NS-lederen Vidkun Quisling hos norske «frontkjempere» i tysk krigstjeneste på østfronten i mai 1942. Foto: RA/S-1256 /U 1/1-12/Riksarkivet / Wikipedia
Frontkjemperne og hva de stod for har igjen blitt aktualisert etter at NRK og Danmarks Radio (DR) har laget en serie om denne delen av krigshistoria. Regissør Alexander Kristiansen går langt i forsøk på å rehabilitere Heinrich Himmlers frontsoldater.
De mer tilårskomne lar seg i liten grad lure av slike forsøk på hvitvasking av nazister. Men av hensyn til de unge må denne omskrivinga av historia ikke bli stående uimotsagt.
4500 nordmenn og 6000 dansker verva seg til tysk krigstjeneste under 2. verdenskrig. 900 nordmenn og 2000 dansker falt i de blodige kampene på østfronten. Noen hundre deltok i Den norske skijegerbataljonen i Karelen. Avdelinga ble nærmest utradert da to høyder ble stormet av Den røde hær sommeren 1944.
Serien er påkostet og reelle hendelser er dramatisert av profesjonelle skuespillere. Dramatiseringa viser norske soldater som forsvarer seg tappert mot skrikende og angripende russere. Det blir tonet ned at det var den tyske krigsmaskin som var angriperen i denne krigen. Filmen blir stående som spekulativ og lite troverdig.
Fra traileren til NRK-serien som skjønnmaler frontkjemperne.
Hele serien blir hvitvasking og heltedyrking av de norske frivillige. De forteller villig sin versjon. Det deltar historikere og forskere for å gi utfyllende bakgrunnskontekst. De var tiltenkt rollen som korrektiv, men ender ofte opp med å bekrefte det som frontkjemperne forteller. I ettertid har de fleste av dem tatt avstand fra regissørens kryssklipping og den fremstillingen som filmen gir. Hovedinntrykket blir likevel stående.
De frivillige, nesten alle er nå døde, ser på seg selv som forkjempere for Norge sin sak. Med ett eller to unntak angrer de ikke på noe som helst, og poserer som stadig like overbeviste, men misforståtte nasjonalister.
MOTIV FOR VERVING
Når de får spørsmål om motivet for å verve seg, kommer det nesten innøvde svar. Kampen «for Norge» mot «bolsjevismen» og sterk sympati for Finland sin sak i Vinterkrigen går igjen. Vinterkrigen ble høsten 1939 utløst av Sovjetunionen for å sikre Leningrad mot faren for angrep via det pro-tyske Finland. Nå skulle de tapte landområdene tas igjen gjennom å delta i det tyske angrepet på Sovjetunionen, operasjon Barbarossa. Vinterkrigen til Mannerheim ble til fortsettelseskrigen for et Stor-Finland i samarbeid med Nazi-Tyskland.
Frontkjemperne har med sin antibolsjevisme prøvd å appellere til elementer i den norske Hjemmefronten som vervet seg til Vinterkrigen på samme grunnlag. Forskjellen er at de sistnevnte også var antinazister, derfor har ikke de nazistiske frontkjempernes «nasjonale holdning» blitt tatt på alvor. Før nå i det siste.
Og selvsagt får vi servert det gamle narrativ: Påstanden om at ingen nordmenn deltok i drap på jøder og krigsfanger. Dette selv om avdelingene de tilhørte begikk krigsforbrytelser.
Alt dette er i samsvar med historiefortellingen om frontkjemperne som har vært fremtredende i etterkrigstiden.
NY KUNNSKAP
De siste åra har dette bildet blitt endret. Det er kommet nye bøker og ny forskning som har gitt oss mer innsikt. De frivillige verva seg til Waffen SS, ikke til Wehrmacht. Dette var en del av det omfattende SS-systemet som var tiltenkt rollen som eliten og ryggraden i det nazistiske storriket. Heinrich Himmler var den eneveldige lederen og han hadde stor stjerne hos de frivillige soldatene.
Nazistisk ideologi hadde stor betydning for å verve seg. Alle de norske var medlemmer av Nasjonal Samling. Nesten alt vervearbeid ble retta mot partiet og nærliggende organisasjoner som NS-ungdommen og hirden. Av den enkle grunn at de ikke klarte å verve utenom sine egne rekker.
Ideologisk opplæring var en viktig del av utdannelsen til fronten. Denne inneholdt foredrag i raselære, filmer og til og med besøk i konsentrasjonsleirer. Her kunne man med egne øyne studere «undermennesker».
De aller fleste er i dag klar over at frontkjemperne deltok i grove krigsforbrytelser. De historiene som etter hvert har kommet frem bekrefter det, men lite av det blir fortalt i filmen. Heller ikke den rollen de spilte i NS-staten etter at de kom hjem fra fronten. Noen ble politifolk. Andre fikk jobb som vakter i krigsfangeleirene i Nord-Norge, der jugoslaviske og russiske krigsfanger drev slavearbeid for den tyske krigsmakt. Brutaliteten de ble utsatt for overgikk ofte all fantasi.
ETTERKRIGSTIDEN
Frontkjemperne ble stilt for retten og dømt etter krigen. De fleste ble sluppet fri lenge før de hadde sonet ferdig. Tiltalen var bistand til en nasjon som Norge var i krig med. Bare et fåtall ble dømt for krigsforbrytelser.
Da de slapp ut startet de arbeidet med å renvaske seg og for sosial oppreisning. Noen gikk inn i arbeidet med å starte nye nazistiske organisasjoner som kunne føre ideologien deres videre.
Filmen om frontkjemperne fungerer som en skjønnmaling og gir et skjevt bilde av historien. Det er det siste vi trenger i en tid der høyrekreftene er på fremmarsj over hele Europa. Saken blir ikke bedre av at NRK og DR velger å lansere sin eventyrfortelling om «patriotiske» og misforståtte nazister samme år som tiårsminnet for de fascistiske massedrapene på Utøya skal markeres.
De frivillige SS-soldatene er store forbilder for dagens nazister. De er bildet på dem som ofra alt for «den nasjonalsosialistiske sak». Men nazister er ingen vanlig politisk gruppering. I den store krigsforbryterprosessen i Nürnberg etter krigen ble nazismen stemplet som en kriminell ideologi.
Derfor er det viktig at vi innfører forbud mot nazistiske organisasjoner, slik FN for lenge siden har bedt sine medlemsland å gjøre.
