Mange, også på venstresida, ser på steigan.no som en informativ motstemme til det borgerlige mediemonopolet og medstrømsmediene. I mange innen- og utenrikssaker fyller steigan.no den rolla, sjøl om det må sies at svært mye av stoffet er tatt fra andre kilder og gitt ny innpakning. steigan.no har også, ofte med rette, skarpt kritisert den norske venstresida for å ha vendt arbeiderklassen ryggen.
På mange andre områder lefler Steigan stadig med ideer og holdninger som inngår i høyrepopulismens og alt-right-bevegelsens muddervulkan. Det er særlig ideen om at hele verden blir styrt av en liten frimurerlosje av verdens aller rikeste, den «globale eliten», som går igjen. Noe av det blir forsøkt pakka inn i marxistisk teori. Det siste er ikke til hinder for at den brune høyresida i Norge flittig viser til steigan.no når de skal begrunne faren for «eurabia» eller forklare «den jødiske verdenskonspirasjonen» sin.
Vegard Holtås, redaktør i Raud Tid, skriver at han tar et oppgjør med disse tilløpene til vulgær borgerlig nasjonalisme og spør hva Steigan egentlig driver med. Pål Steigan har etterpå svart på kritikken i et innlegg der han agerer som om Raud Tid har angrepet alt han har stått for gjennom tidene og avfeier kritikken som om det var et simpelt personangrep. På slutten av sitt svar går han imidlertid over til å skrive «vi». Vi velger å tro at Pål Steigan ikke omtaler seg selv i flertall, men snakker på vegne av steigan.no og at dette handler om mer enn det han selv har ført i pennen, men også omfatter det han lar publisere på sin plattform.
Populismen er en redningsplanke for det borgerlige systemet
Det er behov for å gjøre en grundigere analyse, her skal vi nøye oss med å slå fast at Steigan sin lefling med populistiske retninger til høyre og venstre i beste fall er kontraproduktivt hvis vi forutsetter at han har de beste intensjoner. Den kjensgjerning at de etablerte borgerlige partiene snakker foraktelig om «populisme», betyr ikke at det er noe som helst progressivt ved fenomenet. Populismen er snarere en redningsplanke for den borgerlige statsstrukturen og dens borgerlige, sosialdemokratiske og reformistiske partier som blir mer og mer kompromitterte i massenes øyne.
Det sosiale grunnfjellet for populismen er ikke arbeiderklassen, men småborgerskapet. Et småborgerskap som blir stadig mer frustrert, utarma og skvisa av storkapitalen, men som ikke liker snakk om klassekamp. En europeisk og norsk arbeiderklasse der generasjoner med reformistisk klassesamarbeidspolitikk har redusert klassebevisstheten til et lavmål, er mottakelig for mange av de samme ideene.
Typisk for populismen i både høyre og venstreutgaver er å bruke uttrykk som «globalister» og «verdenseliten» for å tilsløre at det handler om klassekampen mellom arbeid og kapital, mellom arbeiderklasse og borgerskap. (En mer uttømmende analyse av populismen i Europa kan leses her). Denne ideologiske, politiske og sosiale kampen foregår mellom de to klassene i global målestokk, men kommer konkret til uttrykk i kampen mellom arbeid og kapital i det enkelte land.
Verden er sammensatt av flere grunnleggende motsigelser
Klassekampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er, sammen med de andre grunnleggende motsigelsene i verden, det som styrer verdensutviklinga. At borgerskapet i store deler av verden for øyeblikket har føringen gjør ikke denne siden mindre viktig.
En av de andre motsigelsene er kampen mellom imperialismen på den ene sida og de undertrykte folkene og nasjonene på den andre. Her er også bildet i øyeblikket preget av at de nasjonale borgerskapene i mange land er på defensiven for imperialistmaktene, men det foregår også flere kriger der blant annet USA er drevet tilbake. Denne motsigelsens kriger er lettere å få øye på enn flere andre motsigelser og det er derfor lett å peke på denne som en hovedmotsigelse, men det blir en for grunn analyse.
Kampen mellom imperialistmaktene innbyrdes er også lett å få øye på og er en potensiell fare for oss alle. Den føres i hovedsak med økonomiske midler og sanksjoner, men også militært gjennom ulike underbruk. Den som ser bort fra en eller flere av disse motsigelsene, er dømt til å gjøre store feil i analysen og ikke minst i praksis.
Undervurdering gir feil i analysen
Mens Steigan i økende grad overser at kampen mellom et samla borgerskap og en samla arbeiderklasse objektivt pågår både nasjonalt og internasjonalt (også i Norge, og slett ikke bare med en bitteliten superelite på borgerskapets side), mener skribenten i Raud Tid at «hovudmotseiinga i verda i dag står mellom imperialismen på den eine sida og dei undertrykte landa på den andre». Som en allmenn analyse av verden blir dette nå for lite konkret, fordi det innebærer ei undervurdering av de andre grunnleggende motsigelsene.
Når det er sagt, skal Raud Tid ha ros for å ha reist en ideologisk kritikk som er særs viktig for ei revolusjonær venstreside som trenger å gjenreise seg på marxistisk og leninistisk grunnlag.
Innlegget er tidligere publisert på Raud Tid.
