Rolf Utgård er fellestillitsvalgt i Kværner-konsernet. Han er dermed talsmann for arbeiderne i ett av Norges største industrikonsern. Og han har i mange år vært blant frontfigurene i venstreopposisjonen i LO. Derfor blir hans forskjellige faglig-politiske utspill lagt merke til.
«Nye tider for arbeidsfolk» var overskriften på en artikkel i Arbeiderbladet den 28. oktober 1995. Her legger Utgård fram sitt syn på de fagorganisertes relative innflytelse i det norske samfunnet i dag. Utgangspunktet hans er at arbeiderklassen slett ikke er fordufta, tross nedleggelsen av mange store industrivirksomheter siden 70-tallet.
Verkstedklubbene har minst like stor makt i dag som på 60- og 70-tallet, sier Utgård, og viser til at det er slutt på den tida da formenna ropte og skreik til gutta på verkstedet. «Den politiske og sosiale utviklinga i samfunnet har ført til at arbeidsfolk ikke lenger finner seg i å bli hersa med og dirigert».
Det er det liten grunn til å være uenig i. Men skyldes det bare makta til klubbene? Utgård gir sjøl svaret: «Etter krigen begynte fagbevegelsen å engasjere seg i produktivitetsarbeidet. (...) Eierne og toppledelsen får mer ut av virksomheten ved aktiv medvirkning fra de ansatte. Prisen er at arbeiderne får mer innsyn og innflytelse.»
Utgård mener at det er feilslått når tillitsvalgte klager over forfall og passivitet blant de fagorganiserte, sett i lys av at bare et fåtall stiller på foreningsmøtene. Det er fordi folk har så mye annet å gjøre, hevder han. At folk ikke har tid og overskudd, burde vel i seg sjøl være et alvorlig tankekors. Men i følge Utgård er ikke dette så farlig, fordi de fleste sakene blir avgjort på arbeidsplassen.
Ettersom skillene mellom arbeidere, funksjonærer og ledere er blitt mer uskarpe, har dette angivelig vært til fordel både for toppledelsen og for arbeiderne. Klubbmedlemmene har fått anledning til å bli selvstendige og fritt-talende, uten frykt for represalier, mens toppledelsen har fått mer velutdanna, motiverte og effektive arbeidere. En slags klasseharmoni på lokalplanet.
Forskjellen fra de harde 70-åra er åpenbar:
«I 70-åra gikk det mest i lønnsforhandlinger, miljø og arbeidsforhold. I dag brukes tida til produktivitets- og organisasjonssaker. De tillitsvalgte og medlemmene engasjerer seg i bedriftens strategi og har bred kontakt med myndigheter, organisasjoner og mediene.»
(min uthevelse – J.St.)
Rolf Utgård har alltid vært en fritt-talende kar. Ofte har han vist personlig mot, og vært en uredd talsmann for arbeiderne. Det er sjølsagt bakgrunnen for posisjonen han har i dag.
Men hva har skjedd med den gamle kjempen? Ser han sjøl hvilken rolle han spiller? Ser han hva han er med på å legitimere?
Formålet med fagorganisering
Opprinnelig skulle organiseringa av klassen fremme dens umiddelbare interesser i forhold til herskerklassen. Det dreide seg ikke minst om lønn, om arbeidsmiljø og sosiale forhold. Men også om klassesolidaritet på tvers av industrigreiner og landegrenser, om å kombinere økonomisk kamp med politisk kamp for å styrte kapitalismen. Etter mitt syn er dette fortsatt hovedoppgaver for en fagbevegelse, om den ikke skal henfalle til trade-unionisme og syndikalisme. Den må være en klasse- og kamporganisasjon, som ikke har som primæroppgave å sikre smidig samspill med bedriftsledelsen, og slett ikke i å bistå ledelsen i utforming av sin strategi på den kapitalistiske konkurransens arena.
Kværner-ledelsen er en viktig del av toppsjiktet i borgerstaten Norge. Den inngår som, og deltar aktivt i utforminga av, den norske imperialismens strategi på verdensarenaen. Direktørene i Kværner og andre bedrifter brukte nylig statsminister Brundtland som plog for å fremme sine ekspansjonsplaner i Indonesia og Kina.
Er det denne strategiske satsinga Kværner-klubben ser det som viktig å være med på, i et håp om kortsiktig sikring av norske arbeidsplasser? Er det Kværner-arbeiderne sin oppgave å sikre Kværner nye og store kontrakter (på bekostning av konkurrentene, naturligvis)?
Utgård og andre tillitsmenn trekker kanskje på smilebåndet av sjølve problemstillinga. – Her nytter det lite med gammeldags klassekamp-retorikk og revolusjonsromantikk. Folk hører ikke på sånt lenger!
Kan hende det nytter lite, hvis tilstanden i store deler av det radikale tillitsmanns-sjiktet er som det kan se ut til. Men dét behøver ikke bety at det er mindre riktig.
For ikke så alt for lenge siden var sosialisme en del av formålsparagrafen til de fleste LO-forbund. Med åra har sosialisme-paragrafene blitt vekk, uten at protestene har vært altfor hørbare.
Men det står fast at arbeiderklassen ikke har noe medansvar for kapitalens herjinger og disposisjoner. Arbeidernes oppgave er å utnytte sine kunnskaper og sin organisasjonsmessige kraft til å få dette systemet vekk – ikke å innordne seg bedriftenes og myndighetens strategi, i håp om at borgerskapet gir noen smuler tilbake til sine «egne» arbeidere - samtidig som den norske storkapitalen tyner livskiten av andre gjennom sine imperialistiske profitteventyr. Som f.eks. gjennom masseoppsigelsene ved Kværner-verftet Warnow i Rostock.
Det er på høy tid at den omseggripende konsernlojaliteten blir erstatta med ny klassebevissthet. Da må radikale fagforeningsfolk gå i spissen for å avsløre borgerskapets metoder og strategi i et imperialistisk land som vårt. Enkelte ser ut til å forveksle disse begrepene, og ser seg ganske tilfreds med klassekompromissene som har latt seg oppnå lokalt innafor visse bransjer og konserner.
Rolf Utgård er jo slett ikke aleine. Formann i Ringnes-klubben, Arne Rolijordet, etterlyser for eksempel en «ny deal» mellom arbeiderklassen og borgerskapet (se Opprør nr.8/95). Han mener, så langt jeg kan forstå, at sosialdemokratiets største svik består i at det ikke lenger gidder å inngå nye klassekompromisser, men i stedet legger seg langflat for kapitalen. For øvrig mener jo Rolijordet at det var et hell at de norske arbeiderne ikke utnytta den revolusjonære situasjonen i 1945 til å erobre statsmakta, ettersom sosialismen ville blitt et helvete for arbeidsfolk...
Hvis sånne holdninger er representative for den faglige opposisjonen innafor LO, er det illevarslende. En «fri og uavhengig fagbevegelse» av denne karakteren er det bare borgerskapet og de mest privilegerte laga blant arbeiderne som har bruk for.
Kanskje gjør jeg med dette Rolf Utgård urett. Kanskje er dette heller ikke representativt for synet til andre tillitsvalgte i det såkalte «faglig høyre» i RV.
Men hvis jeg har forstått rett, og hvis andre i tillitsmanns-sjiktet står for samme linja, så må noe gjøres. Og det fort. RV skylder både arbeiderklassen og seg sjøl en avklaring i dette spørsmålet.
