USA insisterer på at Russland planlegger å angripe Ukraina «når som helst». Mediene, med NRK i spissen, kringkaster ukritisk påstandene fra amerikansk etterretning.
Russland benekter like iherdig at angrepsplaner foreligger, men viser muskler og forlanger at NATO holder fingrene vekk fra Ukraina.
Farlig styrkeoppbygging
En enorm styrkeoppbygging og store militærøvelser pågår på begge sider. Russland gjennomfører øvelser sammen med Hvite-Russland og i Azov-havet. USA, Storbritannia og andre NATO-land pøser inn våpen til Ukraina. Hundrevis av militære instruktører fra USA har vært på plass for å lære opp den ukrainske hæren og de mer eller mindre offisielle naziavdelingene. En stor hangarskipsgruppe ligger i beredskap i Middelhavet, der den norske fregatten KNM Fridtjof Nansen som støttefartøy er direkte underlagt den amerikanske admiralen ombord på USS Harry S. Truman.
I mars starter den svære NATO-øvelsen Cold Response der 35 000 soldater fra 28 land skal delta. Mer enn 200 fly, to hangarskip og 60 marinefartøyer vil velte over norsk territorium til lands og til vanns.
NATO sender nye troppeforsterkninger til Polen og de baltiske landa. Her deltar norske styrker fra før. For to uker siden sa statsminister Jonas Gahr Støre at «det er helt uaktuelt for Norge å sende forsterkninger til Øst-Europa» (Nrk 24. januar). Allerede 11. februar vil han plutselig ikke utelukke det han allerede hadde utelukket (NTB 11. februar). I mellomtida hadde han møtt president Joe Biden. Den 15. februar står Støre igjen avkledd som en løgner. Da rykker utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) og forsvarsminister Odd Roger Enoksen (Sp) ut og kan fortelle at «Norge styrker det bidraget vi har i Litauen med rundt 50–60 soldater», og at de skal sendes til Litauen straks.
Det pågår en krigsopptrapping uten sidestykke på flere tiår. Den russiske styrkeoppbygginga i oblastene Rostov og Voronesj, der noen av de blodigste slagene ble utkjempa mellom Den røde hær og de tyske nazidivisjonene, gir et skremmende historisk bakteppe. USA insisterer på at Russland kan invadere Ukraina «når som helst», og kanskje mens OL pågår i Beijing. I praksis er det en oppfordring til Ukraina om å framprovosere en krig.
Dagen før den påståtte invasjonsdatoen 16. februar – ifølge «informasjonskampanjen» fra amerikansk etterretning – har Russland begynt å trekke tilbake styrker fra den felles militærøvelsen Union Courage i Hviterussland.
Ukraina spreller i USAs garn
Ukrainas president er tidligere TV-komiker. Men Volodimir Zelenskij synes ikke lenger den amerikanske krigshissinga er noe å le av. Presidenten har fått kalde føtter og prøver nå å roe ned den «aktive» støtte fra statslederne i NATO og EU som en etter en har vært på lynvisitt i Kiev for å vise sin «solidaritet». Nå forlanger Zelenskij bevis fra sine «venner» om et påstått forestående angrep fra Russland. All denne påståtte etterretningsinformasjonen «provoserer bare fram panikk og hjelper oss ikke», sier han. Hvis noen har bevis, får de legge det på bordet, sier presidenten som innser at han er fanget i USA sitt spill.
En full krig mellom Russland og Ukraina er bare sannsynlig dersom USA og NATO planlegger provokative angrep som tvinger fram en russisk motreaksjon. Det skyldes ikke at Russland er «snillere» enn de andre imperialistene. Det skyldes heller ikke at Russland frykter å tape en krig med nabolandet. Det skyldes helt enkelt at Russland ikke har objektive interesser av en krig med de konsekvensene som vil følge.
Konsekvensene er at flere europeiske stater vil bli pressa inn i armene til USA og NATO, der Sverige står først på venteværelset. NATO vil bruke russisk aggresjon for alt det er verdt, og forsøke å gi løgnen om at NATO forsvarer medlemsstatenes suverenitet(!) nye bein å gå på.
Russland vil også miste mer av sin største inntektskilde, nemlig gasseksporten til Europa. Med dagens gasspriser fosser valutainntektene inn til Moskva. Det ville være idioti å skade denne pengestrømmen inn i russisk økonomi. Da ville EU få enda mer hastverk med å frigjøre seg fra avhengigheten av russisk gass, som i dag står for rundt førti prosent av Unionens forbruk (med norsk gass på andreplass). Til dette kommer at russere og ukrainere har sterke historiske og kulturelle bånd. Et brutalt overfall på et broderfolk vil ikke styrke Putins stilling blant russere flest, for å si det forsiktig.
Minst av alt ønsker Russland å risikere en militær konfrontasjon med USA og NATO i en situasjon der landet militært sett er underlegent. Det nye allianseforholdet med Kina er fremdeles for skjørt til at disse to stormaktene kan og vil utfordre USA direkte. Kina er dessuten mye mer opptatt av stormaktskonflikten med USA i det østlige Kinahavet og i Sørkinahavet, og vil nødig la seg involvere i militære konflikter i Europa.
Tida jobber for Kina og mot USA. USA er ei supermakt i tilbakegang, der den militære makta er overdimensjonert i forhold til den økonomiske styrken. Kina, Russland og en rekke regionale stormakter (Iran, India, Brasil) søker sammen for å motstå og undergrave det amerikanske hegemoniet, spesielt i Asia. Strategene i Washington vet at de taper dag for dag, med Afghanistan som et ferskt eksempel. Det eneste de kan gjøre er å bruke sin militære overlegenhet mens det ennå er tid til å kue rivaler som Kina og Russland. Den erkjennelsen gjør at Washington tyr til stadig mer desperate militære eventyr og trusler, vel vitende om at de kan sette verden i brann.
Russland har ess i ermet
Russland er som ethvert annet imperialistisk land opptatt av å verne om sine kort- og langsiktige imperialistiske interesser. Det handler om tilgang til råvarer, handelsforbindelser, strategiske støttepunkter og om å utvide innflytelsessfærene på rivalenes bekostning. Gjennom flere tiår har de vestlige stormaktene brukt sine allianser til å ekspandere østover på Russlands bekostning. Russland har mista svære markeder for alt fra råvarer til moderne våpenteknologi etter hvert som østeuropeiske land har blitt slukt opp av EU og NATO.
Nå sier den russiske imperialismen at grensa er nådd, og den går ved Ukraina. Signalet er at Russland mener alvor. Styrkeoppbygginga handler om å skape usikkerhet og splid blant USAs vesteuropeiske kobbel av mindre imperialistmakter, der Norge er en av trekkhundene. USA har langt på vei samme motiver – det handler om å disiplinere de europeiske allierte som stadig oftere snakker om europeisk autonomi (kodeord for frigjøring fra USA-dominans). Særlig gjelder det å få Tyskland og Frankrike inn i folden, to stater som tradisjonelt har holdt de økonomiske og politiske kanalene til Russland åpne. Besøkene til Moskva fra president Macron og forbundskansler Scholz vitner om at begge land ønsker å finne en løsning som er akseptabel for Kreml og Det hvite hus. Scholz sa over bordet til Putin at Ukraina ikke vil bli medlem av NATO så lenge han sitter som kansler.
Tyrkia har den største hæren i Europa, men prøver å pleie bånd til Moskva og Washington på samme tid. Og Ungarn har på flere områder brutt ut av EU- og NATO-flokken gjennom egne gassavtaler og andre tette bånd til Russland, også når det gjelder vaksinesamarbeid. Utenriksminister Péter Szijjártó er imot europeiske sanksjoner mot Russland og vil ikke ha flere NATO-styrker på ungarsk jord.
Storkapitalen i land som Norge opplever at den usvikelige lojaliteten til Washington stadig oftere er til skade for egne imperialistiske interesser enn det motsatte. Sanksjonene mot Russland og gassledningen Nord Stream 2 har for eksempel kosta norsk leverandørindustri milliarder i tapte leveranser. Frankrike fikk en kalddusj da USA fikk Australia til å vrake en gigantkontrakt for nye ubåter. For Tyskland er Kina et større marked for Mercedes-Benz og BMW enn USA, og et godt forhold til Russland betyr energisikkerhet når landet avvikler kull- og atomkraft. Når USA refser og truer sine allierte – samtidig som Washington kritiserer Kina for ikke å importere flere varer fra USA – vekker det økende frustrasjon og raseri i Europa.
Slik splittelse vet den russiske og kinesiske imperialismen å utnytte. Alle imperialister spiller på de strengene de kan for å vinne nye markedssfærer og vingestekke rivalene. Derfor ser vi handelskrig, cyberkrigføring, sanksjonspolitikk og militære trusler side om side med smiger og forlokkende tilbud om nye avtaler «til gjensidig fordel».
Imperialisme betyr krig
Det finnes ingen fredelig imperialisme og derfor ingen fredelige imperialistmakter. Heller ikke Norge, slik de siste tiåras krigseventyr har vist. Forskjellen på mindre imperialister som Norge og stormaktene er bare at Norges krigføring må skje innafor de rammene storebror USA og NATO til enhver tid setter.
Imperialisme betyr krig for omfordeling på bekostning av verdens folk og nasjoner. Men alle imperialistmakter foretrekker å oppnå sine mål med økonomisk og hybrid krigføring og trusler, før det uunngåelige oppgjøret finner sted.
Spillet om Ukraina handler mest av alt om å forberede folkene i Europa på at krigen vil komme. Da gjelder det å innprente folket løgner om at konfrontasjonen som er under oppseiling handler om forsvar av «våre verdier» og «vår levemåte», og naturligvis at vi må styrke forsvarsevnen og krigsberedskapen sammen med våre allierte. Hele det europeiske presse- og mediekorpset har i flere måneder drevet psykologisk krigføring som Washingtons og Brussels russofobe påvirkningsagenter. Sjøl på idrettsfronten blir vi fortalt at de russiske utøverne og trenerne har onde hensikter eller er juksemakere.
Frykten blant krigshisserne er at folkene og arbeiderklassen i Europa innser at fienden ikke befinner seg utenfor grensene, men i våre egne land. Fienden er den samfunnsklassen som bekler alle kommandopostene i økonomien, politikken og statsadministrasjonen. Våre brødre er arbeiderne i Russland, USA, Tyskland og Ukraina. Sammen med dem kan vi stilne krigsropene. Arbeiderklassen har ingen interesse av krig, det har bare borgerkapet.
«Om noen gang vi blodig krigsdød øver, blir det for å være fri», som kommunisten Knut Olai Thornæs sa det i Frem kamerater. Fri for utbytterne og deres evige krigseventyr.