Erling Fossen har begått en kronikk i Aftenposten som har avfødt heftige reaksjoner. Det er mildt sagt forståelig. Fossen målbærer et budskap som er til forveksling lik nazistenes og quislingenes egen i okkupasjonsåra: Væpnet motstand er «nytteløs» og «kriminell».
Han kan vanskelig tolkes på annen måte enn at han oppforder til kollaborasjon med okkupanter under påskudd av å ville verne sivile liv. I Fossens verden er «motstandskamp [er] råtten kamp, og rammer nesten alltid sivilbefolkningen mye hardere enn de krigende parter». Opportunister som ønsker å berge sitt eget skinn har alltid tydd til denne typen rettferdiggjøring. I en krigssituasjon dukker det fram mange av det slaget.
Motstandsmannen Gunnar 'Kjakan' Sønsteby har gitt Fossen et velfortjent og sviende svar på tiltale. Heldigvis for Fossen, og beklageligvis for den norske debatten, er det blitt tynt i rekkene blant veteranene fra motstandsåra i Norge. Ikke minst blant de stadig underkjente kommunistiske sabotørene – som faktisk hadde kjempet i flere år før Milorg skiftet ut bindersen med Stengun.
Men når alskens rikssynsere, redaktører og politikere nå konkurrerer om å hudflette Fossen for hans forkleinelse av den norske motstandskampen, er det imidlertid noe som skurrer. Det overveldende flertallet av dette sjiktet er unisone i sin fordømmelse av motstandskamp i stater som er hærtatt av USA, NATO eller Norge.
En av disse er politisk redaktør Olav Versto i VG, hvis avis hyllet den ulovlige amerikanske invasjonen av Irak i 2003, noe Versto den dag i dag ikke ser grunn til å beklage.
I forhold til okkuperte land som Irak eller Afghanistan, fordømmer hele det norske politiske etablissementet en folkerettslig fullt legitim militær motstand. Regjeringspartiene og opposisjonen i Stortinget går helt i takt når de gir sin uforbeholdne støtte til den såkalte politiske prosess i okkupantmaktens regi i begge land (ikke ulik riksrådsforhandlingene i 1940). I Afghanistan stiller Norge endog med egne frontkjempere. Dét må være forstemmende for generasjonen som opplevde 1940-45 og som kjempet for et Norge og en hel verden befridd for fascisme og militær aggresjon.
De som i motsetning til hr. Fossen insisterer på at de forsvarer et folks legitime rett til motstand mot okkupasjon fra aggressive stormakter, har et troverdighetsproblem hvis de mener at denne universelle retten er forbeholdt nordmenn som kjempet mot tyskere og deres medløpere og angivere – mens den ikke har gyldighet for irakere eller afghanere som kjemper mot USA, NATO, Norge og deres medløpere og informanter.
Erling Fossen har nok dessverre flere meningsfeller enn denne debatten ved første øyekast kan gi inntrykk av.
Jan R. Steinholt, Oslo
En forkortet utgave av dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 29.12. 2008
Setningene Aftenposten fjernet «av plasshensyn» er markert i teksten.