Feltprest i Afghanistan, Martin Peder Dahl, hadde bare vært i stillingen i én måned da han fikk «den verst tenkelige meldingen», skriver Vårt Land (17. juli): Fire norske soldater var blitt rammet av en bilbombe. De norske flaggene blir firet på halv stang, på hvit duk står tente lys og innrammete portretter av soldatene – «alt som trengs til en fallen nordmann», står det. For feltpresten blir det «Den lengste dagen».
Ikke mange dager etter dette blir fire afghanske opprørere drept av norske soldater. De fire afghanerne etterlater også familier. Noen sørger i en afghansk landsby. Sørger feltpresten med dem?
Ikke mange dager etter dette blir fire afghanske opprørere drept av norske soldater. De fire afghanerne etterlater også familier. Noen sørger i en afghansk landsby. Sørger feltpresten med dem?
Han ber for de norske soldatene, leser vi, om at de må «være trygge». Det vil si trygge for de afghanske opprørerne. Ber han også for opprørerne, om at de må være trygge, for styrkene til NATO og Norge?
Han ber, står det, med de norske soldatene - «for oppdragene våre». Altså for oppdragene til NATO og Norge, i det fjerne Afghanistan. Men deler Gud med sannsynlighet dem?
Han gjør det, feltpresten, der han står avbildet i kamuflasjeuniform, med kongens merke på luen, foran en stor krigsmaskin. Et amerikansk flagg skimtes i bakgrunnen. Står Gud på den samme siden? Kan vi være trygge på det?
Han ber, står det, med de norske soldatene - «for oppdragene våre». Altså for oppdragene til NATO og Norge, i det fjerne Afghanistan. Men deler Gud med sannsynlighet dem?
Han gjør det, feltpresten, der han står avbildet i kamuflasjeuniform, med kongens merke på luen, foran en stor krigsmaskin. Et amerikansk flagg skimtes i bakgrunnen. Står Gud på den samme siden? Kan vi være trygge på det?
