Gullreservene på billigsalg
Norges Bank og regjeringa utstedte som kjent gullkort til storbankene, men kvitter seg med gullreservene. I krisetider stiger alltid gullprisen, fordi gull blir regna som en sikker havn i forhold til utsatte valutaer. Hvis det var sånn at pensjonsfondet skulle trygge våre framtidige pensjoner, ville det mest naturlige i verden være å plassere en stor del av beholdninga i nettopp gull. Derfor er det megetsigende at Norges Bank har gått motsatt vei. Norge har ikke lenger noen gullbeholdning, annet enn en gullbarre eller to i utstilingsøyemed.
I 2004 presterte banken å selge ut så godt som hele Norges gullbeholdning, ca. 33 tonn, til en pris som den gang var rundt 330 dollar per unse og ga 1,5 milliarder kroner i «gevinst». I dag er gullprisen tredoblet til 930 dollar per unse. Som kritikere har påpekt; dette var det samme gullet som folk gikk i døden for å sikre under Annen verdenskrig.
En sak for Økokrim?
Kulturminister Giske har forbudt spilleautomater i butikkene, men bekymrer seg lite om spillegalskapens førstedivisjon i Norges Bank og Finansdepartementet som til og med vekslet landets gullreserver inn i spillesjetonger. En skulle kanskje tro at dette var århundrets sak for Økokrim? Men Økokrim har vel bare mandat til å etterforske urettmessig gevinst som følge av svindel, ikke tap. Selv om det utgjør et helt statsbudsjett. Dessuten er ikke tapet realisert, som finansministeren fra SV ikke unnlater å påpeke. I Kristin Halvorsens kapitalistiske tankeunivers går nemlig aksjekurser historisk sett bare oppover, så lenge tidsperspektivet er langt nok. For noen få monopolselskaper kan det saktens stemme. For de mange selskapene (og Halvorsen skryter av at Oljefondet har spredd sin portefølje på tusenvis av selskaper) som går konkurs, er sannheten en annen. Det gjelder også for noen av de største kapitalgruppene. Regnskapstallene fra General Motors og Ford vitner ikke om stabilt økende inntjening, for å si det sånn.
Norsk imperialisme på hugget
Kristin Halvorsen er satt til å ivareta den norske imperialismens strategiske økonomiske interesser, mens utenriks- og forsvarsministeren sørger for å understøtte de samme interessene med diplomati og våpenmakt. Halvorsen gjør sin jobb med glans, og høster skryt fra NHO og hele det politiske spekteret. Sett med den norske imperialismens øyne, er både tapsbringende investeringer i aksjer og obligasjoner og framtidige fondsplasseringer logisk fornuftige handlinger i det imperialistiske spillet. Plasseringene i råtne amerikanske investeringsbanker var en tributt til USA, som den norske imperialismen forventer gjenytelser for. Enda viktigere er mulighetene som krisa gir til å sikre den norske imperialismens posisjoner i den bølgen av fusjoner og monopolisering som vil komme i kjølvannet av krisa, især i Europa. Mange industri- og bankaksjer er «billige» for den som ennå kan kjøpe, og kan gi avgjørende innpass i monopolgrupperingene som overlever når kapitalsaneringa er overstått.
Ledig overskuddskapital
Den norske staten flommer over av overskuddskapital, i motsetning til de aller fleste land i Vesten. Likevel har vi et vei- og jernbanenett som er på bunnivå i Europa. Grunnen til det er ikke manglende statsfinanser, men at borgerklassen ikke vil bruke dem i større omfang på infrastruktur fordi det ville føre til «for høy» sysselsetting, lønnspress, krav om mer velferd og dermed synkende profitt. Oljeinntektene blir istedet uhemmet brukt til aggressiv kapitaleksport i statlig regi (ved siden av det som foregår i regi av de private monopolene). Når arbeiderklassen og folkeflertallet inntil videre finner seg i dette, har det sin forklaring i en velsmurt imperialistisk propaganda som med solid hjelp av det faglige klassesamarbeidets institusjoner innpoder folkeflertallet med en psykologi som forklarer at «vi» også tjener på imperialisme og kapitaleksport i det lange løp. Vi blir lurt til å tro at den norske imperialismens investeringer skal sikre «våre» pensjoner.
Denne bløffen er akkurat like mye verdt som påstandene om at forsikringsselskapenes individuelle innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger – der pensjonsutbetalingene nå er kraftig avkorta – var et gullegg i forhold til kollektive bruttopensjonsordninger.
Flytter fram posisjoner
Monopolborgerskapet, det vil si personalunionen mellom toppene i industri og finans og den politiske eliten, ser sitt snitt til å bruke krisa til å flytte fram den norske imperialismens posisjoner, særlig regionalt i Europa. Det kan det gjøre på grunn av formidable statsfinanser, der staten som felleskapitalist fritt satse høyt på ruletten med det norske folkets sparepenger som innsats. Iveren etter å pumpe opp mest mulig olje på kortest mulig tid, uten hensyn til miljøet eller fallende priser, må forstås på denne bakgrunnen. Borgerklassen spiller med andre ord høyt, i tillit til at også denne krisa vil la seg overvinne uten folkelig opprør, og i naiv tro på at Norge ikke vil bli mer alvorlig berørt av krisa enn at det lar seg «håndtere». – Strategien (til Oljefondet) er langsiktig og godt forankret, og jeg er trygg på at den vil tjene oss godt over tid, sier finansminister Halvorsen. Tida vil vise om hun gjør opp regning uten vert.
Statslån som skrustikke
En del av samme imperialistiske strategi er den norske statens muligheter til å yte statslån til en rekke kriseramma land i Europa, ikke minst i og omkring satsningsprosjektet nordområdene. Det gjelder særlig det konkursramma Island, men det er mer enn sannsynlig at Norge står klar til å gi en «hjelpende hånd» til de like bankerotte baltiske statene (som for et par år sia figurerte i EUs utstillingsvindu over økonomiske mirakler). Til slike statslån blir det alltid knytta et utall vilkår og betingelser. Med unntak av nedbetalingsvilkårene er disse betingelsene unndratt offentligheten.
Under dekke av å skulle hjelpe vårt islandske broderfolk, snører den norske imperialismen sitt nett stadig strammere rundt det nedlagte kasino Reykjavik, der «gatas parlament» tvang statsministeren til å gå av på høyst uparlamentarisk vis (til stor bekymring for norske rikssynsere som Frank Aarebrot).
De islandske bankene som har gått overende har opparbeidet seg forpliktelser i utlandet som er ni ganger større enn landets brutto nasjonalprodukt. Norges Bank har allerede ytt Sedlabanki Island et lån på NOK 4 milliarder med løpetid inntil 5 år. Lånebeløpet vil sikkert bli høyere etterhvert. Så langt, alt vel. Enhver nordmann vil gjerne støtte våre venner islendingene. Men hvilke betingelser har Norge påtvunget et Island som ligger nede for telling? Det er største grunn til mistenksomhet og til å advare Islands arbeidere og folk mot storebror i øst.
