2. Partiet som arbeiderklassens organiserte tropp.

Partiet er ikke bare arbeiderklassens fortropp. Hvis det for alvor vil lede klassens kamp, så må det også samtidig være sin klasses organiserte tropp. De oppgaver partiet har under kapitalismen er overordentlig store og mangfoldige. Partiet må lede proletariatets kamp under i overordentlig vanskelige utviklingsforhold både innad og utad, det må føre proletariatet til offensiv hvis omstendighetene krever offensiv, og det må trekke proletariatet i ly for slagene fra den overlegne motstanderen når omstendighetene krever tilbaketog, det må tilføre millionmassene av uorganiserte, partiløse arbeidere en ånd av disiplin og planmessighet i kampen, organisasjonsånd og evne til utholdenhet. Men partiet kan bare løse disse oppgavene hvis det selv er legemliggJøringen av disiplin og organisasjon, hvis det selv er proletariatets organiserte tropp. Uten disse vilkår kan det slett ikke være tale om noen virkelig ledelse av proletariatets millionmasser fra partiets side. Partiet er arbeiderklassens organiserte tropp.

Den oppfatning at partiet er et organisert hele er lagt ned i Lenins kjente formulering av det første punkt i våre partilover, der partiet blir betraktet som summen av organisasjonene, og medlemmene av partiet som medlemmer av en av partiorganisasjonene. Mensjevikene, som allerede i 1903 gikk imot denne formulering, foreslo isteden «systemet» med at enhver uten videre kunne regne seg som partimedlem om han ville, et «system» med å utvide «titelen» partimedlem til å omfatte enhver «professor» og «gymnasiast», enhver «sympatiserende» og «streikende» som støttet partiet på et eller annet vis, men ikke hører til i noen partiorganisasjon, og heller ikke vil høre til i noen. Det er knapt nødvendig å bevise at dette originale «system», om det ble satt igjennom i partiet, uunngåelig ville ført til at partiet ble overfylt av professorer og gymnasiaster, og til at det ville utartet til en utflytende, formløs, desorganisert «skabelon», som kom til å drukne i et hav av «sympatiserende» – til at grensene mellom partiet og klassen ble utvisket og at partiets oppgave med å heve de uorganiserte massene opp på nivå med fortroppen ble forhindret. For ikke å tale om at vårt parti med et slikt opportunistisk «system» ikke hadde kunnet fylle sin rolle som den organiserende kjerne i arbeiderklassen under vår revolusjon.

«Ut fra Martovs synspunkt», sier Lenin, blir grensene for partiet latt helt uhestemte, for 'enhver streikende' kan 'erklære seg for å være partimedlem'. Hva nytte har vi av denne utflytende tilstand? En vidstrakt utbredelse av 'navnet'. Den skade dette volder er at den desorganiserende idé som blander sammen klasse og parti, får innpass.» (Samme sted.)

Men partiet er ikke bare summen av partiorganisasjonene. Partiet er samtidig det enhetlige system av disse organisasjonene, den formelle sammenslutningen av dem til et enhetlig hele, med høyere og lavere ledende organer, med underordning av mindretallet under flertallet, med praktiske vedtak som er bindende for alle partimedlemmer. Uten disse forutsetninger kan ikke partiet være et enhetlig, organisert hele som evner å gjennomføre den planmessige og organiserte ledelse av arbeiderklassens kamp.

«Før,» sier Lenin, «var vårt parti ikke et formelt organisert hele, men bare summen av enkeltstående grupper, og derfor kunne det heller ikke være noe annet forhold mellom disse gruppene enn den ideologiske påvirkning. er vi blitt et organisert parti, nettopp dette betyr at det er opprettet en makt, at ideenes autoritet er forvandlet til maktens autoritet, at de lavere partiinstanser må bøye seg for de høyere.» (Lenin: Samlede verker, bd. VI, s. 291.)

Prinsippet at mindretallet må underordne seg flertallet, prinsippet at partiarbeidet skal ledes fra et sentrum, framkaller ikke sjelden angrep fra ustø elementer, beskyldninger om «byråkratisme», «formalisme» osv. Det er knapt nødvendig å bevise at et plan- messig arbeid av partiet som helhet og ledelsen av arbeiderklassens kamp ville være umulig uten å gjennomføre disse prinsipper. Leninisme i organisasjonsspørsmålet betyr at disse prinsipper blir konsekvent gjennomført. Kampen mot disse prinsipper kaller Lenin «russisk nihilisme » og « herremannsanarkisme », som ikke fortjener annet enn å bli gjort til latter og slengt på skraphaugen.

I sin bok «Ett skritt fram osv.» skriver Lenin om disse ustø elementer:

«Denne herremannsanarkisme særkjenner spesielt den russiske nihilist. Partiorganisasjonen står for ham som en uhyrlig »fabrikk», at delen må bøye seg under det hele og mindretallet under flertallet står for ham som «livegenskap. - arbeidsdeling ledet fra en sentral framkaller hos ham tragikomiske klagerop om at menneskene er forvandlet til »små hjul og skruer... og nevner man partiets organisasjonslover, framkaller det en foraktelig grimase og en nedsettende bemerkning... om at det kunne greie seg også uten lover.» «Det er vel klart at skrikene om den famøse byråkratisme bare er et dekke formisnøyen med personsammensetningen i de sentrale organer, et fikenblad . .. Du er en byråkrat, for du er ikke utnevnt av partikongressen med min vilje, men mot den, du er en formalist, for du støtter deg på formelle vedtak av partikongressen og ikke på samtykke fra meg; du handler grovt mekanisk, for du påberoper deg det »mekaniske» flertall på kongressen og tar ikke hensyn til mitt ønske om å bli kooptert; du er en tyrann, for du vil ikke overgi makten til den gode gamle klikken … » 2)

(Lenin: Verker i utvalg» bd. II, 5. 402-408, norsk utg.)

Kontakt og informasjon

Ansvarlig utgiver er KPML Media
© Der hvor ikke annet er angitt, kan innholdet på våre sider republiseres etter denne lisensen CC BY-NC-SA 4.0

For abonnement på tidsskriftet, skriv til abonnement@revolusjon.no | For redaksjonelle henvendelser | Andre henvendelser: revolusjon@revolusjon.no

 

Kommunistisk plattform KPML

kpml150Revolusjon er talerør for Kommunistisk plattform – marxist-leninistene (KPML).

Signerte artikler står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis organisasjonen sitt syn.