Venstresida snakker ofte om å «utvide demokratiet». Den tar ikke inn over seg at borgerskapet daglig innsnevrer demokratiet, og forbereder å avskaffe det helt om nødvendig.
Mange tar det norske demokratiet for noe nærmest naturgitt. Også den norske venstresida. Problemet ifølge partier som SV og Rødt er at det er litt for lite økonomisk demokrati, siden kapitalen jo har styringsrett og eiendomsretten er hellig.
Ettersom de ikke har forstått marxismens analyse verken av staten eller av demokratiet, setter denne venstresida fram kravet om å utvide demokratiet som en strategisk oppgave. Ja, som den strategiske oppgaven i et framskredent kapitalistisk demokrati som vårt. Ved denne demokratiutvidelsen skal vi så skritt for skritt gli over i en eller annen form for sosialisme.
Les mer: Falske forhåpninger om økonomisk demokrati
Dette er en grov reformistisk forvrengning. Marxismen lærer oss at kampen for demokratiske rettigheter under kapitalismen i høyden er et delmål, en brekkstang for å lette kampen for revolusjon og sosialisme – det eneste som vil sikre flertallet et virkelig demokrati. Kampen for faglige og demokratiske rettigheter er permanent, fordi disse rettighetene alltid er trua og blir forsøkt innsnevra på tusen måter. Både i det skjulte og gjennom lovverket. En rettighet som vinnes i dag, kan forsvinne i morgen dersom ikke arbeiderklassen og folket viser styrke for å slå ring om den.
Hvordan er så mulighetene for å «utvide demokratiet» i en situasjon der arbeiderklassen lenge har vært på defensiven? Er det tegn til at borgerskapet er innstilt på å åpne opp for mer folkelig innflytelse?
De er få. Derimot er det mange tegn på det motsatte.
- Kommunalt sjølstyre har prega Norge mer enn mange andre borgerlig-demokratiske land. En skulle tru at lokaldemokratiet i liten grad truer makthaverne. Men hva skjer?
Tvangssammenslåing av kommuner og fylker pågår tross massiv motstand. - Vindkraft blir utbygd etter en NVE-plan det ikke en gang var meninga å legge fram for Stortinget. Enorme naturområder blir rasert for å tilfredsstille kraftbransjen, sjøl om nesten alle kommuner som har uttalt seg om vindkraft på land, er imot (Teknisk Ukeblad 25. juli).
- Norge i EØS/EFTA var en pådriver for å påskynde en innskjerping av tjenestedirektivet – i praksis en forhåndssensur av folkevalgte organer på alle nivåer. Forslaget er foreløpig lagt på is takket være stor folkelig motstand innad i EU.
Mange flere eksempler kunne vært nevnt.
Stat og demokrati
Demokratibegrepet er sammenvevd med spørsmålet om staten. Staten er en bekreftelse på at samfunnet er i konflikt med seg sjøl, som Engels og Lenin formulerte det. Staten oppsto historisk som den herskende klassens konfliktløser, som en institusjon som tilsynelatende står over samfunnet. Demokrati vil derfor alltid være et klassedemokrati. Staten vil alltid være en klassestat. Denne klassestaten er satt til å håndheve hvordan demokratiet skal praktiseres, eller om det skal praktiseres i det hele tatt.
Demokrati (folkestyre) handler i teorien om at et mindretall må bøye seg for et flertall. I realiteten handler det om at et mindretall må bøye seg for et flertall på de betingelsene som er satt av den herskende klassen. Mer presist: Det er (flertallet i) den herskende klassen som bestemmer i hvilken grad andre samfunnsklasser får ta del i klassedemokratiets politiske prosesser; alltid på vilkår som ikke truer den herskende klassen og dens statsmakt.
Slaveeierne i antikken og det gamle Romerriket praktiserte sitt demokrati, men dette var et demokrati som overhodet ikke gjaldt for slavene. Det var betingelsene den herskende klassen satte.
Staten oppsto historisk som den herskende klassens konfliktløser
Med de borgerlige revolusjonene som avskaffet føydalismen ble hele tredjestanden formelt likestilt, og geistligheten og adelen oppløst eller degradert.
De mest framskredne borgerlige demokratiene av i dag praktiserer en formell likhet mellom samfunnets innbyggere. Men denne likheten er nettopp formell, og derfor ingen virkelig likhet. Retten til å kjøpe opp Orkla-konsernet forutsetter at du enten har arvet kapital og eiendom eller at du har tette bånd til finanskapitalen. Å skrive en facebook-kommentar har ikke samme vekt og verdi som å diktere hva som skal være toppsak i VG. Ikke desto mindre er også denne formelt like retten til å ytre seg viktig å forsvare.
Altså: Staten i ethvert klassesamfunn er redskap for den herskende klassens interesser. Det er denne staten som er garantisten for og som setter rammene for demokratiet – så lenge den mener det er hensiktsmessig å opprettholde det.
En kapitalistisk statstype kan ta forskjellige former. Den kan være mer eller mindre demokratisk, eller den kan ta form av åpent diktatur. Kapitalen foretrekker den demokratiske formen, fordi den demper de mest akutte klassemotsetningene i samfunnet og gjør produksjonsprosessen mer effektiv. Men straks motsetningene tårner seg opp, ligger den diktatoriske (fascistiske) statsformen på lur.
Demokratiske myter
Fordi Norge er en historisk ung nasjonalstat med en progressiv Grunnlov for sin tid, råder det en sterk forestilling om at demokrati og fredelige kompromisser så å si er innebygd i den norske folkesjela, helt uavhengig av klassemotsetninger. Det blir sjelden nevnt at i 1814 var det bare menn med eiendom som etter Grunnloven fikk stemmerett. Allmenn stemmerett ble det først i 1898. Fortsatt bare for menn. Kvinner og fattige måtte vente til 1913 og 1919. Illusjonen om det harmoniske demokratiet næres også av at kampen for nasjonal sjølstendighet foregikk på relativt fredsommelig vis i to omganger: Først fordi Danmark måtte avstå Norge til Sverige etter tapet i Napoleonskrigen, og svenskekongen gikk med på et kompromiss som kvesta den opprinnelige Grunnloven fra Eidsvoll. Dernest i 1905 ved at de svenske arbeiderne sørget for at den relativt løse unionen med Sverige ble oppløst uten blodsutgytelse.
Perioden med fem års brutalt nazistisk diktatur blir forklart med at dette diktaturet utelukkende skyldtes fremmed okkupasjon, og bokstavelig talt var et fremmedelement i en norsk kontekst som i hele sin natur er demokratisk.
Arbeiderbevegelsen krevde for 150 sia at det borgerlige demokratiet også skulle gjelde for arbeidsfolk. I kraft av sin styrke – og de revolusjonære vindene i Europa – greide den å tvinge fram demokratiske reformer. Allmenn stemmerett var et hovedkrav fra Thranitterne, arbeiderrådsbevegelsen og Arbeiderpartiet. Siden kom kampen for sosiale reformer. Alt ble møtt med fengslinger, statspoliti og soldater – fra Thrane til Austmarka og Menstad. Men da kapitalen på 1930-tallet følte seg trygge på at Arbeiderpartiet mente alvor med sitt klassesamarbeid og ville ta rotta på kommunistene, ville åpen undertrykking virke mot sin hensikt.
Isteden fikk politifullmektig Jonas Lie i oppdrag fra Nygaardsvold-regjeringa å kartlegge «kommunister og andre farlige elementer» i Øst-Finnmark i 1939. Disse listene blei etter den nazi-tyske invasjonen brukt for å spore opp og likvidere antifascister i Nord-Norge.
Etter nazismens nederlag i 1945 og Sovjetunionens store popularitet blant Europas folk, var det politisk umulig å satse på åpen fascisme i et land som nettopp var befridd for diktaturet. Men nettopp sympatien med vårt sosialistiske naboland og frigjører var grunn god nok til å ta forholdsregler.
NATO-medlemskapet i 1949 ga nye muligheter for å forberede en fascistisk plan B i påkommende tilfeller. I 1950 vedtok Stortinget beredskapslovene, lover som lar regjeringa sette normale demokratiske styringsprosesser ut av kraft «når krig truer», «eller av andre grunner …» som det opprinnelig het.
Fascisme i bakhånd
I mange år fant det norske borgerskapet at dette var tilstrekkelig. Etterkrigsperioden var prega av stabil vekst og et LO og Ap som holdt arbeiderklassen stramt i tøylene. Et tett samarbeid mellom Ap, LO og det daværende overvåkingspolitiet POT sørga for full oversikt over «uroelementer».
Lund-kommisjonen avdekka i 1996 at norske myndigheter hadde utarbeida A- og B-lister «for å internere kommunister i en mobiliseringsituasjon» (s. 178). A-lista omfatta opprinnelig 100 personer «som når som helst kan tas som en preventiv foranstaltning», og B-lista omfatta 300 personer. Statsminister Einar Gerhardsen ga uttrykk for at de som blei arrestert ikke måtte bli satt i varetektsarrest: «Gjør man det, vil de kunne lede det hele fra Møllergt. 19. Man må ikke følge reglementet når det gjelder disse folkene» (s. 178). Kommisjonens undersøkelser viste at interneringslister blei ajourført fram til 1972 (her sitert etter denne artikkelen på Radikal Portal).1
Bare idioter tror at overvåkinga opphørte med Lund-rapporten. Hvilke organer som i en mellomperiode overtok jobben da det brant under beina på POT, kan vi bare gjette på. Venstreorganisasjoner har blitt infiltrert av provokatører, og blir det trolig fortsatt.
Fra krigens slutt og til lang utpå 60-tallet uteble de sosiale protestene. Klassefreden rådde, med noen unntak. Gerhardsen-epoken ga velstandløft og folk i Vesten lot seg blende av trua på krisefri kapitalisme.
Da krisene kom tilbake med på 1970-tallet, ble det atter viktig å sikre kapitalens makt mot faren for sosial protest. Streikeretten ble amputert, med aktiv hjelp fra LO-toppen. Revolusjonære måtte feies ut av fagbevegelse og nøkkelindustri. Vi fikk NATO-øvelser som gikk ut på hvordan slå ned streikende arbeidere.
1980- og særlig 1990-tallet ga ebbe i klassekampen, av mange grunner som det ikke er tid til å gå inn på her. Den revolusjonære bevegelsen var i stagnasjon og krise, dels av indre, men særlig av ytre årsaker. Revisjonismens sammenbrudd, murens fall, var et enormt tilbakeslag for den kommunistiske bevegelsen. Det var et paradoks i den forstand at nettopp marxist-leninistene i flere tiår hadde sagt at disse regimene restaurerte kapitalismen bakom det røde sceneteppet.
På 2000-tallet, med krigen mot terror som vikarierende argument, har nye repressive tiltak blitt innført på løpende bånd. Sjøl med en veldig svak revolusjonær bevegelse, gikk alle systemets varsellamper i rødt med dotcom-krisa ved årtusenskiftet og det store krakket i 2007 (også kjent som «finanskrisa» og eurokrisa).
Masseovervåking og mediekontroll
Ved hjelp av ny dotcom-teknologi er overvåking i masseomfang utvida til nye områder og samtlige kommunikasjonsformer. I første omgang har det skjedd i det skjulte og i strid med eksisterende lovverk, siden har det ene lovforslaget etter det andre blitt vedtatt for å legitimere det som allerede er etablert praksis. Den nyeste i rekka er E-tjenestens mulighet for å avlytte all kommunikasjon blant nordmenn i inn- og utland.
Denne masseovervåkinga og beredskapslovene er likevel ikke nok. Regjeringa, som har fått en egen sikkerhetsberedskapsminister, vil nå ha en ny «krisefullmaktslov» som gir den frie hender til å handle «tilstrekkelig raskt» når den måtte mene at det foreligger en såkalt ekstraordinær krisesituasjon. Sikkerhetsventilen består i at Stortinget – etter at tiltakene er satt i verk – må si sin mening senest i løpet av ti dager.
Det var Sylvi Listhaug som i sin korte periode som justisminister satte i gang det forberedende lovarbeidet. Hennes påskudd var flyktningekrisa i 2015, som hun mente var en ekstraordinær situasjon i fredstid. Vi kan lett forestille oss andre ekstraordinære situasjoner i fredstid, som for eksempel at streikende oljearbeidere stenger ned produksjonen og nekter å bøye seg for en beslutning om tvungen lønnsnemnd.2
Med den teknologiske revolusjonen på kommunikasjonsfeltet, internettrevolusjonen, har borgerskapet mista sitt totale informasjons- og propagandamonopol. Tilgangen til alternative medier, billige og enkle publiseringsmetoder, kollektive informasjonskilder basert på frivillig innsats osv. har sådd dyp og hurtig voksende mistro til borgerskapets tradisjonelle mediekanaler. Sosiale medier har også vist seg svært effektive til å mobilisere til motstand og protestaksjoner.
For å møte denne trusselen iverksetter imperialistene og de enkelte regjeringene en lang rekke sensurlover og uoffisielle sensurinstanser. Første trinn er opprettelsen av egne byråer og kontorer for det de kaller «faktasjekk» av systemkritiske nyhetskilder (EUvsDisinfo). Facebook og den reaksjonære amerikanske tenketanken Atlantic Council samarbeider om nettsensur og kartlegging av såkalte femtekolonnister. En norsk avlegger er ‘faktisk.no’ Virksomheten framstilles sjølsagt som nøytral folkeopplysning.
Begrunnelsen for at alt dette er nødvendig var først at terrorister misbrukte sosiale medier, nå er begrunnelsen at russerne og kineserne sprer falske nyheter og desinformasjon. Det er i og for seg sant, for det gjør alle imperialister. Men det er et påskudd. Russland og Kina gjør det samme som Storbritannia og USA har holdt på med i flere mannsaldre, det nye er at digitale plattformer har brutt det amerikanske monopolet.
Sosiale medienettverk blir pålagt sensur og filtrering, blant annet gjennom EUs nye opphavsrettsdirektiv. Sannsynligvis har vi bare sett begynnelsen. Regjeringer har alle midler som skal til for når som helst å stenge ned nettsider og sosiale medier, slik f.eks. regimet til Erdogan i Tyrkia har gjort ved flere anledninger. Det gjelder også i Norge, der politiet også opererer med falske basestasjoner.
NATO-medlemskapet gir en kapitalistisk regjering muligheter for å tilkalle alliert assistanse og innføre unntakstilstand ved å provosere fram en militær konflikt. Dette blir enda lettere nå som NATO vil inkludere cyberangrep i det som kan utløse artikkel 4 og 5 i A-pakten. Det er langt enklere å fingere et cyberangrep enn å fabrikkere en militær krenkelse av eget territorium.
Demokraturet i anmarsj
Maktpolitikeren Barth Eide (Ap) med tydelig budskap. NTB-sak, her som faksimile fra FriFagbevegelse august 2019.Rekka med store og små eksempler på trusler mot demokratiske rettigheter er lang. Hver for seg virker de kanskje tilfeldige, eller som en ubetenksom overreaksjon fra makthaverne. Men om vi ser disse og en rekke andre forslag og tiltak i sammenheng, er det mer enn tydelig at borgerskapet ikke er det minste innstilt på å utvide demokratiet. Vi ser allerede i dag, under svært så fredsommelige forhold, at makthaverne omgår sine egne demokratiske spilleregler på tusen forskjellige måter når det passer dem.
I en verden der de imperialistiske motsetningene vokser for hver dag og hvor ei forestående økonomisk og politisk krise kan treffe hardt og brutalt her hjemme, forbereder kapitalen seg heller på å innskrenke og om nødvendig avskaffe demokratiet. Over natta, om det er formålstjenlig.
Er dette krisemaksimering og skremsler? Hadde det enda vært så vel. Alle tegn i tida viser at handelskrigene som griper om seg mellom stormaktene, er nødt til å eskalere til nye, militære sammenstøt. Spørsmålet er ikke om sammenstøtene kommer, men bare om hvor de kommer og om de vil foregå regionalt og via stedfortredere, eller som en altomfattende imperialistisk krig.
Spørsmålet er heller ikke om Norge vil bli delaktig i nye kriger, bare om i hvilken grad – og om norsk imperialisme tvinges til å velge side mellom USA og EU.
Vil arbeiderklassen og folket i en sånn situasjon la seg bedøve av krigstrommene og fylke seg bak den norske imperialismen, eller vil den motsette seg krigen og vende seg mot makthaverne som fører folket inn i et krigshelvete? Det blir avgjørende.
Konsekvensene for økonomi og arbeidsplasser vil bli store allerede før krigene bryter ut. Vil arbeidsfolk i Norge avfinne seg med nye lønnsnedslag og kutt i velferden for å finansiere borgerskapets krigsmaskineri? Det er langt ifra gitt.
En ny fascisme kan ta andre former enn hanemarsj og heilrop
Borgerskapet forbereder seg på å møte alt dette i forkant, med massiv propaganda og med mer og mindre diktatoriske tiltak. Denne nye formen for fascistisering vil antakelig arte seg annerledes enn fascismen vi kjenner fra før. Den trenger slett ikke ta form av hanemarsj og heilrop, og den trenger ikke innebære noe statskupp.
Mer sannsynlig er at nye, diktatoriske styreformer vil bli lansert «til folkets eget beste», ja som nødvendige tiltak til forsvar for demokratiet mot indre eller ytre trusler.
Klima som ny NATO-sak?
Den vestlige imperialismen bruker stadig oftere «demokrati» som direkte påskudd for krig. Energi og klima har kommet i tillegg. I Afghanistan skulle USA og NATO «frigjøre kvinnene», Libya skulle bombes til «demokrati», direkte støtte til jihadistiske terrorgrupper i Syria (Hayat Tahrir al-Sham, tidligere Al Nusra, og IS) blir markedsført som kampen fra en «demokratisk opposisjon» mot et despotisk regime. NATO-doktrinen R2P handler om retten til å blande seg hvor som helst med demokrati og menneskerettigheter som påskudd.
Hvem er vel ikke for demokrati! Altså må du etter denne logikken støtte våre kriger og militarisering av samfunnet. Da kan vi sjølsagt heller ikke ha en offentlig debatt som setter «våre» operasjoner og våre soldater i fare!
Også en eller annen form for det vi kan kalle økofascisme seiler opp som en mulig variant. Stadig oftere kommer det alarmrop fra miljø- og klimabevegelsen, fra enkeltpartier – og også fra akademikere og forskere som får rask berømmelse – om at situasjonen for kloden er prekær og apokalypsen er nær. Vi må derfor ty til drastiske og ekstraordinære tiltak om menneskeheten i det hele tatt skal overleve, sier de. En fersk såkalt forskningsrapport 3 fra tankesmia Breakthrough hevder at det bare er 30 år igjen til total samfunnskollaps.4 Ikke på grunn av imperialismen, ikke på grunn av kriger og miljøødeleggelser, men på grunn av klimaendringer.
Motstemmer blir stigmatisert, latterliggjort eller brakt til taushet. Skremselspropagandaen er blitt så voldsom at psykologer blir nedrent av folk med klimaangst. Barn er livredde og pådrar seg psykiske lidelser.
Budskapet i mediene er at folk er for dumme til å skjønne sitt eget beste, vi trenger derfor handlekraftige og besluttsomme myndigheter – kanskje aller helst en verdensregjering. Eller i det minste et overnasjonalt EU som feier nasjonal motstand til side og gir oss et «handlekraftig Europa». Dette tankesettet går hånd i hånd med postulatet om at nasjonal suverenitet er avleggs og forstyrrende hvis vi «skal handle globalt» og møte utfordringene effektivt. Hvis vi ikke ofrer friheten og levestandarden, går planeten den sikre død i møte!
En tilfeldig debattant har sammenfatta det slik: «Prioriteten må bli at vi redder oss selv, ikke hvilken metode som brukes for å oppnå det».
Sånne ideer er en gavepakke for et stadig mer pressa borgerskap. Hvis du tror at valget står mellom demokrati eller overlevelse for deg og dine, hva velger du da? Tar du virkelig sjansen på full samfunnskollaps, eller er det bedre å overlate all styring til «ekspertene» og forsake levestandard og rettigheter?
Hvis du tror at valget står mellom demokrati eller overlevelse for deg og dine, hva velger du da?
Framtidspessimismen og enigheten om at vekst og bedre materielle kår er et onde, har infisert det som normalt kalles venstresida og preger tekninga til miljøbevisst ungdom. Ungdommen blir forsøkt fratatt framtidshåpet – det beste de kan håpe på er en kapitalisme som ikke er verre enn den vi allerede har. Miljø- og klimaengasjementet blir forsøkt vendt mot ungdommen sjøl. Klimaendringer brukes som argument for å hindre bevegelsesfriheten til folk, for beinhard skattlegging, det blir reist krav om at folketallet må ned i de fattige landa, lønninger og levestandard må kuttes osv.
Såkalte forskere mener at normale demokratiske prosesser er en hemsko som «sinker klimakampen». Og da Stoltenberg ble innsatt som generalsekretær i NATO i 2014 mente Terje Osmundsen, tidligere NHO og Energi & Klima, at Jens burde gjøre energi og klima til en NATO-sak som ledd i Vestens sikkerhetsstrategi.5
Makthaverne gir ofte blanke i sine egne demokratiske regler. Grunnloven og Stortinget blir stadig oftere neglisjert og regelrett spytta på. Sjøl lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité klager over at regjeringa ikke gidder å etterkomme hundretalls såkalte anmodningsvedtak den er blitt pålagt av stortingsflertallet.6
Krigen mot Libya i 2011 ble igangsatt etter en sms-runde innad i Stoltenbergregjeringa. Avtalen mellom det norske og amerikanske forsvarsdepartementet om satellittsamarbeid av største betydning for militær krigføring overalt på kloden7, ble inngått uten noen form for politisk debatt.
Suverenitetsavståelser til EU skjer på løpende bånd, med minst mulig debatt, og gjennom nytolkning av Grunnloven sånn at man omgår kravet om ¾ flertall. Lista er lang og blir stadig lengre.
Flertallsdemokrati er sosialisme
Ikke noe av dette tyder på spesielt demokratisk sinnelag hos den norske makteliten. Det er et korrupt, imperialistisk borgerskap som er beredt til å selge nasjonens interesser for dollar eller euro. Det er like beredt til å stenge ned sitt eget demokrati for å sikre profittene og avverge sosialt opprør.
Denne virkeligheten må kommunistene klare å formidle sånn at arbeiderklassen kan organisere seg og forsvare de demokratiske frihetene vi ennå har. Samtidig må kommunistene forklare at virkelig demokrati for det arbeidende flertallet er en umulighet under kapitalismen. Bare en sosialistisk revolusjon og en ny statstype – proletariatets diktatur – gir håp om varige og fullverdige demokratiske rettigheter, denne gangen for flertallet. På mellomlang sikt må dette være målet for alle revolusjonære demokrater.
Det langsiktige målet er at også denne statsmaskinen havner på museum, for å sitere Engels. Når klassene er avskaffet, trengs verken staten eller det ufullkomne demokratiet som følger av den. Da vil staten visne bort.
I mellomtida gjelder det å forsvare de gjenværende demokratiske rettighetene og bruke dem til å bevisstgjøre arbeiderklassen om hva som står på spill. Ideologisk kamp mot reformistiske illusjoner om borgerklassens demokratiske sinnelag er en del av denne klassekampen mellom arbeid og kapital.
Noter
- Her sitert etter Aslak Storaker, Radikal portal 19.12.2018: Atlantic Councils liste over femtekolonister og Beredskapslovene av 1950.
- Det kan være verd å merke seg at Norge har ratifisert den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle menneskeretter, men har reservert seg når det gjelder bruk av tvungen lønnsnemnd som brudd på disse rettighetene.
- Se Existential climate-related security risk.
- En av medforfatterne er Ian Dunlop, han har fortid i Shell og Det australske kullforbundet. Han er også medlem av den Rockefeller-initierte globale tankesmia Club of Rome, som består av tidligere statsledere, topp-byråkrater, forskere og næringsledere.
- Stoltenberg kan gjøre energi og klima til NATO-sak. Energi & Klima 31. mars 2014.
- Se Aftenposten 6. juni 2019.
- Se pressemelding fra Regjeringa 21.06.2019: «Etablerer bredbåndskommunikasjon i nord.»
Teksten er basert på en innledning holdt på Rød sommerleir, august 2019.
