9. april i Bagdad

Så fikk Bagdad sitt 9. april. Okkupasjonsmaktas larveføtter dundrer i bygatene, fiendens soldater marsjerer i triumf. En irakisk Quisling og en amerikansk Terboven er allerede utpekt.

Fienden har også erobret mediene, og kan fortelle irakerne at de er «frigjort», slik den tyske invasjonshæren kom for å «frigjøre» og «beskytte» Norge i 1940. Bildet er velkjent, og datoen mer enn symbolsk.

Om de nazityske invasjonstroppene som hærtok Norge den 9. april skal det sies at de tok større hensyn til sivile og til en okkupasjonsmakts forpliktelser, enn hva USA og Storbritannia gjør i Bagdad og andre irakiske byer. Siden krigen starta for alvor den 20. mars, er det anslått at 20.000 barn har dødd i Irak.

USA har regissert og iverksatt en systematisk terror mot sivilbefolkningen som skal få den til å godta okkupasjonsmakta og innse at enhver motstand er nytteløs. Når det gjelder bruk av masseødeleggelsesvåpen – det opprinnelige påskuddet for krigen – er USAs «Daisy cutters», klasebomber og urangranater det nærmeste man har kommet.

I Bagdad og Basra har okkupantene sluppet bermen løs i gatene og gitt den frie tøyler for å skape maksimalt kaos. Mens okkupantsoldatene ser på, eller hjelper til, rives minnesmerker ned og kulturskatter ødelegges. Absolutt alt som lar seg flytte på, stjeles. Sjukehusene må barrikadere dørene etter omfattende plyndring. Skadde og sårede slipper helt enkelt ikke inn.

Løgnpropagandaen

«Folket jubler og hilser amerikanerne velkommen», ifølge propagandamaskinen. «Tusener går løs på Saddam-statuer», lyder kommentarene til TV-bilder – som reint faktisk viser et hundretalls vandaler i aksjon, godt hjulpet av US Marines. Hadde dette vært Norge, ville vi fått høre at «hundre blitzere gikk løs på offentlige statuer»!

Sannheten er at de fleste vanlige irakere ikke tør å forlate sine hjem, av frykt for at de ellers vil bli plyndret, eller av frykt for å bli plaffet ned av de amerikanske redningsmennene.

Det sies at plyndringene kommer overraskende på invasjonsstyrkene, som ikke er beredt til å takle situasjonen. Men med stor sannsynlighet inngår kaoset i den strategiske planen: Slik sørger man for at befolkninga holder seg hjemme for å forsvare hus og eiendom, og blir dermed ute av stand til å gå ut i gatene for å slåss mot okkupantene. I neste omgang vil kaoset og de uutholdelige tilstandene for sivilbefolkningen munne ut i et folkelig og internasjonalt krav om at okkupantene må sørge for å gjenopprette ro og orden; det vil si utvide okkupasjonen med flere soldater og feste jerngrepet over Irak. Slik kan humanismen vendes til okkupantenes fordel.

Quisling

En mulig irakisk Quisling er allerede utpekt, selv om CIA i en intern rapport har innrømmet at irakerne ikke vil ha ham. Det dreier seg om lederen for Den irakiske nasjonalkongressen (INC), Ahmed Chalabi, som krigsminister Rumsfeld sørget for å få fløyet inn i landet etter 45 år i eksil, sammen med 7-800 eksilbanditter trent av USA. De øvrige 7.000 betalte frontkjemperne som har fått militær trening i leire i Ungarn, er tiltenkt rolla som hird for det påtenkte Quisling-regimet. Irakerne frykter allerede dem mer enn de fryktet Saddam. Chalabi er en av Midtøstens mest notoriske banditter. En domstol i Amman i Jordan dømte ham til 22 års fengsel for underslag av nærmere en halv milliard kroner.

Generalene Tommy Franks og Jay Garner – i sin tid en av Ronald Reagans yndlingsgeneraler – skal spille samme rolle som Terboven gjorde i Norge. Garner er en av Israel-lobbyens menn, og vil skape et regime i Bagdad som blir nær alliert av pitbullstaten Israel under Ariel Sharons ledelse.

Syria neste?

Allerede samme dag som USA-okkupantene hærtok Bagdad, lanserte Donald Rumsfeld og Colin Powell nye trusler mot Syria, som «vil bli stilt til ansvar» for angivelig å ha levert nattkikkerter(!) til Irak.
Syria befinner seg nå i en særdeles inneklemt situasjon, og blir innringet på alle kanter – i nord, vest, sør og øst – av marionetteregimer for USA: Tyrkia, Israel, Jordan og det «frigjorte» Irak. Mye tyder på at USA inntil videre har skiftet fokus fra Iran til Syria, noe som trolig er i samsvar med Israels prioriteringer. 

Syria kontrollerer Libanon, og er i realiteten den siste hindringa for israelsk ekspansjon. Syria har egne interesser i regionen, men er samtidig den siste militære ryggdekninga for det terroriserte palestinske folket.

«Prosjektet for det nye amerikanske århundret», utviklet for flere år tilbake av kretsen som omgir Bush – Donald Rumsfeld, Dick Cheney, Paul Wolfowitz, Richard Perle og andre – har fått enda mer blod på tann etter «suksessen» i Irak. Dette prosjektet sier i klartekst – i enda tydeligere ordelag enn de som kommer fram i National Security Strategy – hva som er USAs mål, og at det gjelder å finne påskudd som kan virkeliggjøre disse måla i Bush-doktrinen. Folkene fra denne kretsen utvikla allerede i 1996 et dokument for Benjamin Netnayahu, der det ble påpekt at Israel «kan utforme sine strategiske omgivelser, i samarbeid med Tyrkia og Jordan, ved å svekke, isolere og sogar slå Syria».

Palestinerne mot veggen

Situasjonen er med andre ord livsfarlig for Syria, og kanskje i vel så stor grad for palestinerne.  I ly av krigen mot Irak har Israel terrorisert flyktningeleiren i Tulkarem og drepte sju palestinere på Gaza-stripa i løpet av bare en eneste dag. Men Palestina eksisterer ikke lenger i mediemonopolenes nyhetsbilde.

Kurderne er nok en gang spilt ut som brikker i USA-imperialismens sjakkspill, dels for å bruke dem som kanonføde i kampen mot det forhatte Saddam-regimet, dels for å ha et vedvarende pressmiddel overfor Ankara og Teheran. Både Tyrkia og Iran frykter smittespredning fra Irak over til tyrkisk og iransk Kurdistan.

Den irakiske motstanden mot invasjonsstyrkene var langt hardere enn venta i starten, og langt svakere enn venta i sluttfasen. Kanskje ikke så rart, ettersom knapt noen hær i historien er blitt utsatt for mer massiv bombing eller en mer overlegen motstander. Likevel har deserteringene og overgivelsene vært langt mer fåtallige enn USAs strateger hadde forutsatt. Ikke bare Saddam, men tilsynelatende hele irakiske divisjoner har forsvunnet i den blå ørkenlufta. Dette virker mer enn påfallende.

Hestehandler er kan hende inngått om at Saddam og hans nærmeste har fått innrømmet eksil i andre land – spekulasjonene går høyt om Russland – mot løfter om å innstille motstanden i krigens sluttfase.

Imperialistene har sjøl skapt kreaturet Saddam, og det kan bli farlig for dem hvis han snakker ut om hvem som faktisk brakte ham til makta og hvem som var regissørene bak krigene som han iscenesatte: mot Iran, mot kurderne og mot Kuwait. En Saddam myrdet av amerikanske soldater kan bli vel så farlig, og gi ham en rolle som arabisk martyr i patriotisk kamp mot det imperialistiske Vesten. Men en hel armé forsvinner ikke så lett, heller ikke når den trekker i sivil. Motstandsviljen i det irakiske folket lever ikke på grunn av Saddam, men snarere på tross av hans regime.

Dermed er det heller ikke grunn til å ta den amerikanske seieren for god fisk riktig ennå. USA-generalene har sjøl innrømmet at de bare kontrollerer vel halvparten av Iraks territorium. Og motstanden fortsetter, om enn spredt og med håndvåpen, i et titalls byer.

Frigjøringsdagen kommer

Det irakiske folket vil aldri avfinne seg med et okkupantregime understøttet av quislinger og banditter. Et okkupasjonsregime der FN på et gitt tidspunkt overtar for USA, vil også være en ulovlig og folkerettstridig okkupasjon. En FN-okkupasjon på vegne av USA vil legitimere krigshandlingene, og sette FN i miskreditt.   
Om den irakiske motstanden i dag later til å være knust, vil den gjenoppstå i nye og stadig mer organiserte former. Det irakiske folket vil også få oppleve en frigjøringsdag, når okkupantmaktene tvinges ut og et fritt Irak kan ta form.

• Alle okkupanter ut av Irak!
• Krigsforbryterne må stilles til ansvar
• For et fritt og uavhengig Irak
• Støtt det irakiske folkets motstandskamp!