Rødt (RV) har i ei årrekke kunnet skilte med konsekvent antiimperialisme som sitt store fortrinn. Nettopp dette har ved flere valg overskygget partiets opportunisme i andre spørsmål og har gjort Rødt til et opplagt alternativ for revolusjonære og NATO-motstandere. Noen mener at dette stadig vekk er en hovedgrunn til å gi sin stemme til Rødt, men valgkampen i 2009 gir dessverre grunn til å spørre om den konsekvente antiimperialismen er på vikende front.
Torstein Dahle var grilloffer under partilederutspørringa i Politisk kvarter 17. august, og gjorde slett ingen dårlig figur. [se NRK nett-TV her] Her hudfletter Dahle rikingene, snylterne og papirflytterne. – Stein Erik Hagen bidrar ikke med å skape arbeidsplasser, han er en snylter og en bløff, sier Dahle, som krever drastisk økning av sosialsatser og skattelette for de lavtlønte. Han er klar og krass i formen og avslører uretten. Så langt, alt vel.
Sosialisme ved hjelp av stemmeseddelen
Men ingenting av det Dahle formidler, om aldri så velbegrunnet, er annet enn radikal reformpolitikk. Rødt bryter ikke med kapitalismen og det borgerlige demokratiet på noe vesentlig punkt. Mantraet om at Rødt går inn for det klasseløse samfunnet blir ikke annet enn nettopp et mantra.
Noen lesere vil sikkert mene at dette er en høyst vrangvillig omtale av det eneste alternativet til venstre. Men vi må tross alt kunne gå ut fra at Dahles svar på spørsmål er representativt for hvor Rødt faktisk står. (Alle sitater nedenfor er utskrift av utspørringa med Bjørn Bø i Politisk kvarter 17. august.)
Bjørn Bø: - De treng eit flertall på Stortinget for at revolusjonen kan gjennomførast?
Torstein Dahle: - Ja, det vil jeg nok si at her må det være et samsvar mellom ... folk må gå inn for og mene at det er nødvendig med en annen verden. Dessverre er det altfor få som mener det nå.
Bjørn Bø:- Så du ser ikkje for deg en utenomparlamentarisk revolusjon som tek over styringa av landet?
Torstein Dahle: - Det er nødvendig med mer enn at man har flertall på Stortinget.
Det er åpenbart at den parlamentariske vei til sosialismen har slått endelig rot i Rødt, som altså intet har lært av skjebnen til NKP etter valgene i 1949 og 1953. Den logiske forlengelse av denne strategien er at partiet ikke lenger vil være en revolusjonær talerstol på Tinget, men et erklært støtteparti og garantist for de rødgrønne, som Rødt vil presse til å føre mer «rødgrønn» politikk. Det låter som et ekko av SV i gamle dager, altså før Solheim og Halvorsen gjorde seg forhåpninger om å få taburetter side om side med storebror DNA. Tolker jeg Dahle som en viss mann leser Bibelen? Les eller lytt videre og døm sjøl:
Rødgrønn garantist
Bjørn Bø: - Er de garantist for ei framleis raudgrøn regjering?
Torstein Dahle: - Altså, vi foretrekker en rødgrønn regjering. Det skal være en veldig spesiell situasjon for at vi skulle, som nødvendig del av et flertall skulle velte en rødgrønn regjering, noe a la Kings Bay i 1963 da regjeringen Gerhardsen ble veltet. I så fall vil en regjering av opposisjonspartiene på Stortinget få en veldig kort levetid. Vi vil … jeg tror jeg kan garantere maks 14 dagers levetid.
Klarere kan det vel ikke sies at Rødt vil være et støtteparti for en ny Stoltenberg-periode «som nødvendig del av et flertall». Det mest eksreme scenarioet Rødt ser for seg er en reprise på 1963, da Finn Gustavsen (SF) bidro til å velte DNA-regimet i noen uker.
Ingenting av dette er overraskende for den som har fulgt glideflukten til RV/Rødt gjennom de siste 10-15 åra. Men at det solide antikrigspartiet Rødt nå er i ferd med å dreie i retning av å bli en «ansvarlig» kritiker av det imperialistiske Norges herjinger, kommer fortere enn vi hadde venta. For også her har det skjedd en endring i løpet av den pågående valgkampen.
– Tar ikke stilling
Til nå har et hovedargument for å støtte RV/Rødt vært at valgalliansen og partiet, til forskjell fra SV, har vært et hundre prosent pålitelig antikrigsparti og NATO-motstander. Rødt har ikke bare protestert for all verden, men har tatt aktivt stilling for den kjempende motstanden, for eksempel i Irak og Palestina eller Libanon, likegyldig om den har vært frontet av islamistiske bevegelser som Hizbollah eller Hamas. Nå blir tonen gradvis lagt om i forhold til Afghanistan, der det imperialistiske Norge står plantet med frontsoldater og eksperter som nyskriver landets oljelover. Torstein Dahle vil på vegne av Rødt ikke ta stilling for de patriotiske afghanske kreftene som kjemper mot NATO-bandittene, norske som utenlandske.
Bjørn Bø: - For to år sida sat du her og resonnerte over krigen i Afghanistan og sa da at Raudt ikkje ville stø Taliban. Gjeld det framleis?
Torstein Dahle: - Ja, det gjelder i høyeste grad fortsatt …
Bjørn Bø: - Men er det grunn til å stø andre grupper som kriger mot ISAF og norske soldatar?
Torstein Dahle: - Jeg har ikke god nok kjennskap til de forskjellige … Vårt poeng er ikke å ta stilling til de forskjellige gruppene i Afghanistan. Vårt poeng er at det må være en fredsprosess som bygger på kreftene i Afghanistan selv.
[…] Framfor alt må soldatene ut. De er en del av problemet og ikke en del av løsningen.
Sjølsagt er det et hovedkrav at soldatene må ut. Og ingen med hodet skrudd riktig på vil gå god for Talibans politiske linje. Men en lakmustest på antiimperialisme er at en ikke bare er imot krig og okkupasjon, men at man faktisk støtter de som slåss mot okkupasjonen. Dengang de sovjetiske sosialimperialistene hærtok landet, hadde ikke RV noen skrupler med å støtte enhver form for væpna motstand i landet, en motstand som ideologisk sett var like bakstreversk som Taliban i dag. I Afghanistan er det en kjensgjerning at det er Taliban som er hovedkrafta i en rettferdig motstandskamp mot okkupasjon, enten man liker det eller ikke. Dette kan ikke et sant antiimperialistisk parti stille seg likegyldig til ved å messe om fredsprosesser. Som antiimperialister i et krigførende land er det vår plikt å ønske nederlag for NATO og de norske styrkene i Afghanistan. Det er ikke en representant fra Rødt på Tinget som får soldatene ut, det er det bare en militant afghansk motstand kombinert med en norsk antikrigsopinion som kan sikre.
Rødt er i ferd med å havne i samme posisjon som SV i forhold til Irak: Man er imot okkupasjon, men vil ikke støtte motstandskampen. Da Erling Folkvord inviterte seg sjøl som gjest hos sjefen for de norske okkupantstyrkene i Afghanistan tidligere i sommer, mente noen at det var et lurt trekk, som ga plass i norske medier. Om den menige afghaner som hater NATO som pesten oppfatter det sånn, er kan hende mer diskutabelt.
