Det henger sjølsagt ikke sammen at den nye regjeringa både skal føre videre den samme utenrikspolitiske hovedkursen og trekke seg ut av USAs krigstokt i Irak og Afghanistan. Det er derfor sjefen som har sine ord i behold, mens de formalistiske og kosmetiske fikenbladene som SV og venstresida i AP måtte få ikke kan klare å skjule realiteten: Norge skal fortsette med å støtte de USA-ledede okkupasjonene av Irak og Afghanistan.
Akkurat som tilbaketrekkinga av de 150 norske soldatene sommeren 2004, som stort sett lå i kringvern og beskytta seg sjøl, ble undergravd av at Norge beholdt et titalls offiserer i den britiske og polske sektoren i Irak, så undergraves tilbaketrekkinga av de 10-12 offiserene nå av at det fortsatt er norske offiserer i Irak i formell NATO-tjeneste. Om det er en eller fire norske militære igjen i Irak kan Bush fortsatt si at «Norway is there». I tillegg kompenseres tilbaketrekkinga av de 10-12 med forsterka opplæringsbistand på Jåttå og eventuelt andre steder i Golfen, samtidig som Norge vil fortsette med sin betydelige våpenbistand og finansielle støtte til okkupasjonen.
Norge har vært blant de ivrigste til å trappe opp NATO-støtta til okkupasjonen siden Istanbul-vedtaket i juni i fjor. Dette rokkes det ikke noe på nå.
Fredsbevegelsen og andre som støtter at okkupasjonen av Irak snarlig må opphøre, må ikke la seg lure av den manøvren som nå gjøres. Kravet om full stopp i all norsk okkupassjonsstøtte må forsterkes! De kreftene innafor regjeringskoalisjonen som står for dette synet må også presse på for dette.
Oslo, 14.10.05
