Fra protestene i Quito, Ecuador. Opptak fra TeleSur
Ecuador, Chile, Argentina. Libanon, Irak, Sudan, Algerie. Dette er bare noen av landa der makthaverne skjelver for folkets vrede.
Så langt er opprørene ikke direkte systemoverskridende. Men det er et spørsmål om tid – og politisk ledelse.
Latin-Amerika bobler av raseri. I Santiago, Chile, trosset nærmere to millioner mennesker en oppvisning i statsapparatets vold som savner sidestykke siden Augusto Pinochets fascistiske diktatur. Det er et opprør mot den tøylesløse markedsliberalismen som den samme Pinochet gjorde Chile til laboratorium for. Både vannforsyning og helsetjenester er for lengst privatisert.
Trosser unntakstilstand
I nabolandet Argentina gikk folk ut i gatene i solidaritet med chilenerne, før de deretter stemte ut den nyliberalere Mauricio Macri fra presidentpalasset og erstattet ham med venstre-peronisten Alberto Fernandez. Landet er nedsylta i milliardgjeld til IMF, som alltid har kutt i alle offentlige subsidier og andre straffetiltak mot folket som lånevilkår. Den argentinske peso er på vei mot en ny krasjlanding.
Folket i Ecuador skremte president Moreno på flukt fra hovedstaden Quito, før han måtte be folket om nåde for sitt knefall for IMF og opprettholde drivstoffsubsidiene. Tusenvis av modige ecuadorianere trosset unntakstilstand og statsvold. I Chile og Ecuador er til sammen mer enn 30 mennesker drept.
På nesten motsatt side av kloden skjer lignende folkelige opprør. Hundretusener har fylt gatene i Beirut og forlangt slutt på dyrtid og korrupsjon. De unge vil ha slutt på den sekteriske maktpolitikken i et Libanon hvor samfunnet er stykket opp politisk og økonomisk mellom kristne, drusere, sjiamuslimer og sunnimuslimer – en arv fra det franske kolonistyret. Statsminister Hariri (sunni) er blitt presset til å gå av, mens Hezbollahs leder Nasrullah (sjia) og president Aoun (maronitt) fordømmer demonstrantene.
I Bagdad og andre irakiske byer har det lenge pågått demonstrasjoner som forlanger arbeid og levelige kår og som fordømmer drap på mange titalls demonstranter. Helt siden den amerikanske innmarsjen i Irak i 2003 har fattigdom og sekterisk vold vært irakernes hverdag. Olja til kunstskattene er plyndra og frarøvet folket i et land som har alle naturgitte og kulturelle forutsetninger for rikdom og velstand. Ikke bare av USA, men også av norske oljeselskaper og «kunstsamlere».
Afrikas største land i oppbrudd
I Algerie og Sudan, Afrikas største og tredje største land i areal, har folket vendt seg mot diktaturet. I Sudan har de lyktes med å velte regimet til Omar al-Bashir, som nå er stilt for retten. Også i Marokko syder opprøret.
Bakom det hele ligger alvorlig økonomisk krise, utplyndring av folket, korrupsjon og ofte dyp statsgjeld. Uavhengig av de spesifikke regionale og nasjonale omstendighetene i hvert enkelt land, er imperialistisk utbytting og stormaktsrivalisering om ressurser og innflytelsessfærer den bakenforliggende årsaken. I flere land rivaliserer imperialistene gjennom stedfortredere eller ved å piske opp stammemotsetninger i form av såkalte borgerkriger.
I Midtøsten, Afrika og Øst-Asia er det blitt den nye normalen at utenlandsk etterretning og imperialismens fremmedkrigere med eller uten gevær er kraftig involvert i protestene. USA har interesse av et ustabilt Sudan for å presse kineserne ut av denne delen av Afrika; Israel kan se seg tjent med et kaotisk Libanon; Saudi-Arabia har tradisjon for å fyre opp under bevegelser i Irak som kan undergrave den sterke innflytelsen til sjiabevegelsen til Ali al-Sistani og al-Sadr, og dermed Iran. I Hongkong er imperialistenes innblanding utilslørt når demonstrantene bærer Stars and Stripes og ber Trump komme dem til unnsetning. Slik kunne en fortsette. Ikke noe av dette endrer ved at de folkelige opprørene er rettferdige, for ikke å si en sosial og demokratisk nødvendighet.
Ulmebrann i Europa
Opprørsbølgen stopper ikke ved Europas grenser, for den som trodde det. I Catalonia fortsetter protestene mot sentralregjeringa i Madrid. Uansett om regjeringa er fra det stadig Franco-infiserte høyrepartiet Partido Popular eller fra sosialdemokratiske PSOE, så bruker Madrid statlig vold for å nekte katalanerne deres rettmessige krav om å holde en folkeavstemning om uavhengighet. En rekke katalanske politiske ledere er dømt til fengselsstraffer på opptil 13 år, som om de var grove kriminelle. Derfor har Barcelonas gater vært fulle av hundretusenvis av demonstranter. Nærmere 600 mennesker har blitt skadet i de siste protestene som følge av sammenstøt mellom politiet og demonstrantene. EU holder kjeft om undertrykkinga, som unionen betegner som et «internt spansk anliggende». Den påtroppende utenrikssjefen for EU, Josep Borrell, er spansk utenriksminister fra PSOE og kjent for å motsette seg krav om uavhengighet, enda han sjøl er katalaner.
Helt utenfor de borgerlige medienes søkelys fortsetter De gule vestene med sine ukentlige protester i franske byer og tettsteder, slik de har gjort siden november 2018. Demonstrasjonene mot Macron og EUs kuttpolitikk har blitt mindre enn de var i vinter, men det flammende raseriet lar seg ikke slokke. Frankrike er som en ulmebrann som når som helst kan slå ut i lys lue.
Disse eksemplene, flere kunne vært nevnt, viser at det kapitalistiske verdenssystemet står på kvikkleire, også i det «stabile» Europa. Det er ikke et spørsmål om det kommer nye og voldsomme folkeopprør. Spørsmålet er bare hvor og når det skjer, og på hvilket grunnlag.
Kortsiktige krav
Svakheten ved nesten alle protestbevegelsene er at de er mer prega av oppdemmet raseri enn av tydelige mål. Massegrunnlaget er i stor grad fattige uorganiserte arbeidere, utslåtte småborgere og studenter. Med forbehold om at det finnes unntak fra regelen, som i Ecuador, så begrenser de politiske krava seg ofte til at reaksjonære regjeringsframstøt skal trekkes tilbake eller til at politiske ledere må skiftes ut med andre forvaltere av en mer «human» og «nasjonal» kapitalisme. Krava retter seg i mindre grad mot imperialismen og kapitalismen som økonomisk system.
Det er disse svakhetene i klasseorganisering og fraværet av krav som innebærer et brudd med kapitalismen som økonomisk og politisk system, som gir borgerskapet håp om at det kan redde sine privilegier gjennom falske løfter og politiske avledningsmanøvre. Om kapitalmakta tror det ikke nytter, ligger det fascistiske diktaturet på lur – slik vi allerede har sett skremmende tegn på i for eksempel Chile.
Fra raseri til revolusjon og sosialisme
Det er bare arbeiderklassen, under kommunistenes politiske ledelse, som kan gi opprørene ei kraft og en retning som sprenger systemet og kan gi bud om varige framskritt. Nye maktpersoner i borgerskapets stat endrer ingenting grunnleggende. Det er sosialismen som må settes på dagsorden gjennom et revolusjonært brudd med det gamle utbyttersystemet.
For at det revolusjonære budskapet skal nå inn i massebevegelsen og omformes til revolusjonær vilje, må arbeiderklassen gjenfinne sin bevissthet om sosialismen som det eneste varige framtidshåpet til kapitalistisk utbytting og undertrykking. Det er her den formidable oppgaven ligger for klassebevisste arbeidere og kommunister. De sitter med nøkkelen som kan forvandle en verden i opprørsk raseri til en verden hjemsøkt av sosialistiske revolusjoner.
