Kina i dag er ikke sosialistisk, selv om det i statspropagandaen blir hevdet. Landet styres av et borgerskap som bruker det såkalte kommunistpartiet som et redskap for å undertrykke folket. Sosialistiske paroler brukes for å mobilisere folk, og de marxistiske ideene revideres til noe som legimiterer den kapitalistiske linja, ikke spesielt ulikt Sovjetunionen etter Khrustsjov-klikkens kontrarevolusjon. Sosialisme i ord, kapitalisme i praksis.
Norges «kommunistiske» parti (NKP) sa det var sosialisme i Sovjetunionen helt frem til 1989, fordi SUKP sa det. Realiteten var en annen. Borgerskapet hadde makta, ikke arbeiderklassen. Så når sovjetrevisjonistene sa «fredelig overgang til sosialisme er mulig», så var det mulig. Sånn plutselig. Dette er faren ved blidt følge noe, uten å undersøke. AKP gjorde også denne feilen, bare med Kina. AKP fortsatte å støtte Kina som en sosialistisk stat etter Maos død og arrestasjonene av den såkalte Firerbanden. Men uansett, det gamle slettes ut, det nye tar dens plass. AKP er borte, og den marxist-leninistiske bevegelsen må bygges på «nytt.» Vi må lære av de tidligere feilene i bevegelsen. En ting kan bli til det motsatte. Det skjedde med Kina og Sovjetunionen. Det kan godt skje igjen.
Selv om vi så gjerne skulle hatt et sosialistisk fyrtårn i verden i dag, så er dessverre realitetene noe annet. Det hjelper heller ikke å lukke øynene og lure seg selv at det finnes, når det ikke finnes. Kommunister i dag må lære av Kina. Ikke fordi det er en sosialistisk modell, men hvordan et nyborgerskap styrter proletariatets makt gjennom kontrarevolusjon og innfører borgerskapets diktatur, og deretter skjuler seg bak ei sosialistisk maske.
