Lokalet var stappfullt på debattmøtet i regi av Klassekampen 18. januar. Paneldeltakerne kan skimtes i bakgrunnen. Foto: JS / Revolusjon
SV ser ut til å være en tapt sak for krigsmotstanderne. Nå står også Rødt foran NATO-stupet.
Dattera til Hagen ville neppe fått plass i det smekkfulle lokalet som bærer hennes navn da Klassekampen inviterte til debattmøte i Oslo onsdag kveld. Den underfundige møtetittelen var «Våpen til Ukraina: krigen på venstresida».
Ordskiftet fant sted samme dag som avisforsidene og indignerte lederartikler hang ut Rødt for partiets «skammelige» linje, samtidig med at sentrale Rødt-politikere løp om kapp for å konvertere til NATO-linja i spørsmålet om våpenleveranser til Ukraina. Flertallet i stortingsgruppa har parkert partiets egne vedtak. Også lederen av Rød Ungdom har hengt seg på.
Klassekampens redaktør Mari Skurdal ledet debatten. I panelet satt Joakim Møllersen (sentralstyremedlem i Rødt) og tidligere nestleder i Rødt, skribent og fredsaktivist Marielle Leraand. De hadde den utakknemlige oppgaven å framføre et budskap om våpenhvile og fredsforhandlinger. Ap-rådgiver og historiker Jonas Bals og Boye Ullmann (faglig sekretær i Rødt) ville ikke høre sånt snakk – som visstnok innebar at Ukraina måtte legge seg på rygg for okkupanten.
Det ble en selsom forestilling, der våpentilhengerne dro fram kampen for nasjonal frigjøring i Vietnam og Afghanistan for å begrunne sin solidaritet med et Ukraina som fører forsvarskrig på NATOs premisser. Dermed setter de et kapitalistisk land som Ukraina, med EU og NATO i ryggen, på linje med fattige og imperialistisk undertrykte land i Asia. Ullmann framhevet hvordan amerikanske Stinger-raketter betydde et vendepunkt i afghanernes frigjøringskrig mot det daværende Sovjetunionen. Men Rødt ropte ikke om våpen til Taliban da Norge og NATO okkuperte samme land i to tiår etter 2001. Og partiet ber heller ikke om våpen til det delvis okkuperte Syria i dag.
Kan krigen vinnes uten at Ukraina får utvida sitt arsenal med enda flere våpen fra Vesten og Norge? Slik lød det retoriske spørsmålet. Svaret fra Ullmann og Bals var et klart nei.
Hva innebærer en «full seier» for Ukraina i krigen mot Russland?
Hva en full seier for Ukraina som grunnlag for fredsforhandlinger på landets premisser egentlig innebærer, var det bare Marielle Leraand som problematiserte. Betyr det å gjenerobre Krimhalvøya, noe Russland vil ty til alle midler for å forhindre?
Eller betyr det full framrykking mot Moskva med våpenhjelp fra NATO for å gjøre det endelig av med «tyrannen» Putin?
Den siste problemstillinga virker kanskje absurd, men den er ikke det om man følger Jonas Bals sitt resonnement helt ut. Han mener Russland er et klart fascistisk regime og har tidligere gått langt i å trekke direkte paralleller til Nazi-Tyskland. I debatten modererte Bals seg ørlite grann, men ikke mer enn at spørsmålet henger i lufta: Må ikke alle verdens mer eller mindre demokratiske krefter da fylke seg bak USA og NATO for å bli kvitt den internasjonale trusselen som denne russiske sjåvinismen representerer? Også om det innebærer fare for atomkrig?
Initiativer for fredsforhandlinger må komme fra Norge, i tråd med FN-pakten, mente en kanskje noe forhåpningsfull Joakim Møllersen.
Ingen av våpentilhengerne våget trekke konsekvensen av at et standpunkt om «full seier» for Ukraina logisk må bety en bønn om at NATO involverer seg direkte, først gjennom en flyforbudssone i «humanismens navn», deretter ved full krig mot Russland. Aleine vil Ukraina aldri ha sjanse til å beseire det langt sterkere Russland, heller ikke med tyske stridsvogner og moderne rakettbatterier.
Rødt-veteranene har bedt om mer luftvern og «defensive våpen». I bunn og grunn er det ingen forskjell på offensive og defensive våpen. Den forestillinga ble ettertrykkelig punktert i NRK Debatten 17. januar av tidligere utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide.
Det nærmeste en kommer defensive våpen er antakelig landminer og antipersonellminer. Norge har undertegna den internasjonale avtalen om forbud mot sånne miner. Rødt vil formodentlig ikke oppheve forbudet?
Mest forstemmende var at «røde» representanter med faglig ballast ikke ofra et ord på ofrene krigspolitikken og opprustninga i Europa påfører arbeiderklassen, også de millionene som ikke ligger i skyttergravene på ukrainsk jord.
Klasseperspektivet og hva som tjener arbeiderklassen i Ukraina, Russland og Europa var fullstendig fraværende. Og det i en debatt som inkluderte to deltakere med lang fartstid fra fagbevegelsen. En enslig svale blant tilhørerne tok riktignok ordet for å etterlyse nettopp klasseperspektivet, uten at svarene som kom gjorde tilhørerne særlig klokere.
Jens Stoltenberg kan heve glasset og forlenge krigen
Stemninga i salen var delt, med en overvekt i favør av våpenlobbyen. Marielle Leraand og Joakim Møllersen gjorde en hederlig innsats, men neppe nok til å snu NATO-trenden i Rødt.
Ingen kan kåres til vinnere av debatten. Taperne var imidlertid fredshåpet og den usynliggjorte arbeiderklassen som betaler krigens pris med blod, dyrtid og fattigdom.
Sett i bakspeilet kan 18. januar 2023 være dagen da den norske venstresida brast. I Brussel kan Jens Stoltenberg heve glasset og forlenge krigen – med det meste av den norske «venstresida» i ryggen.
