Boligbygging. Illustrasjonsfoto fra Unsplash.
En grunnleggende rett som bolig blir avgjort etter auksjonsprinsippet på et vilkårlig marked.
Tak over hodet og inntekt gjennom arbeid er en menneskerett. Men under kapitalistiske samfunnsforhold er sånne rettigheter papirbestemmelser. Det vet alle som har stått uten jobb eller som forgjeves har forsøkt å finne seg et sted å bo.
Under kapitalismen er de to viktigste tingene i livet, arbeid og bolig, prisgitt et vilkårlig marked. Du må finne noen som vil kjøpe arbeidskrafta di, og du må betale dyrt for en bolig. Får du ikke arbeid, og får du ikke millionlån fra bankvesenet, er du henvist til det vesle som fins av sosiale ytelser for å opprettholde livet.
Færre nye boliger
Boligmangelen i Norge er prekær i de store byene. Likevel blir det bygd færre boliger enn før, ikke flere. Etter kapitalistisk logikk skulle stor etterspørsel gi et tilsvarende tilbud. Men etterspørsel er ikke synonymt med behov. For under kapitalismen er det bare betalingsdyktig etterspørsel som gjelder, ikke det faktiske behovet.
Så lenge det ikke fins såkalt «betalingsvilje i markedet», har utbyggerne og grunneierne ingen interesse av nye prosjekter. Bygningsarbeidere går ledige mens folk står i boligkø. Utbyggerne vil heller ikke risikere at for mange boliger kommer for salg, for da kan prisen og profitten gå ned. De vil heller at de få som fortsatt har penger (kjøpekraft) og de som bankene anser som kredittverdige, skal by på allerede ferdigstilte prosjekter.
Lite og dyrt leiemarked
Den som ikke får lån til å finansiere et boligkjøp, er henvist til et dyrt leiemarked. Bare rundt 20 prosent av norske boliger er utleieboliger. I våre naboland er leiemarkedet mye større.
Når stadig færre klarer å finansiere et boligkjøp og derfor må finne en utleiebolig, sier det seg sjøl at leieprisene går i taket. Da fungerer markedet! I Oslo må du ut med rundt 14 000 kroner i måneden for en toroms. Når det meste av lønna forsvinner i husleie, kan du glemme å «spare til egen bolig». Du er dessuten prisgitt uforutsigbare husleieøkninger.
I en by som Oslo har en sjukepleier bare råd til å by på under tre prosent av boligene som tilbys på «boligmarkedet». Sjukepleiere har for lav lønn, men det er mange yrkesgrupper som ligger mye lavere. De kan se langt etter husrom. Valget står mellom å langpendle eller å betale dyrt på leiemarkedet i byen, hvis du i det hele tatt finner noe som er ledig.
Banken som boligeier
Politikerne har i årtier gjort et stort poeng av at det er positivt at de fleste nordmenn eier sin egen bolig, og de hevder at det er positivt at leiemarkedet skrumper inn.
Norske husholdninger har den høyeste gjeldsbelastninga i hele verden
I virkeligheten er det ikke så mange nordmenn som «eier sin egen bolig». Det er banken som eier boligen! Norske husholdninger har den høyeste gjeldsbelastninga i hele verden. Bankene skummer inn milliarder i renteinntekter hvert eneste år.
Mange «boligeiere» klarer ikke avdragene og må fortsette å betale svimlende rentekostnader måned etter måned. Også blant den eldre generasjonen som har klart å nedbetale huset, blir det stadig vanligere at de må pantsette boligen på nytt for å spe på en pensjon som ikke strekker til.
En sosialistisk boligpolitikk
I et sosialistisk samfunn styrer folkets materielle og kulturelle behov hele den økonomiske politikken. Stikk motsatt det som gjelder under kapitalismen, der størst mulig avkastning til eierne, eksportinntekter og kapitaleksport er første bud.
En sosialistisk boligpolitikk innebærer at alle er sikret husvære til en lav leie i nærheten av der de jobber. Staten fastsetter at leia aldri skal utgjøre mer enn en bestemt prosentandel av inntekten. Boligen står på den sosialistiske statens grunn (med mulig unntak for kollektiv bonde- og fiskereiendom). Den er sånn sett ikke «din», men du har bruksrett som om du eide den, på samme måte som i et borettslag – bortsett fra at du ikke har noen gjeldsforpliktelser. Boligen din har dessuten bare bruksverdi, ikke bytteverdi, ettersom det ikke finnes noe marked å videreselge den på.
Boligbygging under sosialismen skjer ut fra en overordna statlig plan for hele landet som tar høyde for befolkningsvekst, ny næringsutvikling og byutvikling. Det er nåværende og framtidige faktiske behov som bestemmer planen, ikke et marked med mer eller mindre «betalingsdyktige» aktører. Dermed innfrir sosialismen den menneskeretten det er å ha et ordentlig og overkommelig sted å bo. Den retten kan kapitalismen aldri innfri for alle.
Artikkel fra Revolusjon nr. 65, høsten 2024.
