FN skjerper tonen med nye sanksjoner, uten at Kina eller Russland legger ned veto i Sikkerhetsrådet. De imperialistiske rivalenes ettergivenhet og Obamas dalende popularitet i det kriseherja USA, gjør ny aggresjon fristende – sjøl om alle innser at det ville være den rene galskap.
Det pågår en enorm styrkeoppbygging i og rundt Persiabukta. USA har nettopp utplassert sin fjerde ubåt i Gulfen, tre andre ubåter vaker fra før av utenfor kysten av Bahrain. Hangarskipene USS Abraham Lincoln og franske Charles de Gaulle er dirigert til området. Abraham Lincoln blir eskortert av en krysser og fire destroyere. Totalt tretti kampfartøyer befinner seg i regionen, inklusive de som tilhører Storbritannia og Frankrike. I tillegg kommer en lang rekke støttefartøyer.
En krig mot Iran kan sjølsagt aldri vinnes, den ville bety katastrofe for hele Asia, kanskje for hele verden. Sjøl generaler i Pentagon peker på at den ville virke «ualminnelig destabiliserende» på hele regionen. Men på kort sikt kan en krig likevel pusse fasaden til en falmende president Obama, og nye milliarder pøst inn i krigsindustrien kan revitalisere deler av den kriseherja amerikanske økonomien.
Diplomati og opprustning
«Etterhvert som spenningen tiltar og vi setter fart i krigsforberedelsene, vil økonomien bedre seg.» David Broder, The Washington Post.
Den republikanske triumfen i det amerikanske mellomvalget driver amerikansk utenrikspolitikk enda lenger til høyre og intensiverer trusselen om en krig mot Iran.
Obama-administrasjonen og demokratene i Kongressen har allerede begynt å fyre opp med nye trusler mot Teheran. Mens Obama i 2008 irettesatte sin nåværende utenriksminister Hillary Clinton for hennes uttalelser om at USA ville komme til å utslette Iran i tilfelle av et angrep på Israel, nøyer Obama seg nå med å si at et israelsk eller amerikansk angrep på Iran ikke ville være noen «ideell måte» å løse konflikten rundt det iranske atomprogrammet på. Samtidig holder han «alle muligheter åpne». (Press TV, september 2010.)
Obama-administrasjonen vedtok i juli en lov med nye ensidige amerikanske sanksjoner rettet inn mot å lamme landets økonomi, øke elendigheten for iranere flest og destabilisere regimet. Det skjedde etter at FNs Sikkerhetsråd vedtok en ny runde med anti-iranske sanksjoner. Bare Brasil og Tyrkia stemte imot resolusjon 1929, mens Libanon var avholdende. Brasils Maria Luiza Ribeiro Viotti begrunnet landets stemmegivning med at sanksjoner ville øke lidelsene til det iranske folket og «spille kortene i hendene på dem på alle sider som ikke ønsker en fredelig løsning på problemet».
Verken Russland eller Kina brukte sin mulighet til å nedlegge veto, enda resolusjonen ikke bare truer Iran, men også kolliderer med russiske og kinesiske økonomiske og strategiske interesser. Resolusjonen forbyr for eksempel fortsatt russisk eksport av rakettsystemet S 300, som er et nøkkelelement i Irans forsvarssystem.
Samtidig ruster USA opp sine viktigste allierte i Midtøsten. Tre måneder etter FN-resolusjonen, den 31. oktober, kunngjorde USA en gigantisk våpenavtale med Saudi-Arabia på 60 milliarder dollar (350 milliarder norske kroner) – «den største våpenhandelen noensinne», ifølge et nyhetsbyrå. Avtalen omfatter avanserte jagerfly, missilsystemer med mer. Det militariserte Israel skal også rustes opp enda mer. Avisa Haaretz melder at USA skal øke Israels beholdninger av smarte bomber og annet krigsmateriell med 400 ekstra millioner dollar de neste to åra.
- Krig kan løse krisa
Washington Post-spaltisten David Broder, nestoren blant pressekorpset i Washington, skrev i forkant av det amerikanske mellomvalget en kommentar med tittelen How Obama might recover. Den er en regelrett oppfordring til krig.
Obama-tilhengeren Broder er bekymret over at den stadig djupere økonomiske krisa skaper dystre utsikter for Obamas sjanser til å bli gjenvalgt i 2012. Broder tegner opp noen scenarier der denne utfordringa kan overvinnes. Den første er et fåfengt håp om at den økonomiske krisa vil bli overvunnet gjennom et konjunkturoppsving, noe Broder ikke tror særlig på, ettersom markedet «går dit det går». Hans andre løsning er basert på forrige århundres erfaringer:
«Se tilbake på Franklin Delanore Roosevelt og den store depresjonen», skriver han. «Hva var det som til slutt løste den økonomiske krisa? Den andre verdenskrig.
Her har Obama gode sjanser til å skaffe seg overtaket. Med sterk republikansk støtte i Kongressen for å utfordre Irans ambisjoner om å bli atommakt, kan han bruke mye av 2011 og 2012 på å gjøre klart for et oppgjør med mullaene. Dette vil hjelpe ham politisk fordi opposisjonspartiet vil oppmuntre ham til å gå videre. Og etterhvert som spenningen tiltar og vi setter fart i krigsforberedelsene, vil økonomien bedre seg.»
Broder skynder seg å legge til at han «selvsagt» ikke anbefaler presidenten å starte en krig for å bli gjenvalgt. Men, tilføyer han, nasjonen vil fylke seg omkring Obama ford Iran er den største trusselen mot verden i dette unge århundret.
Så oppfordringen er tydelig nok.
