3. Partiet som høyeste form for proletariatets klasseorganisasjon.
Partiet er arbeiderklassens organiserte tropp. Men partiet er ikke den eneste organisasjon arbeiderklassen har. Proletariatet har en rekke andre organisasjoner, og uten dem ville det være umulig å føre en framgangsrik kamp mot kapitalen: fagforeninger, kooperativer, bedriftsorganisasjoner, parlamentsfraksjoner, partiløse kvinne- foreninger, pressen, kultur- og opplysningsorganisasjoner, ungdoms- organisasjoner, revolusjonære kamporganisasjoner (når det er tider med åpne revolusjonære aksjoner), representantsovjeter som den statlige organisasjonsform (når proletariatet sitter ved makten) osv. Et overveldende flertall av disse organisasjoner er partiløse organisasjoner, og bare en viss del av dem er direkte knyttet til partiet eller utgjør en forgrening av partiet. Alle disse organisasjoner er det under visse forhold absolutt påkrevd for arbeiderklassen å ha, for uten dem lar det seg ikke gjøre å styrke proletariatets klasseposisjoner på de mangfoldige områder der det kjemper; uten dem er det umulig å stålsette proletariatet som den kraft der er kalt til å sette den sosialistiske ordning i den borgerliges sted. Men hvordan kan en få i stand en enhetlig ledelse når det fins slik rikdom på organisasjoner? Hvor fins garantien mot at denne mangfoldigheten ikke fører til rot i ledelsen? En kan innvende at hver av disse organisasjonene arbeider bare innenfor sitt særegne virkefelt og at de derfor ikke kan komme på tverke for hverandre. Dette er selvsagt riktig. Men riktig er også det at alle disse organisasjonene må dra i samme retning, for de tjener en klasse, proletarenes klasse. Derfor spørs det: hvem bestemmer linjen, den almene retning som som skal være kursen for alle disse organisasjonenes arbeid? Hvor fins den sentrale organisasjon som takket være nødvendig erfaring makter å utarbeide denne felles linje, og ikke bare det, men som takket være at den har den autoritet som skal til for dette, også er i stand til å få alle disse organisasjoner til å sette denne linjen ut i livet for å oppnå enhet i ledelsen og hindre virvar?
En slik organisasjon er proletariatets parti.
Partiet rår over alle forutsetninger som er nødvendige til dette, for det første fordi partiet er samlepunktet for de beste elementeri arbeiderklassen som har umiddelbar tilknytning til proletariatets partiløse organisasjoner og meget ofte leder dem; for det annet fordi partiet, siden det er samlepunktet for de beste folk i arbeiderklassen, også er den beste skole til å utdanne ledere for arbeiderklassen - ledere som evner å stå i spissen for alle arter av organisasjoner som klassen har; for det tredje fordi partiet som den beste skole for lederne i arbeiderklassen, som følge av sin erfaring og autoritet er den eneste organisasjon som makter å sentralisere ledelsen for proletariatets kamp og såleis gjøre alle arbeiderklassens partiløse organisasjoner overhodet til hjelpeorganer og transmisjonsremmer som forbinder partiet med klassen. Partiet er den høyeste form for proletariatets klasseorganisasjon.
Dette betyr naturligvis ikke at de partiløse organisasjoner – fagforeninger, samvirkeorganisasjoner osv. – formelt må være lagt under partiets ledelse. Det dreier seg bare om at de partimedlemmer som tilhører disse organisasjoner og uten tvil er personer med stor innflytelse, bruker alle overbevisningsmidler for å bringe det dithen at de partiløse organisasjoner legger sitt virke så nær som mulig opp til proletariatets parti og frivillig stiller seg under dets politiske førerskap.
Derfor sier Lenin at partiet er den «høyeste form for proletariatets klassesammenslutning», og at dets politiske lederskap må utstrekke seg til alle andre former for organisasjon som proletariatet har. (Se »Radikalismen» osv. kap. VI.)
Derfor er den opportunistiske teorien om «uavhengighet» og «nøytralitet» for de partiløse organisasjoner – en tilstand som aler opp uavhengige parlamentarikere og journalister som er løsrevet fra partiet, sneversynte fagforeningsfolk og småborgerlige kooperatører – helt uforenlig med leninismens teori og praksis.
