvandling av den imperialistiske krig til borgerkrig gir et riktig uttrykk for denne oppgaven, og enhver konsekvent klassekamp under krigen, enhver alvorlig gjennomført taktikk med «masseaksjoner» fører uunngåelig dit. En kan ikke vite om det blir under den første eller andre imperialistiske verdenskrig mellom stormaktene, under eller etter krigen at det bryter ut en sterk revolusjonær bevegelse. I hvert fall er det vår ubetingede plikt å arbeide systematisk og utrettelig i denne retning.
Baselmanifestet viser direkte til Pariskommunens eksempel, dvs. forvandlingen av regjeringenes krig til borgerkrig. For et halvt århundre siden var proletariatet for svakt, de objektive forutsetninger for sosialismen var ennå ikke modnet, det kunne ikke finnes noe samsvar og samvirke mellom de revolusjonære bevegelser i alle de krigførende land, svermeriet hos en del av Parisarbeiderne for den «nasjonale ideologi» (tradisjonene fra 1792) var en småborgerlig svakhet hos dem, som Marx i rett tid gjorde oppmerksom på, og en av årsakene til Kommunens nederlag. Et halvt århundre etter var de forholdene som svekket revolusjonen den gang, forsvunnet, og i dag er det utilgivelig for en sosialist å gi avkall på å arbeide netttopp i Pariskommunardenes ånd.
Eksempel på forbrødring i skyttergravene
De borgerlige avisene i alle krigførende land har omtalt eksempler på forbrødring mellom soldater fra de krigførende nasjoner til og med i skyttergravene. Og de drastiske dekreter som militærmyndighetene (Tyskland, England) har utstedt mot den slags forbrødring, har vist at regjeringene og borgerskapet tillegger den alvorlig betydning. Når det under opportunismens fullstendige herredømme i ledelsen for sosialdemokratiske partier i Vest-Europa, mens hele den sosialdemokratiske pressen og alle Den 2. Internasjonales autoriteter støtter sosialsjåvinismen, har kunnet forekomme tilfelle av forbrødring, viser det oss i hvilken grad en kunne forkorte den nåværende forbryterske, reaksjonære slaveeierkrigen og organisere den internasjonale revolusjonære bevegelse dersom i det minste bare venstresosialistene i alle krigførende land drevet systematisk arbeid i denne retning.
Den illegale organisasjonens rolle
Fremtredende anarkister i hele verden har ikke mindre enn opportunistene skjemt seg ut med sin sosialsjåvinisme (i Plekhanovs og Kautskys ånd) under denne krigen. Et av de nyttige resultatene av dette vil uten tvil bli at denne krigen kommer til å drepe både opportunismen og anarkismen.
Uten i noe tilfelle og under noe påskudd å avstå fra å nytte den aller minste legale mulighet til å organisere massene og forkynne sosialismen, må de sosialdemokratiske partiene bryte med underdanighet overfor legaliteten. «Skyt først dere, mine herrer borgere», skrev Engels med tanke nettopp på borgerkrigen og nødvendigheten av at vi bryter legaliteten etter at borgerskapet har brutt den. Krisen har vist at borgerskapet bryter den i alle, til og med de frieste land, og at det er umulig å føre massene fram til revolusjonen uten å skape en illegal organisasjon for å propagere, drøfte, vurdere og forberede revolusjonære kampmidler. I Tyskland for eksempel blir alt det de ærlige sosialistene gjør, gjort mot den usle opportunismen og den hyklerske «kautskyismen», dvs. illegalt. I England blir folk satt i fengsel for å ha trykt appeller om å nekte militærtjeneste.
Å anse det som forenlig med medlemskap i det sosialdemokratiske parti å ta avstand fra de illegale propagandametodene og latterliggjøre dem i den legale pressen, er forræderi mot sosialismen.
Om ens «egen» regjerings nederlag i den imperialistiske krig
Både de som forsvarer sin regjerings seier i den nåværende krigen, og de som forsvarer parolen «hverken seier eller nederlag», står på sosialsjåvinismens standpunkt. I en reaksjonær krig kan den revolusjonære klassen ikke unnlate å ønske nederlag for sin regjering, den kan ikke unnlate å se sambandet mellom dens militære bakslag og lettelsen av den oppgave å styrte den. Bare borgeren, som tror at krigen som regjeringen har satt i gang, ubetinget vil slutte som en krig mellom regjeringene, og den som ønsker det, finner at det er en «latterlig» eller «tåpelig» tanke at sosialistene i alle krigførende land skulle gi uttrykk for ønsket om nederlag for alle «sine» regjeringer. Men nettopp en slik tanke ville stå i samsvar med de innerste tanker hos enhver klassebevisst arbeider, og ligge i flukt med vår virksomhet for å forvandle den imperialistiske krig til borgerkrig.
Det er ikke tvil om at et alvorlig agitasjonsarbeid mot krigen fra en del av de engelske, tyske og russiske sosialistene «svekket den militære makten» til de tilsvarende regjeringer, men en slik agitasjon var en fortjenstfull gjerning av sosialistene. Sosialistene må forklare massene at det ikke fins noen annen redning for dem enn den revolusjonære omstyrtning av «sine» regjeringer, og at det gjelder å utnytte vanskene for disse regjeringene i den nåværende krigen nettopp for dette formål.
Om pasifismen og parolen om fred
En massestemning for fred gir ofte uttrykk for en begynnende protest, forbitrelse og bevissthet om krigens reaksjonære karakter. Å utnytte denne stemning er en plikt for alle sosialdemokrater. De vil ta den mest energiske del i enhver bevegelse og enhver demonstrasjon på dette grunnlag, men de vil ikke bedra folket ved å godta den tanke at det mens det ikke fins noen revolusjonær bevegelse, er mulig å oppnå fred uten anneksjoner, uten undertrykkelse av nasjoner, uten plyndring, uten spiren til nye kriger mellom de nåværende regjeringer og herskende klasser. Å bedra folket på denne måten ville bare være til fordel for de krigførende regjeringers hemmelige diplomati og deres kontrarevolusjonære planer. Den som vil ha en trygg og demokratisk fred, må gå inn for borgerkrigen mot regjeringene og borgerskapet.
Uten en revolusjonær bevegelse er det ikke mulig å oppnå fred uten anneksjoner, uten undertrykkelse av nasjoner, uten plyndring, uten spiren til nye kriger mellom de nåværende regjeringer og herskende klasser.
Om nasjonenes selvbestemmelsesrett
Det mest utbredte bedrag mot folket som borgerskapet praktiserer i den nåværende krigen, er at det kamuflerer sine røverske mål med ideen om «nasjonal frigjøring». Engelskmennene lover frihet for Belgia, tyskerne frihet for Polen osv. Som vi har sett, dreier det seg i virkeligheten om en krig som føres av dem som undertrykker flertallet av verdens nasjoner, for å befeste og utvide denne undertrykkelsen.
Sosialistene kan ikke nå sitt store mål uten å kjempe mot all nasjonal undertrykkelse. Derfor må de ubetinget kreve at de sosialdemokratiske partier i de undertrykkende land (især de såkalte «stormakter») skal anerkjenne og forsvare de undertrykte nasjoners selvbestemmelsesrett, og det nettopp i ordets politiske betydning, dvs. retten til politisk løsrivelse. En sosialist i en stormaktsnasjon eller en nasjon med kolonier som ikke forsvarer denne retten, er en sjåvinist.
Så langt fra å oppmuntre til dannelse av småstater, fører forsvaret av denne retten tvert om til en friere, uredd og derfor bredere og mer universell dannelse av store stater og forbund mellom stater som er mer fordelaktig for massene og svarer bedre til den økonomiske utvikling.
Sosialistene i de undertrykte nasjoner må på sin side ubetinget kjempe for en fullstendig (deriblant også organisatorisk) enhet mellom arbeiderne i de undertrykkende og undertrykte nasjonaliteter. Ideen om en juridisk utskillelse av den ene nasjon fra den andre (Bauers og Renners såkalte «kulturelt-nasjonale autonomi») er en reaksjonær ide.
Imperialismen er en epoke da nasjonene i hele verden mer og mer blir undertrykt av en håndfull «stormakter», og derfor er kampen for den internasjonale sosialistiske revolusjon mot imperialismen umulig uten anerkjennelse av nasjonenes selvbestemmelsesrett. «Et folk som undertrykker andre folk, kan ikke være fritt» (Marx og Engels). Et proletariat som finner seg i at «dets» folk øver den minste vold mot andre nasjoner, kan ikke være sosialistisk.
Utdrag fra Vladimir I. Lenin: Sosialisme og krig (juli-august 1915)
