Hun drepte på oppdrag fra Stortinget. Faksimile fra Aftenposten 5. september 2009.
Rapporten fra det regjeringsoppnevnte utvalget ledet av tidligere forsvars- og utenriksminister Bjørn Tore Godal slår fast at 14 år med norsk krigføring i Afghanistan har vært en fiasko.
Situasjonen i landet har vært en sammenhengende katastrofe for befolkningen, i den grad at den ser på Taliban som et mer sivilisert alternativ enn NATO/ISAF og USA. Det eneste målet som er nådd er at Norge har vist seg fram som «en god alliert for USA og NATO i kampen mot internasjonal terror».
«Norske militære bidrag påvirket ikke hovedbildet i Afghanistan. Det viktigste for Norge var imidlertid å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans», slår rapporten fast.
De menneskelige kostnadene ved å tekkes USA og NATO har vært ti drepte norske soldater og det mangedobbelte antall afghanske liv. De økonomiske kostnadene for norske skattebetalere har vært på 20 milliarder kroner.
Men stedet for å stå til ansvar for sine krigsforbrytelser, prøver nåværende og forhenværende statsråder å vri seg unna ansvar med den utrolige påstanden om at situasjonen ville ha vært enda verre «hvis man ikke hadde grepet inn». Problemet er at situasjonen knapt kunne ha vært verre enn den er. Og det etter snart 15 år med NATO-innsats.
Ingenting tyder på at regjeringa og stortingsflertallet har til hensikt å ta lærdom av kritikken i NOU 2016: 8 «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014». Samme uke som rapporten legges fram, er norske spesialstyrker på plass i Jordan der de forbereder ulovlige krigsoperasjoner på syrisk jord for å trene opp såkalte opprørere som i morgen kan ha tilsluttet seg Nusrafronten eller andre jihadistgrupper.
«Det viktigste for Norge var å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans.»
Fra Afghanistan-utvalgets rapport.
Som i Afghanistan deltar Norge fordi USA forlanger det. Som i Afghanistan foregår den norske intervensjonen på amerikanske premisser og til dels på tvers av advarsler fra norske fagmilitære. Som i Afghanistan bryter og omgår man internasjonal lov og rett.
Blant konklusjonene i NOU 2016: 8 er følgende: «En intervensjon med sikte på å skifte regime slik det ble gjort i Afghanistan, er ressurskrevende og konfliktskapende. Statsbygging er nærmest umulig å oppnå mens det pågår væpnet konflikt. En inkluderende politisk løsning må ligge til grunn for internasjonalt engasjement i statsbygging.»
Og videre:
«Norge kan i liten grad påvirke utformingen og innretningen av et omfattende internasjonalt militært og sivilt engasjement som i Afghanistan. Målene og strategien vil stort sett være fastsatt av andre.»
I Syria er målene fastsatt av USA i samarbeid med Saudi-Arabia og Tyrkia. På grunn av NATO-medlemskapet er Norge igjen involvert i destabilisering av regimer som USA vil skifte ut, med nye og enda verre menneskelige lidelser som uunngåelig resultat. Blodsporene fra Afghanistan, Libya og Syria taler sitt tydelige språk.
Hvis landets politiske elite mot formodning tar inn over seg rapporten som foreligger fra et utvalg regjeringen selv har nedsatt, vil den logiske slutningen være å hjemkalle de norske styrkene som nå er underveis til Jordan og Syria.
Det vil neppe skje. I dag som i 2001 er nok det viktigste for Norge «å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans».
