Denne klassiske teksten fra Stalin er uunnværlig for alle som kaller seg kommunister. Her forklarer han enkelt og inngående hva som særtegner dette partiet av ny type, og hvordan det skiller seg fra alle andre partier og politiske organisasjoner.
Teksten er fra en forelesning på Sverdlovsk-universitetet Stalin holdt i april 1924.
PARTIET
I den førrevolusjonære periode, i den perioden med en mer eller mindre fredelig utvikling da partiene i Den 2. internasjonale var den ledende makt innenfor arbeiderbevegelsen og da de parlamentariske kampformer gjaldt som de viktigste – under slike forhold hadde ikke partiet – og kunne det heller ikke ha – den store og avgjørende betydning som det fikk seinere under forhold med åpne revolusjonære kamper. For å verge Den 2. internasjonale mot angrep, erklærte Kautsky at partiene i Den 2. internasjonale var et instrument for freden og ikke for krigen, og at de nettopp derfor var ute av stand til å utrette noe som helst av betydning under krigen, i en periode med revolusjonære aksjoner fra proletariatets side. Dette er helt riktig. Men hva betyr det? Det betyr at partiene i Den 2. Internasjonale ikke duger for proletariatets revolusjonære kamp, at de ikke er proletariske kamppartier som leder arbeiderne til makten, men et valgapparat som er innrettet på parlamentsvalg og på den parlamentariske kamp. Dette forklarer i grunnen også den kjensgjerning at i den perioden da opportunistene i Den 2. internasjonale hadde bukten og begge endene, da var det ikke partiet, men parlamentsfraksjonen som var den utslagsgivende blant proletariatets politiske organisasjoner. Det er en kjent sak at partiet i denne perioden i virkeligheten var et vedheng til parlamentsfraksjonen og en tjener for den. Det er knapt nødvendig å bevise at det under slike forhold og med et slikt parti i brodden ikke engang kunne være tale om å forberede proletariatet til revolusjonen.
Men stillingen forandret seg fra grunnen av da den nye periode inntrådte. Denne nye periode er en periode med åpne sammenstøt mellom klassene, perioden med revolusjonære aksjoner fra proletariatets side, perioden med den proletariske revolusjon, perioden da en direkte forbereder kreftene til å styrte imperialismen, og proletariatet til å erobre makten. Denne periode stiller proletariatet nye oppgaver: å omstille hele partiarbeidet på ny, revolusjonær måte, å oppdra arbeiderne i en ånd som innstiller dem på revolusjonær kamp om makten, å forberede reservene og trekke dem fram til seg, å få i stand forbundet med proletarene i nabolandene, å knytte et fast samband med frigjøringsbevegelsen i koloniene og de avhengige land osv., osv. Å tro at disse nye oppgaver kan løses med kreftene i de gamle sosialdemokratiske partier som er oppdratt under parlamentarismens fredelige forhold, betyr å dømme seg selv til håpløs fortvilelse, til uunngåelig nederlag. Å beholde de gamle partier i brodden når en har slike oppgaver å mestre, ville være å stå fullstendig våpenløs. Det er knapt nødvendig å bevise at proletariatet ikke kunne finne seg i en slik tingenes tilstand.
Av dette følger at det trengs et nytt parti, et kampparti, et revolusjonært parti som er dristig nok til å lede proletarene i kampen om makten, som har erfaring nok til at det kan finne seg til rette i de kompliserte forhold under en revolusjonær situasjon og elastisitet nok til å omgå alle blindskjær på veien til målet.
Uten et slikt parti trenger en ikke engang å tenke på å styrte imperialismen og erobre proletariatets diktatur.
Dette nye parti er leninismens parti.
Hva er det som særkjenner dette nye parti?
1. Partiet som arbeiderklassen fortropp.
Partiet må framfor alt være fortropp for arbeiderklassen. Partiet må oppta i seg de beste elementer i arbeiderklassen, deres erfaring, deres revolusjonære ånd, deres grenseløse hengivenhet for proletariatets sak. Men for virkelig å være fortroppen må partiet være væpnet med en revolusjonær teori, med kjennskap til lovene for bevegelsen, med kjennskap til lovene for revolusjonen – for ellers er det ikke i i stand til å lede proletariatets kamp, å føre proletariatet. Partiet kan ikke være et virkelig parti hvis det innskrenker seg til bare å registrere det som massen av arbeiderklassen gjennomlever og tenker, hvis det holder seg i kjølvannet på den spontane bevegelsen, hvis det ikke greier å overvinne tregheten og den politiske likegyldigheten i den spontane bevegelsen, hvis det ikke makter å heve seg høyere enn til proletarlatets øyeblikksinteresser, hvis det ikke makter å heve massene opp på nivå med proletariatets klasseinteresser. Partiet må ligge forut for arbeiderklassen, må se lenger enn arbeiderklassen – det må lede proletariatet og ikke dilte etter den spontane bevegelsen. Partiene i Den 2. Internasjonale, som preker »halehengspolitikken», tjener oppgaven å formidle den borgerlige politikk, som dømmer proletariatet til å spille rollen som redskap i hendene på borgerskapet. Bare et parti som danner proletariatets fortropp og som er i stand til å heve massene opp på nivå med proletariatets klasseinteresser, bare et slikt parti har evnen til å lede arbeiderklassen bort fra trade-unionismens vei og skape den om til en selvstendig politisk kraft – Partiet er den politiske leder for arbeiderklassen.
Jeg har alt talt om vanskene i arbeiderklassens kamp, om det kompliserte i kampvilkårene, om strategi og taktikk, om reservene og manøvreringen, om angrep og tilbaketog. Disse vilkår er ikke mindre kompliserte enn krigens vilkår – hvis de ikke er enda mer kompliserte. Hvem kan finne veien under slike forhold – hvem makter å gi millionmassene av proletarer en riktig orientering? I krig kan ingen hær greie seg uten en erfaren stab, om den da ikke vil gå rett inn i nederlaget. Er det ikke klart at proletariatet enda mindre kan greie seg uten en slik stab, hvis det ikke vil utlevere seg med hud og hår til sine dødsfiender? Men hvor er denne stab? Denne stab kan bare være proletariatets revolusjonære parti. Arbeiderklassen uten et revolusjonært parti – det er en hær uten stab. Partiet er proletariatets kampstab.
Men partiet kan ikke være bare fortropp. Det må samtidig være en avdeling av klassen, en del av klassen – og med liv og lemmer må det være rotfestet i klassen. Forskjellen mellom fortroppen og de øvrige masser av arbeiderklassen, mellom partimedlemmer og partiløse kan ikke viskes ut så lenge klassene ikke er forsvunnet, så lenge det ennå strømmer elementer fra andre klasser til proletariatet, så lenge arbeiderklassen som helhet ikke har mulighet t il å heve seg opp til samme nivå som fortroppen. Men partiet ville opphøre å være parti, om denne forskjell forvandlet seg til en kløft, om det kapslet seg inn og rev seg løs fra de partiløse massene. Partiet kan ikke lede klassen hvis det ikke er fast knyttet sammen med de partiløse massene, hvis det ikke er et intimt samband mellom partiet og de partiløse massene, hvis disse massene ikke anerkjenner partiets lederskap, hvis partiet ikke har moralsk og politisk tillit hos massene. For kort tid siden ble det tatt opp 200 000 nye medlemmer fra arbeiderne i vårt parti. Ved dette høve var den omstendighet av stor betydning at de ikke så meget av egen drift kom til partiet, men snarere ble sendt av hele den øvrige massen av partiløse, som deltok aktivt da nye medlemmer ble opptatt i partiet, slik at uten samtykke fra dem ble i det hele tatt ingen av de nye opptatt. Denne kjensgjerning beviser at de brede masser av partiløse arbeidere, i vårt parti ser sitt parti, det parti som er dem nært og fortrolig, som de er sterkt interessert i skal vokse og styrkes, og som de frivillig betror sin skjebne til og vil bli ledet av. Det er knapt nødvendig å bevise at partiet ikke hadde kunnet bli den avgjørende kraft innen klassen uten disse umerkelige moralske tråder som knytter partiet sammen med de partiløse mas- sene. Partiet er en uatskillelig del av arbeiderklassen.
«Vi er klassens parti» sier Lenin, «og derfor må nesten hele klassen (og i krigstider, i borgerkrigens epoke også hele klassen uten unntak) handle under vårt partis ledelse, må slutte seg så tett til vårt parti som mulig, men det ville være manilovvesen1) og »khvotisme» (halehengspolitikk) å tro at nesten hele klassen eller hele klassen under kapitalismen noensinne vil være i stand til å heve seg opp til bevisstheten og aktiviteten hos sin fortropp, hos sitt sosialdemokratiske parti. Ingen fornuftig sosialdemokrat har ennå tvilt på at selv fagorganisasjonen (som er mer primitiv, mer tilgjengelig for de uutviklede lags bevissthet) under kapitalismen ikke vil være i stand til å omfatte nesten hele eller hele arbeiderklassen. Å glemme forskjellen mellom fortroppen og alle de masser som blir tiltrukket av den, å glemme fortroppens stadige forpliktelse til å løfte stadig bredere lag opp til dette framskredne nivå - ville bare bety å hedra seg selv, å lukke øynene for det veldige ved våre oppgaver, å innsnevre disse oppgaver.»
(Lenin: Samlede verker, bd, VI, s. 205-206, russisk utg.)
2. Partiet som arbeiderklassens organiserte tropp.
Partiet er ikke bare arbeiderklassens fortropp. Hvis det for alvor vil lede klassens kamp, så må det også samtidig være sin klasses organiserte tropp. De oppgaver partiet har under kapitalismen er overordentlig store og mangfoldige. Partiet må lede proletariatets kamp under i overordentlig vanskelige utviklingsforhold både innad og utad, det må føre proletariatet til offensiv hvis omstendighetene krever offensiv, og det må trekke proletariatet i ly for slagene fra den overlegne motstanderen når omstendighetene krever tilbaketog, det må tilføre millionmassene av uorganiserte, partiløse arbeidere en ånd av disiplin og planmessighet i kampen, organisasjonsånd og evne til utholdenhet. Men partiet kan bare løse disse oppgavene hvis det selv er legemliggJøringen av disiplin og organisasjon, hvis det selv er proletariatets organiserte tropp. Uten disse vilkår kan det slett ikke være tale om noen virkelig ledelse av proletariatets millionmasser fra partiets side. Partiet er arbeiderklassens organiserte tropp.
Den oppfatning at partiet er et organisert hele er lagt ned i Lenins kjente formulering av det første punkt i våre partilover, der partiet blir betraktet som summen av organisasjonene, og medlemmene av partiet som medlemmer av en av partiorganisasjonene. Mensjevikene, som allerede i 1903 gikk imot denne formulering, foreslo isteden «systemet» med at enhver uten videre kunne regne seg som partimedlem om han ville, et «system» med å utvide «titelen» partimedlem til å omfatte enhver «professor» og «gymnasiast», enhver «sympatiserende» og «streikende» som støttet partiet på et eller annet vis, men ikke hører til i noen partiorganisasjon, og heller ikke vil høre til i noen. Det er knapt nødvendig å bevise at dette originale «system», om det ble satt igjennom i partiet, uunngåelig ville ført til at partiet ble overfylt av professorer og gymnasiaster, og til at det ville utartet til en utflytende, formløs, desorganisert «skabelon», som kom til å drukne i et hav av «sympatiserende» – til at grensene mellom partiet og klassen ble utvisket og at partiets oppgave med å heve de uorganiserte massene opp på nivå med fortroppen ble forhindret. For ikke å tale om at vårt parti med et slikt opportunistisk «system» ikke hadde kunnet fylle sin rolle som den organiserende kjerne i arbeiderklassen under vår revolusjon.
«Ut fra Martovs synspunkt», sier Lenin, blir grensene for partiet latt helt uhestemte, for 'enhver streikende' kan 'erklære seg for å være partimedlem'. Hva nytte har vi av denne utflytende tilstand? En vidstrakt utbredelse av 'navnet'. Den skade dette volder er at den desorganiserende idé som blander sammen klasse og parti, får innpass.» (Samme sted.)
Men partiet er ikke bare summen av partiorganisasjonene. Partiet er samtidig det enhetlige system av disse organisasjonene, den formelle sammenslutningen av dem til et enhetlig hele, med høyere og lavere ledende organer, med underordning av mindretallet under flertallet, med praktiske vedtak som er bindende for alle partimedlemmer. Uten disse forutsetninger kan ikke partiet være et enhetlig, organisert hele som evner å gjennomføre den planmessige og organiserte ledelse av arbeiderklassens kamp.
«Før,» sier Lenin, «var vårt parti ikke et formelt organisert hele, men bare summen av enkeltstående grupper, og derfor kunne det heller ikke være noe annet forhold mellom disse gruppene enn den ideologiske påvirkning. Nå er vi blitt et organisert parti, nettopp dette betyr at det er opprettet en makt, at ideenes autoritet er forvandlet til maktens autoritet, at de lavere partiinstanser må bøye seg for de høyere.» (Lenin: Samlede verker, bd. VI, s. 291.)
Prinsippet at mindretallet må underordne seg flertallet, prinsippet at partiarbeidet skal ledes fra et sentrum, framkaller ikke sjelden angrep fra ustø elementer, beskyldninger om «byråkratisme», «formalisme» osv. Det er knapt nødvendig å bevise at et plan- messig arbeid av partiet som helhet og ledelsen av arbeiderklassens kamp ville være umulig uten å gjennomføre disse prinsipper. Leninisme i organisasjonsspørsmålet betyr at disse prinsipper blir konsekvent gjennomført. Kampen mot disse prinsipper kaller Lenin «russisk nihilisme » og « herremannsanarkisme », som ikke fortjener annet enn å bli gjort til latter og slengt på skraphaugen.
I sin bok «Ett skritt fram osv.» skriver Lenin om disse ustø elementer:
«Denne herremannsanarkisme særkjenner spesielt den russiske nihilist. Partiorganisasjonen står for ham som en uhyrlig »fabrikk», at delen må bøye seg under det hele og mindretallet under flertallet står for ham som «livegenskap. - arbeidsdeling ledet fra en sentral framkaller hos ham tragikomiske klagerop om at menneskene er forvandlet til »små hjul og skruer... og nevner man partiets organisasjonslover, framkaller det en foraktelig grimase og en nedsettende bemerkning... om at det kunne greie seg også uten lover.» «Det er vel klart at skrikene om den famøse byråkratisme bare er et dekke formisnøyen med personsammensetningen i de sentrale organer, et fikenblad . .. Du er en byråkrat, for du er ikke utnevnt av partikongressen med min vilje, men mot den, du er en formalist, for du støtter deg på formelle vedtak av partikongressen og ikke på samtykke fra meg; du handler grovt mekanisk, for du påberoper deg det »mekaniske» flertall på kongressen og tar ikke hensyn til mitt ønske om å bli kooptert; du er en tyrann, for du vil ikke overgi makten til den gode gamle klikken … » 2)
(Lenin: Verker i utvalg» bd. II, 5. 402-408, norsk utg.)
3. Partiet som høyeste form for proletariatets klasseorganisasjon.
Partiet er arbeiderklassens organiserte tropp. Men partiet er ikke den eneste organisasjon arbeiderklassen har. Proletariatet har en rekke andre organisasjoner, og uten dem ville det være umulig å føre en framgangsrik kamp mot kapitalen: fagforeninger, kooperativer, bedriftsorganisasjoner, parlamentsfraksjoner, partiløse kvinne- foreninger, pressen, kultur- og opplysningsorganisasjoner, ungdoms- organisasjoner, revolusjonære kamporganisasjoner (når det er tider med åpne revolusjonære aksjoner), representantsovjeter som den statlige organisasjonsform (når proletariatet sitter ved makten) osv. Et overveldende flertall av disse organisasjoner er partiløse organisasjoner, og bare en viss del av dem er direkte knyttet til partiet eller utgjør en forgrening av partiet. Alle disse organisasjoner er det under visse forhold absolutt påkrevd for arbeiderklassen å ha, for uten dem lar det seg ikke gjøre å styrke proletariatets klasseposisjoner på de mangfoldige områder der det kjemper; uten dem er det umulig å stålsette proletariatet som den kraft der er kalt til å sette den sosialistiske ordning i den borgerliges sted. Men hvordan kan en få i stand en enhetlig ledelse når det fins slik rikdom på organisasjoner? Hvor fins garantien mot at denne mangfoldigheten ikke fører til rot i ledelsen? En kan innvende at hver av disse organisasjonene arbeider bare innenfor sitt særegne virkefelt og at de derfor ikke kan komme på tverke for hverandre. Dette er selvsagt riktig. Men riktig er også det at alle disse organisasjonene må dra i samme retning, for de tjener en klasse, proletarenes klasse. Derfor spørs det: hvem bestemmer linjen, den almene retning som som skal være kursen for alle disse organisasjonenes arbeid? Hvor fins den sentrale organisasjon som takket være nødvendig erfaring makter å utarbeide denne felles linje, og ikke bare det, men som takket være at den har den autoritet som skal til for dette, også er i stand til å få alle disse organisasjoner til å sette denne linjen ut i livet for å oppnå enhet i ledelsen og hindre virvar?
En slik organisasjon er proletariatets parti.
Partiet rår over alle forutsetninger som er nødvendige til dette, for det første fordi partiet er samlepunktet for de beste elementeri arbeiderklassen som har umiddelbar tilknytning til proletariatets partiløse organisasjoner og meget ofte leder dem; for det annet fordi partiet, siden det er samlepunktet for de beste folk i arbeiderklassen, også er den beste skole til å utdanne ledere for arbeiderklassen - ledere som evner å stå i spissen for alle arter av organisasjoner som klassen har; for det tredje fordi partiet som den beste skole for lederne i arbeiderklassen, som følge av sin erfaring og autoritet er den eneste organisasjon som makter å sentralisere ledelsen for proletariatets kamp og såleis gjøre alle arbeiderklassens partiløse organisasjoner overhodet til hjelpeorganer og transmisjonsremmer som forbinder partiet med klassen. Partiet er den høyeste form for proletariatets klasseorganisasjon.
Dette betyr naturligvis ikke at de partiløse organisasjoner – fagforeninger, samvirkeorganisasjoner osv. – formelt må være lagt under partiets ledelse. Det dreier seg bare om at de partimedlemmer som tilhører disse organisasjoner og uten tvil er personer med stor innflytelse, bruker alle overbevisningsmidler for å bringe det dithen at de partiløse organisasjoner legger sitt virke så nær som mulig opp til proletariatets parti og frivillig stiller seg under dets politiske førerskap.
Derfor sier Lenin at partiet er den «høyeste form for proletariatets klassesammenslutning», og at dets politiske lederskap må utstrekke seg til alle andre former for organisasjon som proletariatet har. (Se »Radikalismen» osv. kap. VI.)
Derfor er den opportunistiske teorien om «uavhengighet» og «nøytralitet» for de partiløse organisasjoner – en tilstand som aler opp uavhengige parlamentarikere og journalister som er løsrevet fra partiet, sneversynte fagforeningsfolk og småborgerlige kooperatører – helt uforenlig med leninismens teori og praksis.
4. Partiet som redskap for proletariatets diktatur.
Partiet er den høyeste form for proletariatets organisasjon. Partiet er kjernen, den ledende kraften innenfor proletarklassen og denne klassens orga- nisasjoner. Men av dette følger på ingen måte at en kan betrakte partiet som et mål i seg selv; en kraft som er seg selv nok. Partiet er ikke bare den høyeste form for proletariatets klassesammenslutning – det er samtidig også redskapet i proletariatets hender til å erobre diktaturet så lenge det ennå ikke er erobret, og til å styrke og bygge ut diktaturet etter at det er erobret. Partiet kunne ikke heve seg til så stor betydning og kunne ikke rage opp over alle andre former for proletariatets organisasjon, om ikke proletariatet sto overfor spørsmålet om makten, om ikke vilkårene under imperialismen, de uunngåelige kriger og kriser, hadde krevd konsentrasjon av alle krefter i proletariatet på ett punkt, sammenknytting av alle tråder i den revolusjonære bevegelse på ett sted, for å styrte borger- skapet og erobre proletariatets diktatur. Proletariatet trenger partiet framfor alt som sin kampstab, som det må ha hvis det skal ha framgang med makterobringen. Det er knapt nødvendig å bevise at det ikke ville vært mulig for proletariatet i Russland å sette sitt revolusjonære diktatur ut i livet hvis det ikke hadde hatt et parti som maktet å samle om seg proletariatets masseorganisasjoner og i løpet av kampen å sentralisere ledelsen av hele bevegelsen.
Men proletariatet trenger partiet ikke bare til å erobre diktaturet, det har enda sterkere behov for partiet til å hevde diktaturet, styrke det og bygge det ut til beste for sosialismens fullstendige seier.
«Nå innser sikkert nesten alle,» sier Lenin, «at bolsjevikene ikke ville ha kunnet beholde makten i to og en halv måned, for ikke å snakke om to og et halvt år, uten den strengeste, i sannhet jernharde disiplin i partiet vårt, uten den mest fullstendige og grenseløse støtte til partiet fra hele massen av arbeiderklassen, dvs. alt det i arbeiderklassen som er tenkende, ærlig, selvoppofrende, innflytelsesrikt og i stand til å lede eller trekke med seg de tilbakeliggende lag.» («Radikalismen» osv., s. 9.)
Men hva vil det si å «hevde» og »bygge ut» diktaturet? Det vil si å tilføre millionmassene av proletarer en ånd med disiplin og organisasjon; det betyr å reise et brystvern og et bolverk i de proletariske masser mot den nedbrytende innflytelse fra den elementære styrke i småborgerskapet, fra de småborgerlige vaner; det betyr å støtte proletarenes organisatoriske arbeid med å oppdra på nytt og omdanne de småborgerlige lag; det betyr å hjelpe de proletariske masser med å oppdra seg selv til den kraft som er i stand til å oppleve klassene og skape forutsetningene for å organisere den sosialistiske produksjon. Men å gjennomføre alt dette er umulig uten et parti som er sterkt ved at det er sammensveiset og disiplinert.
«Proletariatets diktatur,» sier Lenin, «er en hårdnakket kamp, en blodig og ublodig, voldelig og fredelig, militær og økonomisk, pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner. Makten i de mange millioner og atter millioners vaner er den frykteligste makt. Uten et jernhårdt parti som er stålsatt i kamp, uten et parti som nyter tillit hos alt det som er ærlig i denne klasse, uten et parti som forstår å følge stemningen i massene og innvirke på den, er det umulig å føre en slik kamp med framgang.» («'Radikalismen' osv.», s. 30.)
Proletariatet trenger partiet til å erobre og hevde diktaturet. Partiet er et redskap for proletariatets diktatur.
Men av dette følger at i og med at klassene forsvinner, med at proletariatets diktatur dør hen, må også partiet dø hen.
5. Partiet som en viljens enhet som er uforenlig med at det eksisterer fraksjoner.
Å erobre og hevde proletariatets diktatur er umulig uten et parti som er sterkt ved at det er sammensveiset og har en jernhård disiplin. Men en jernhård disiplin i partiet er utenkelig uten viljens enhet, uten en full og ubetinget enhet i handling fra alle partimedlemmer. Dette vil selvsagt ikke si at en derigjen- nom utelukker muligheten for en meningskamp i partiet. Tvert om — den jernhårde disiplin utelukker ikke, men forutsetter kritikk og meningskamp i partiet. Enda mindre vil det si at disiplinen skal være blind. Tvert om – den jernhårde disiplin utelukker ikke, men forutsetter bevissthet og frivillig underordning – for bare en bevisst disiplin kan være en virkelig jernhård disiplin. Men etter at meningskampen er avsluttet, kritikken uttømt og et vedtak fattet, danner viljens og handlingens enhet for alle partimedlemmer den absolutte forutsetning uten hvilken en ikke kan tenke seg hverken et enhelig parti eller en jernhård disiplin i partiet.
«I den periode med skjerpet borgerkrig som vi nå er inne i», sier Lenin, «vil det kommunistiske parti bare da makte å fylle sin plikt, hvis det er mest mulig sentralistisk organisert og når det hersker en jernhård, nærmest militær disiplin i det, bare hvis dets partisentral blir et lydig autoritativt organ med vidtrekkende fullmakter, som nyter almen tillit fra partimedlemmene.» (» Opptaksvilkårene i Den kommunistiske internasjonale.')
Slik forholder det seg med partidisiplinen under kampen i tiden forut for erobringen av proletariatets diktatur.
Det samme gjelder for partidisiplinen etter at diktaturet er erobret, bare i enda høyere grad.
«Den som bare i minste monn svekker den jernhårde disiplin i proletariatets parti (særlig under dets diktatur),» sier Lenin, »han hjelper i virkeligheten borgerskapet mot proletariatet.» ('Radikalismen' osv., s. 30.)
Men av dette følger at fraksjoner er uforenlige både med enheten i partiet og med dets jernhårde disiplin. Det er knapt nødvendig å bevise at når det forekommer fraksjoner, så fører det til at det kommer til å være flere sentrer innenfor partiet, og hvis det består flere sentrer, så betyr det at partiet mangler en felles sentralledelse, at den enhetlige vilje blir splittet, at disiplinen blir svekket og oppløst, at diktaturet blir svekket og oppløst. Partiene i Den 2. internasjonale, som kjemper mot proletariatets diktatur og som ikke vil føre proletarene til makten, kan naturligvis koste på seg slik liberalisme som frihet for fraksjoner – for de trenger slett ikke en jernhård disiplin. Men partiene i Den kommunistiske internasjonale derimot, som innstiller sitt arbeid på å erobre og befeste proletariatets diktatur, kan hverken gå med på en slik «liberalisme» eller på fraksjonsfrihet. Partiet er en viljens enhet som utelukker enhver fraksjonsdannelse og enhver oppsplitting av makten i partiet.
Derfor pekte Lenin på «det farlige i fraksjonsmakeriet når en har for øye partienheten og når en skal virkeliggjøre viljesenheten hos proletariatets avantgarde, som grunnvilkåret for at proletariatets diktatur skal få framgang», slik det ble nedlagt i en spesiell resolusjon, «Om enheten i partiet» på vår 10. kongress.
Derfor krevde Lenin: «utryddelse med roten av enhver form for fraksjonsmakeri» og «straks å oppløse alle grupper som har dannet seg på den ene eller annen plattform, uten unntak», under trussel om «betingelsesløs og øyeblikkelig utelukkelse fra partiet». (Se resolusjonen »Om enheten i partiet».)
6. Partiet blir styrket ved at det renser seg for opportunistiske elementer.
Kilden til fraksjonsmakeri i partiet er de opportunistiske elementer som fins i det. Proletariatet er ikke en klasse som er strengt avsondret utad. Det får uavbrutt tilsig fra bøndene, småborgerskapet og de intellektuelle - fra elementer som blir proletarisert gjennom kapitalismens utvikling. Samtidig foregår det en demoraliseringsprosess i de øvre lag av proletariatet, særlig blant de faglige ledere og parlamentarikerne, som borgerskapet bestikker med ekstraprofitt fra koloniene.
«Dette lag av arbeidere som er blitt borgerlige, eller 'arbeideraristokratiet',» sier Lenin, «som i levesett, inntekter og hele sin livsanskuelse er blitt småborgere av reneste vann, er Den 2. internasjonales hovedstøtte og i våre dager også borgerskapets sosiale (ikke militære) hovedstøtte. For de er virkelige agenter for borgerskapet innenfor arbeiderbevegelsen, kapitalistklassens arbeiderkommissærer, de som virkelig formidler reformismen og sjåvinismen.» (Verker i utvalg, bd. V, «Imperialismen».)
Alle disse småborgerlige grupper trenger inn i partiet på den ene eller andre måten og bringer med seg en vaklingens og opportunismens ånd, en demoraliseringens og usikkerhetens ånd. I hovedsaken er det de som er kilden til fraksjonsmakeriet og oppløsningen, kilden til desorganiseringen og sprengningen av partiet innenfra. Å kjempe mot imperialismen når en har slike «forbundsfeller» i ryggen betyr å komme i en stilling der en blir beskutt fra to sider – fra fronten og i ryggen. Derfor er det en ufravikelig forutsetning for en framgangsrik kamp mot imperialismen at slike elementer blir skånselløst bekjempet, at de blir jagd ut av partiet.
Teorien om å «overvinne» de opportunistiske elementer ved ideologisk kamp innenfor partiet, teorien om å «kunne gjøre seg ferdig med» disse elementer innenfor rammen av ett parti, er en råtten og farlig teori som truer med å dømme partiet til en tilstand av lammelse og kronisk sykdom, truer med å utlevere partiet med hud og hår til opportunismen, truer med å la proletariatet bli stående uten et revolusjonært parti og ta fra det dets viktigste våpen i kampen mot imperialismen. Vårt parti ville ikke ha maktet å bane seg vei, det ville ikke ha kunnet gripe makten og organisere proletariatets diktatur, det ville ikke kunnet gå ut av borgerkrigen som seierherre om det hadde hatt slike figurer som Martov og Dan, Potresov og Axellrod i sine rekker. Når det er lykkes vårt parti å skape indre enhet i partiet og å sveise partirekkene sammen på en så enestående måte, så er grunnen framfor alt den at det har forstått å rense ut den uhumske opportunismen i rett tid, fordi det har forstått å feie likvidatorene og mensjevikene ut av partiet. Veien til å utvikle og styrke de proletariske partier går gjennom den prosess at de renser seg for opportunister og reformister, sosialimperialister og sosialsjåvinister, sosialpatrioter og sosialpasifister. Partiet blir styrket ved at det renser seg for opportunistiske elementer.
«Hvis en har reformister, mensjeviker i rekkene,» sier Lenin, «da er det umulig å seire i den proletariske revolusjon, da er det umulig å forsvare den. Dette står prinsipielt helt fast. Det er blitt bekreftet på en anskuelig måte gjennom erfaringene både fra Russland og Ungarn. I Russland har det mange ganger vært vanskelige situasjoner, da sovjetmakten ganske sikkert ville blitt styrtet hvis mensjevikene, reformistene, de småborgerlige demokrater hadde fått bli innen for vårt parti … I Italia står en – etter alminnelig oppfatning – foran avgjørende kamper mellom proletariatet og borgerskapet om erobringen av statsmakten. I slike øyeblikk er det ikke bare nødvendig å fjerne mensjevikene, reformistene, Turati-folkene fra partiet, men det kan til og med vise seg nyttig å fjerne utmerkede kommunister fra alle ansvarlige poster, hvis det er grunn til å tro at de vil vakle og hvis de viser tendenser til å helle i retning av «enhet» med reformistene … Når revolusjonen står for døren og når en er oppe i den mest forbitrede kamp for dens seier, kan den minste vakling innen partiet ødelegge alt, forpurre revolusjonen, rive makten ut av hendene på proletariatet – for denne makten er ennå ikke fast forankret, og stormløpet mot den er ennå altfor sterkt. Om vaklende ledere i en slik tid forlater partiet, så svekker det ikke, men styrker såvel partiet som arbeiderbevegelsen og revolusjonen.» ('Falske taler om frihet', 1920.)
Noter
1) Manilov – type på en karakterløs frasehelt i Gogols «Døde sjeler». Manilov-vesen – sjølgodhet, uvirksomhet, dagdrømmeri. Red.
2) Hentydninger til «klikken» med Axelrod, Martov, Potresov og andre, som ikke bøyde seg for vedtakene på den 2. partikongressen og beskyldte Lenin for «byråkratisme». J. St.
