Den revolusjonære Karl Marx

2018 er Marx-år. Hans skrifter og ideer blir studert fordi de fortsatt er gyldige og har relevans for hele kloden, for de revolusjonære.

Karl Marx har ved 200-årsdagen for sin fødsel 5. mai 1818 fått riktig omfattende omtale i de borgerlige mediene. De har ikke kunnet sno seg utenom at han er av verdenshistorisk betydning. En masse artikler og undertiden rosende ord har blitt ham til del. For det meste med de borgerlige sitt yndlingssitat: «En ting vet jeg: Jeg er ikke marxist.» Vi lever ikke i en periode der marxismen blir brent på bål, for Hitler-Tyskland tapte. Det er repressiv toleranse i pluralismens navn. Og for en enkelt dag kan saktens Marx og bildet hans komme i avisa. Det er snart borte.

Arbeiderne, kommunistene og de revolusjonære har en noe annerledes tilnærming. Karl Marx hylles og feires hele 200-året igjennom. 2018 er Marx-år. Det betyr ikke bare at hans biografi og verk tas opp i nåtidens historiske lys. Det betyr først og fremst at hans skrifter og ideer blir studert fordi de fortsatt er gyldige og av relevans for hele kloden, for arbeiderne, for de revolusjonære. Det er den levende Marx som står i sentrum. På studiesirkler, ved offentlige møter, gjennom selvstudier. De rommer en rikdom av revolusjonær filosofi til forståelse av dagens verden. Faktisk til forståelse av den enkeltes liv og tilværelse i et klassesamfunn og som medlem av en bestemt samfunnsklasse eller sosialt sjikt. Selvfølgelig med kjønn og alder som viktige omstendigheter.

Hvis det er ei bok man bør ha med seg når man strander på ei øde øy, hvilket kan skje noen ganger i livet, er det Marx’ og Engels’ Utvalgte skrifter i to bind på godt og vel tusen sider. Den bør i hvert fall ha en framtredende plass i bokhylla. Nettopp den utgaven er godt utbredt over hele verden. I Danmark er den utgitt flere ganger av Forlaget Tiden. [I Norge har forlagene Ny Dag, Pax og Oktober utgitt flere av disse tekstene. O.a.]

Det er et sentralt kildeskrift til marxismen og inneholder noen av de to livslange våpenfellenes viktigste skrifter og artikler, eller utdrag av dem, herunder også deres svært viktige felles skrifter som Det kommunistiske partis manifest – utgitt i 1848 og skrevet før de var fylt 30.

En handlingens mann

Karl Marx var langt ifra den grånende vismann innestengt på et røykfylt rom eller på et bibliotek opptatt med møysommelige studier av kapitalen, slik han ofte blir framstilt. Han var revolusjonær, organisator, agitator, propagandist. Fra sine helt unge dager var han en handlingens og organiseringens mann, en ivrig deltaker i den revolusjonære kampen i Tyskland mot restene av føydalismen, fyrstevelde og prøyssisk militærmakt. Og i kampen for et annet samfunn, for demokrati og folkenes rettigheter.

Han vokste opp og ble student i Trier, studerte juss og filosofi bl.a. i Berlin, tidlig som deltaker i det radikale og venstreorienterte studentmiljøet. Som 23-åring skrev han disputas om klassisk naturfilosofi. På grunn av hans radikale synspunkter var veien sperret for en akademisk karriere og i 1842 flyttet han til Köln og ble journalist i den nyoppretta radikale avisa Rheinische Zeitung. Avisa vant betydelig utbredelse, ikke minst i kraft av Marx. Men allerede året etter, i 1843, stengte myndighetene avisa etter press fra den russiske tsaren på grunn av en kritisk artikkel.

For Marx begynte nå en periode med forvisning og utlendighet som førte ham til Frankrike, Belgia og til sist til England. Ved opptakten til den tyske revolusjonen i 1848–49 vendte Marx tilbake til Köln som redaktør av den første kommunistiske dagsavisa, Neue Rheinische Zeitung – med påskriften Organ der Demokratie [talerør for demokratiet – overs. anm.]. Også Engels og andre kommunister skreiv der.

I 1843 ble Marx gift og familiemann. Det var med Jenny von Westphalen, hans kjæreste gjennom sju år. Hun var revolusjonær sosialist for egen regning. Livet igjennom stod hun sammen med Marx i alle kampene som fulgte – i fattigdom, landsforvisninger, politisk forfølgelse. De fikk sju barn – tre jenter som vokste opp, alle aktive sosialister, en gutt som døde som 8-åring, en gutt og ei jente som døde ved ettårsalderen. Det siste barnet døde ved fødselen.

Det var særlig de beskjedne inntektene fra journalistikken som skaffet familien litt brød på bordet, men også støtte fra familie, venner og kamerater som gjorde det mulig for ham å leve et liv som yrkesrevolusjonær.

Marxismen underveis

Etter stengningen av Rheinische Zeitung flyttet Marx og Jenny til Paris i oktober 1843, hvorfra han begynte utgivelsen av tidsskriftet Deutsch-Französische Jahrbücher. Bare ett eneste, men vektig nummer utkom, med to bidrag av Marx. Det ble forbudt og beslaglagt av de tyske myndighetene. Han begynte så å skrive i det tyskspråklige emigranttidsskriftet Vorwärts, tilknyttet De rettferdiges forbund, som det het – uten at han var medlem av forbundet. Her utviklet han sitt sosialismesyn basert på dialektisk materialisme. Marxismen var underveis.

Neue Rheinische Zeitung, «organ for demokratiet», hadde Marx som redaktør.I august 1844 møttes Marx og Friedrich Engels i Paris. Det ble innledningen til et livslangt politisk og litterært partnerskap. De hadde truffet hverandre tidligere og Engels hadde bidratt med anonyme artikler til Rheinische Zeitung. Engels var født i 1820. Etter noen søkende ungdomsår hvor han skrev skjønnlitteratur og politisk journalistikk, ble han som 22-åring sendt av sin fabrikantfar til Manchester for å arbeide for familiefirmaet der – i håp om at det ville kurere ham for hans radikale ideer. Der skrev han boka Arbeiderklassens stilling i England, et strålende stykke sosialistisk sosiologi som Marx leste med beundring etter at de hadde møttes. I en viss forstand kan den sees på som et forarbeid til Kapitalen. Det var i disse årene, 1844-45, at marxismens grunnlag ble utviklet.

I sin lille artikkel «Marxismens tre kilder og tre bestanddeler» konstaterte Lenin:

«Marx’ lære er allmektig fordi den er riktig. Den er uttømmende og harmonisk, den gir menneskene en sluttet verdensanskuelse, uforenlig med all overtro, all reaksjon, all rettferdiggjøring av borgerlig trelldom. Den rettmessige arvtaker til det beste som menneskeheten har frambrakt i det 19. århundre – den tyske filosofi, den engelske politiske økonomi og den franske sosialisme.»

I 1845 stengte den franske regjeringa bladet Vorwärts, på tysk anmodning. Marx ble utvist fra Frankrike og familien dro til Brussel i februar. Han fikk oppholdstillatelse på den betingelse at han avsto fra å offentliggjøre noe om aktuell politikk. Marx ble en sentral skikkelse blant sosialister i eksil i Brussel, og i april flyttet Engels dit fra Bremen for å arbeide sammen med Marx for å bygge det som var forløperen for det kommunistiske partiet.

Hans livslange partner Mary Burns kom fra England for å bosette seg der sammen med Engels. Sommeren samme året dro Marx og Engels til England for å knytte forbindelser med den sterke chartistbevegelsen, en revolusjonær arbeiderbevegelse med en rekke radikale politiske krav for sin tid, ikke minst om stemmerett og demokratiske valg.

Det kommunistiske partis manifest

Marx og Engels la samtidig grunnlaget for at De rettferdiges forbund, som Marx videreførte forbindelsen med, utviklet seg i retning av et egentlig kommunistisk parti.

Den 1. juni 1847 ble Kommunistenes Forbund stiftet i London som en internasjonal kommunistiske arbeiderorganisasjon, det første kommunistiske partiet i historien, et parti som vendte seg direkte til arbeiderklassen. Både Marx og Engels var med på skrive det politiske programmet og organisasjonsprinsippene.

Det kommunistiske partis manifest – marxismens grunnleggende programdokument – ble etter beslutning fra Kommunistenes Forbund skrevet av Marx og Engels i desember 1847 og januar 1848 nettopp som prinsipp- og handlingsprogram for det nye kommunistiske partiet, med en forventning om at det ville få avleggere og avdelinger i mange land. Det kom første gang på trykk rett oppunder februarrevolusjonen i det store revolusjonsåret 1848.

Det starter med de berømte ord «Et spøkelse går gjennom Europa – kommunismens spøkelse» og fortsetter med:

«Det er på tide at kommunistene åpent legger fram for hele verden sitt syn, sine mål, sine tendenser og stiller et manifest fra partiet selv opp mot eventyrene om kommunismens spøkelse.»

Og verden får klar beskjed, med en tekst som river i stykker alle kapitalistiske eventyr og myter. Historien fram til nå er klassesamfunnenes og klassekampens historie, som alltid har endt med en revolusjonær omforming av samfunnet. Hvis det ikke har endt med de kjempende klassenes felles undergang, som det forsiktig og realistisk tilføyes.

Den moderne tids herskende klasse – kapitalistene, borgerskapet – tilkjempet seg den politiske makt i den moderne parlamentariske stat, blir det konstatert med den rammende tilføyelsen at «den moderne stat er ikke annet enn et instrument, en kommisjon, som ivaretar og sikrer borgerskapets felles klasseinteresser».

På denne måten plukker Det kommunistiske partis manifest omhyggelig fra hverandre alle myter og løgner om det kapitalistiske samfunn og dets statsmakt, en etter en. Den økonomiske basisen blottlegges, den ideologiske overbygninga avsløres. 170 år skiller nåtida fra 1848, men Manifestets beskrivelse og karakteristikk av den herskende klasse er så god som den kan få blitt.

«Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, følgelig produksjonsforholdene, følgelig samtlige samfunnsmessige forhold. […] Den stadige omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerhet og bevegelse særkjenner borgerskapets tidsalder framfor alle tidligere.»

Men borgerskapet har også frambrakt produksjonsmidler som gjør opprør mot de snevre borgerlige eiendomsforholdene. Produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelse av dens frukter står i skjærende motsetning til hverandre og fører hele tida til konflikter, til kriser. Og i arbeiderklassen, proletariatet, lønnsslavene, tilbehøret til maskinene, er det skapt den krafta som kan gravlegge kapitalistene, det kapitalistiske utbyttersamfunnet og all utbytting. Og den krafta som samtidig kan skape et annet samfunn, et samfunn uten kapitalister, et samfunn for mennesker, for flertallet.

Kampens litteratur

Manifestet er en gullgruve også i dag – av ny viten for hver generasjon som vokser opp og blir oppdratt med det nåværende samfunnets glansbilde og solskinnsfortelling om seg selv. Derfor ville Hitler brenne det, derfor vil ikke bedriftsherrene at det flyter rundt, derfor blir det ikke utlevert til skoler og høyskoler. Men det er der og blir lest og studert overalt hvor det blir kjempet for et nytt samfunn.

Februarrevolusjonen i 1848 førte til at det franske monarkiet ble veltet, og i mange europeiske land utviklet det seg revolusjonære bevegelser. I Danmark førte det til eneveldets fall.

Karl Marx ble utvist fra Belgia, anklaget av justisdepartementet for å planlegge en arbeideroppstand. Nå tok han og familien veien til Frankrike, som hadde fått en ny regjering, og flyttet deretter tilbake til Köln for å medvirke til at revolusjonen, den demokratiske revolusjonen, spredte seg til Tyskland. Han gjenopptok utgivelsen av Neue Rheinische Zeitung, nå som revolusjonær dagsavis. Avisa ble stengt av myndighetene og Marx ble utvist den 16. mai. Han tok veien til Paris, som nå var i hendene på de kontrarevolusjonære, og han ble igjen utvist. Denne gangen søkte han seg til London som politisk flyktning. Jenny, som var gravid med det fjerde barnet, fulgte seinere. Der ble de værende resten av sitt liv, til Jenny døde av leverkreft i desember 1881. Karl døde 15 måneder etter henne.

Engels kom til England så snart han kunne. Han hadde deltatt militært i revolusjonen og unnslapp i siste øyeblikk til Sveits. Fra nå av lå den kommunistiske bevegelsens sentrum i England, datidens mest fremskredne kapitalistiske land og det eneste landet hvor arbeiderklassen var i flertall.

Revolusjonsårenes lærdommer

Revolusjonsårene 1848-49 var en avgjørende test for de marxistiske ideene om arbeiderklassens rolle i revolusjonene og om revolusjoner gjennomført på et vitenskapelig grunnlag, på bakgrunn av analyser av klassekreftenes stilling og med aktive kommunistiske organisasjoner.

De led nederlag, men var med på å legge fundamentet for hele den gigantiske utvikling av arbeiderklassens organisering som selvstendig klasse i sitt eget parti og på internasjonalt plan, og i sine egne klasseorganisasjoner, ikke minst revolusjonære fagorganisasjoner, fagforeninger.

I perioden etter tilbakeslaget for revolusjonene hvor den brutale reaksjonen hersket og nye arbeiderrevolusjoner ikke stod før døra, ble eksiltida i England brukt til å trekke lærdommer av dem, også av revolusjonenes feil og mangler – og blikket måtte rettes mot den langsiktige oppbygginga av nye organisasjoner rustet med revolusjonære erfaringer. Det ble fokuspunktet.

I de to store verkene «Klassekampene i Frankrike 1848–50» og «Ludvig Bonapartes attende brumaire» anvendte Marx sin metode – dialektisk og historisk materialisme – til å analysere og skrive aktuell tidshistorie og for å forstå de bakenforliggende årsakene til revolusjonsutbruddene. Ikke minst i sistnevnte legger han fram sin forståelse av historisk materialisme, av klassekampen, proletariatets rolle og betingelsene for at det skal kunne seire.

Både han og Engels vendte tilbake til journalistikken, i en årrekke fikk Marx inntekter fra sine artikler til amerikanske aviser. Ikke minst i en lang periode i den progressive New York Daily Tribune, ei avis for arbeiderklassen. Mange av artiklene er selvfølgelig skarpe analyser av de politiske forholdene i Europa, men seinere også av USA og av den globale kampen om og utviklinga av verdensmarkedet.

Marx fikk i denne perioden også mulighet for å gå videre med sine økonomiske studier, ikke minst av kapitalismen og dens lovmessigheter, og av forholdet mellom revolusjonens objektive og subjektive faktorer. Han utarbeidet et større økonomisk manuskript (som først ble utgitt i Sovjetunionen på 1930-tallet) og publiserte i 1859 boka «Et bidrag til kritikken av den politiske økonomi» – et avsluttet forarbeid til Kapitalen.

Den var en suksess, ble tatt fint imot, solgte godt og ga Marx en slags stjernestatus som økonom. Det inspirerte ham til å fortsette arbeidet med Kapitalen og Teorier om merverdien. Bare første bind av Kapitalen ble utgitt i Marx’ levetid, i 1867. I åra som fulgte kom den ut på flere språk og i utgaver revidert av Marx. Andre og tredje bind ble først utgitt av Engels etter Marx’ død, i henholdsvis 1885 og 1894.

Internasjonalen

Først i 1864 hadde den internasjonale arbeiderbevegelsen kommet seg såpass på beina igjen at spørsmålet om å opprette en internasjonal arbeiderorganisasjon kunne stilles for alvor. Den Første Internasjonale samlet arbeidere fra forskjellige strømninger og av forskjellige nasjonaliteter. På sitt høydepunkt, omkring det neste store europeiske revolusjonsåret 1871, hadde den omkring åtte millioner medlemmer. Det var Marx som forfattet dens «statutter». I innledningen til disse het det blant annet at «arbeiderklassens frigjøring må erobres av arbeiderklassen selv» og at «kampen for arbeiderklassens frigjøring ikke er en kamp for klasseprivilegier og monopoler, men for like rettigheter og plikter og for avskaffelse av ethvert klasseherredømme.»

Dermed var det endelig skapt en internasjonal klasseorganisering. I Danmark ble den første sosialistiske organisasjonen – det første arbeiderpartiet – stiftet i 1871, da Den internationale arbejderforening for Danmark ble grunnlagt. Den ble forbudt i 1873, lederne fengslet og sendt i eksil. * […] Den danske arbeiderbevegelsen var som den internasjonale revolusjonær ved fødselen.

Første internasjonale ble splittet i to store grupper etter den sosialistiske revolusjonens kortvarige triumf med Pariserkommunen i 1871 og den barbariske undertrykkelsen som fulgte. Den ble oppløst i 1876. Men allerede i 1889 ble Den annen internasjonale opprettet, og i 1919 ble Den tredje kommunistiske internasjonale, Komintern, grunnlagt. Internasjonal organisering av de kommunistiske partiene og av de revolusjonære kreftene og arbeiderne er av avgjørende betydning for revolusjonens og sosialismens seier. Også i dag. Og også her stakk Karl Marx ut veien.

Også i sine siste år, plaget av sykdom, ga Marx nye bidrag til utvikling av den revolusjonære teori og praksis, i kritikken av Gotha-programmet til det tyske sosialdemokratiet (1875).

Hva så meg angår …

Marx forbandt teori og praksis i livet sitt. Den røde tråden var alltid revolusjonens og klassens krav og behov. I 200-året blir det sagt mye vrøvl om Karl Marx. Hvorfor ikke la ham selv svare på hva han særskilt har bidratt med til sosialismens uovervinnelige sak?

I et berømt brev til sin kamerat Weydemeyer 5. mars 1852, sier han:

«Hva meg angår, så er det ikke min fortjeneste å ha oppdaget verken klassenes eksistens i det moderne samfunn eller deres innbyrdes kamp. Borgerlige historikere hadde lenge før meg skildret hvordan denne kampen mellom klassene historisk har utviklet seg, og borgerlige økonomer hadde fremstilt denne utviklingens økonomiske anatomi.

Det nye jeg tilføyde var 1) å påvise at klassenes eksistens bare er knyttet til bestemte historiske faser i produksjonens utvikling; 2) at klassekampen nødvendigvis fører til proletariatets diktatur; 3) at selve dette diktatur bare danner overgangen til opphevelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn.»

Det er marxismen. Den vitenskapelige sosialisme. Det er programmet for vår epokes revolusjoner og revolusjonære bevegelse.

Tale i anledning 200-årsdagen for Karl Marx på markeringa til APK i København 17.5.2018. Klaus Riis representerer Arbejderpartiet kommunisterne (APK) og er redaktør av Kommunistisk Politik.
Oversatt til norsk fra Enhed og kamp, teoretisk tidsskrift for Arbejderpartiet Kommunisterne, nr. 3 2018.

* Det norske sosialdemokratiet ble først grunnlagt i 1887 med stiftelsen av Det Forenede norske Arbeiderparti. Partiet bygde imidlertid på arven fra den forbudte Thranitterbevegelsen og arbeiderforeningene som oppsto i 1848.