Karl Liebknecht taler i Berlin, desember 1918.
Novemberrevolusjonen i 1918 hadde en lang forhistorie og etterlot seg djupe spor i Tyskland og internasjonalt.
Revolusjonen satte en stopper for den imperialistiske verdenskrigen. Men dens nederlag ga også bitre lærdommer om sosialdemokratiets skitne rolle som borgerskapets antirevolusjonære knyttneve.
I november 2018 markerer vi hundreåret for novemberrevolusjonen, en epokegjørende begivenhet i landet vårt. Den omfattet hundretusener over hele det tyske «Riket» og utløste kolossale krefter.
Det eneste som hindret den fra å utvikle seg til en sosialistisk revolusjon, var den brutale maktbruken fra de kontrarevolusjonære kreftene – i første rekke «Reichswehr» og frikorpsavdelinger («Freikorps»), nå under ledelse av sosialdemokrater. Her viste den tyske arbeiderklassen og folket sin revolusjonære kraft, sjøl om dette kan virke fjernt for oss i dag. Samtidig er dette et levende historisk eksempel på farene som kan oppstå under en revolusjon.
Novemberrevolusjonen var ikke en enkelthendelse som sprang ut av intet. Den tyske arbeiderklassen blei ikke brått revolusjonær for så å trekke seg tilbake fra den historiske arenaen. Novemberrevolusjonen hadde en lang forhistorie og etterlot seg også djupe spor i landet vårt.
Sytti år i forveien ble Det kommunistiske partis manifest, skrevet av Karl Marx, utgitt. Førtitre år tidligere ble Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD) grunnlagt som et revolusjonært arbeiderparti ledet av August Bebel og Wilhelm Liebknecht. Den gangen var det et virkelig revolusjonært parti som ville velte og avskaffe det kapitalistiske systemet og bygge sosialismen.
Begge disse viktige begivenhetene hadde sitt grunnlag i at det fantes en sterk og militant arbeiderbevegelse. Uten en slik massebasis kunne ikke ideen om sosialismen fått en slik utbredelse eller slå så djupe røtter.
Men fra starten fantes det ulike strømninger i det revolusjonære SPD, også opportunister som ville føye seg etter kapitalen. Marx og Engels hadde allerede sloss imot dette med all sin kraft, særlig mot opportunismen innenfor fagforeningsbyråkratiet som hadde styrket seg i takt med fagbevegelsens vekst. Det hadde blitt talerør for en «fredelig løsning», for «samarbeid med kapitalen til fellesskapets beste».
Kampen innad i den revolusjonære bevegelsen om holdninga til krigen
Et viktig startpunkt for novemberrevolusjonen var utbruddet av den imperialistiske Første verdenskrigen. Uenighet omkring hvilken holdning man skulle ha til krigen, brøyt ut tidlig i SPD. Den internasjonale sosialistkongressen i Stuttgart i 1907 hadde pålagt de sosialdemokratiske partiene å treffe alle foranstaltninger for å kjempe imot krigsforberedelsene og for å opprettholde verdensfreden. Etter framlegg fra V. I. Lenin og Rosa Luxemburg ble dette tillegget vedtatt:
«Dersom krigen likevel bryter ut, forplikter de (de sosialdemokratiske partiene) seg til å kreve dens snarlige opphør og må gjøre sitt ytterste for å utnytte den økonomiske og politiske krisa krigen skaper til å vekke massene politisk og til å framskynde det kapitalistiske klasseherredømmets sammenbrudd.»
I 1912 ble dette vedtaket bekreftet på Den internasjonale sosialistkongressen i Basel, men innflytelsen til de som ville «forsvare fedrelandet» hadde allerede blitt sterkere. Alt i 1907 hadde Riksdagsrepresentanten Gustav Noske (SPD) rost «fredspolitikken» til den keiserlige regjeringa og erklært at sosialdemokratiet ikke på noen måte ønsket å undergrave disiplinen i hæren. Noske sa at Tyskland måtte være best mulig i stand til å forsvare seg, at sosialdemokratene ville ta til våpen hvis krigen brøt ut, og at man ikke ville la seg overgå i patriotisme av noen annen samfunnsklasse. Noske ble ikke en gang ekskludert fra SPD, isteden begynte han sin karriere i partiet.
Den 25. juli 1914, like før krigsutbruddet, offentliggjorde Vorwärts (partiavisa til SPD) en appell mot den imperialistiske krigen som sluttet med kravene: «Vi vil ikke ha krig! Ned med krigen! Leve internasjonal forbrødring!»
Mens den keiserlige armé etter krav fra regjeringa først planla å arrestere alle sosialdemokratiske deputerte ved krigens utbrudd, bestemte Krigsdepartementet allerede 24. juli 1914 å avstå fra arrestasjoner. Ledelsen i SPD hadde i hemmelige forhandlinger gått med på å gi sin støtte til den imperialistiske krigen.
På samme tid satte de sosialdemokratiske avisene i gang med sjåvinistisk agitasjon av verste sort. 31. juli 1914 oppfordra Frankfurter Volksstimme til å «styrte det blodige tsar-regimet». Den 2. august erklærte Chemnitzer Volksstimme at «Tysklands kvinner og barn skal ikke bli ofre for russisk bestialitet, tysk jord skal ikke tråkkes ned av kosakkene … våre kamerater vil gå med i striden for tysk frihet og det tyske folkets sjølstendighet …».
Følgelig stemte SPD for krigkreditter i parlamentet den 4. august 1914. Partiet slutta opp bak den tyske imperialismen og mista dermed sin revolusjonære karakter.
De revolusjonære sin kamp mot krigen
Da SPD hadde utvikla seg til et krigsparti, stifta de revolusjonære rundt Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg «Internasjonal gruppe» i 1914. Den ble omdøpt til «Spartakusforbundet» i 1916 og forente seg med Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti USPD, som hadde splitta ut fra SPD. USPD var formelt imot krigen, men fulgte i virkeligheten en vaklende, venstresosialdemokratisk kompromisslinje.
Den kjente tyske revolusjonære Rosa Luxemburg blei fengsla 18. februar 1915 av riksregjeringa i forståelse med SPD-ledelsen. Hun satt i fangenskap nesten helt fram til krigens slutt i 1918, bare med et kort avbrudd.
Den 2. desember var Karl Liebknecht den eneste SPD-representanten som gjorde åpent opprør mot den imperialistiske krigen og nekta å støtte krigskreditter. Den keiserlige regjeringa og SPD ønsket nå å bi kvitt ham. Derfor ble han innrullert i en panserbataljon tidlig i februar og sendt for å tjenestegjøre på både vestfronten og østfronten. Dermed ble han underlagt militær straffelov. Han fikk ikke lov til å drive politisk virksomhet utenfor Riksdagen og den prøyssiske Landdagen. Likevel fortsatte han med å være aktiv. I 1916 talte han mot krigen på Ungdommens påskekonferanse i Jena. 1. mai ledet han en antikrigsdemonstrasjon i Berlin. Da han ropte: «Ned med krigen! Ned med regjeringa!» blei han arrestert og siden dømt til fire års fengsel med SPD-ledelsens samtykke.
Rettssaken ble en fiasko for det keiserlige aktoratet, som hadde tenkt å statuere et eksempel overfor revolusjonære. Revolusjonære tillitsvalgte organiserte en solidaritetsstreik i Berlin hvor 50.000 la ned arbeidet. Istedenfor å svekke opposisjonen, førte fengslinga av Liebknecht til at krigsmotstanden fikk et oppsving. Han ble løslatt tre uker før krigens slutt etter å ha sittet to år i fangenskap.
Den imperialistiske krigen – en grusom masseslakt
Mens lederne i SPD fikk poster i Riksregjeringa, ble millioner av arbeidere sendt ut i krigen for å dø. Over hele verden ble omkring 18 million soldater og sivile drept i denne krigen.
Den tyske keiseren brukte et påstått angrep fra den serbiske hæren nær Temes Kubin 26. juli 1914 – et angrep som aldri fant sted – som påskudd for å starte den imperialistiske krigen. Etter press fra den tyske keiseren, erklærte den østerrikske keiseren krig mot Serbia 28. juli 1914. Og den 1. august erklærte den tyske imperialismen krig mot det russiske imperiet. Den 2. august ble Luxembourg okkupert uten at det var erklært krig mot Frankrike. 4. august gikk den tyske hæren til angrep på Belgia for å marsjere inn i Frankrike. I løpet av kort tid var alle de store europeiske imperialistmaktene i krig: England, Frankrike, Russland – og fra 1917 også USA – mot Tyskland og Østerrike-Ungarn og deres allierte. I alt deltok 40 stater i denne krigen.
Framrykkinga stoppet opp og frontene stagnerte, spesielt på Vestfronten. En blodig stillingskrig om noen få meter landområder fortsatte i årevis. For første gang ble moderne våpen som stridsvogner og fly tatt i bruk i stor skala. Dermed var det mulig å drepe på industrielt vis og i masseomfang. For første gang ble giftgass benyttet i store kvanta. Talløse soldater ble kvalt i en smertefull død.
Til å begynne med gikk noen soldater ivrig med i krigen, beruset av den nasjonalistiske propagandaen. Men det varte ikke lenge før entusiasmen snudde til frustrasjon, raseri og hat mot krigen. Soldatene så hvordan deres kamerater ble drept. Mange ble såret. De erfarte offiserenes arroganse. De fikk høre fra sine familier hvordan inflasjonen skapte dyrtid og folk gikk sultne. De så også at soldatene på den andre sida var brødre, arbeidere som dem. Mange sosialdemokratiske arbeidere som hadde vokst opp med det revolusjonære SPD ble bevisste og skjønte at dette var en imperialistisk krig hvor arbeidere i forskjellige land ble satt opp mot hverandre og drepte hverandre. Vinteren 1916–1917 ble Tyskland rammet av massesult. Som følge av inflasjonen hadde mange familier knapt råd til mat. Men for storbøndene ga det større inntekt å fôre husdyra eller la kornet gå til spritproduksjon, fordi de øvre klassene hadde penger til både kjøtt og sprit. Dette viste for mange at kapitalistene tjente på krigen, mens arbeiderklassen matte betale med blod og tomme mager.
Det satte mot i de tyske krigsmotstanderne da massestreiker, opprør og endelig februarrevolusjonen i Russland brøt ut. Da også den første arbeider- og bonderegjeringa ble opprettet i og med Oktoberrevolusjonen i 1917 og det ble tatt raske åtgjerder for å få slutt på krigen og for å forvandle samfunnet skritt for skritt mot sosialismen, ga dette en mektig impuls til tyske revolusjonære for å organisere seg mot krigen og for å kjempe for sosialismen på hjemmebane.
Tyske og russiske soldater feiret sammen da det ble inngått våpenhvile mellom det revolusjonære Russland og Tyskland 5. desember 1917.
Ordrenekt og opprør var utbredt i hæren. I januar 1918 ble en bølge av streiker organiserte av revolusjonære tillitsvalgte. En million arbeidere fra hele Tyskland deltok i streikene. SPD, med sine tette bånd til kapitalmakta, innså faren for en revolusjon i Tyskland. De tok i bruk alle midler som løgner, bedrag, undertrykking og vold for å avverge denne faren. I Berlin ble den sosialdemokratiske lederskikkelsen Ebert innvalgt i ledelsen for januarstreikene, der han arbeidet for at de hurtig skulle opphøre.
En siste tysk militæroffensiv på Vestfronten i august 1918 brøt raskt sammen og endte med katastrofe. I løpet av én dag i 1918 ofret 27.000 soldater livet for den tyske kapitalismen. Den 29. september ble keiseren og rikskansleren informert om at situasjonen var håpløs. De anbefalte en våpenhvile og at regjeringsmakta ble overlatt til SPD slik at de skulle få skylda for nederlaget. Nå ble SPD offisiell del av den keiserlige regjeringa. Overfor massene sa partiet at det ville få i stand en rask fredsavtale. Bak regjeringsdørene ga partiet sin støtte til alle tiltakene fra de reaksjonære kapitalkreftene.
Novemberrevolusjonen
Generalene ville fremdeles få krigen i gang igjen. I Kiel planla den tyske marineledelsen under admiral Franz von Hipper å sende krigsflåten ut i et siste slag mot Royal Navy i Den engelske kanal. Den tyske flåten skulle kjempe til siste skip var senket.
Dette ville bety en meningsløs død for tusenvis av marinegaster. En telegrafist sørget for å lekke ordren til de menige gastene. Den 3. november heiste gastene røde flagg ombord, offiserene ble avvæpnet og dagen etter dannet de et arbeider- og soldatråd sammen med Kiels arbeidere.
Samme kveld ankom SPDs Riksdagsrepresentant Gustav Noske til Kiel. Guvernøren hadde sendt telegram med anmodning om at det ble sendt et SPD-medlem i Riksdagen som kunne få kontroll over opprøret. Til arbeider- og soldatrådet erklærte Noske at han ville «lede revolusjonen til seier» og ble valgt til leder. Ved hjelp av løgner og knep klarte han skritt for skritt å avvæpne arbeiderne og væpne offiserene på ny. Slik klarte han å rulle tilbake innflytelsen til rådene i Kiel. Men han greide ikke å forhindre at revolusjonen utviklet seg videre, den spredte seg over hele Tyskland. Arbeider- og soldatråd blei oppretta overalt og i løpet av få dager var monarkiet avskaffet.
Men lederen av SPD, Ebert, sto sammen med kapitalen og de reaksjonære for å avverge en sosial revolusjon og for å opprettholde den bestående orden for enhver pris. Han ville trekke med de borgerlige partiene, som hadde jobbet sammen med SPD i Riksdagen i 1917, så vel som eliten i imperiet for å omorganisere statsmakta. Det han ville var å forhindre en radikalisering etter russisk modell. Idet han forlangte at keiseren måtte abdisere, erklærte han: «Dersom keiseren ikke abdiserer, er den sosiale revolusjonen uunngåelig. Men det er ikke noe jeg ønsker, jeg avskyr det som arvesynden.» Keiseren, som hadde forlangt «heltemot og fryktløshet» av millioner av soldater han hadde sendt i døden, søkte feigt eksil i Nederland.
Sosialdemokratiet kveler revolusjonen
Den 9. november 1918 proklamerte SPD-lederen Ebert en borgerlig-demokratisk republikk, som han demagogisk utla som en revolusjonær regjering. Massene fikk beskjed om å gå hjem slik at regjeringa skulle få arbeidsro. På samme tid proklamerte Karl Liebknecht den sosialistiske republikken foran titusener arbeidere og soldater. «Jeg proklamerer den frie sosialistiske republikken Tyskland … der hvor det ikke lenger vil være tjenere, hvor hver eneste ærlige arbeider vil motta anstendig lønn for arbeidet sitt. Kapitalismens herredømme, som har forvandlet Europa til en kirkegård, er brutt.»
Organiserte revolusjonære overtok Riksdagen samme kveld. Planen var å danne et Råd av folkedeputerte, som i Russland. Da dette kom SPD-lederne for øre, gjorde de alt de kunne for å stanse det. Ettersom stemninga blant massene var revolusjonær, var de tvunget til å istemme, men de sikret seg ledervervene i det nyoppretta Rådet. Samtidig ble Ebert president i Det tyske riket. Han inngikk 10. november en hemmelig avtale med militærsjefen Groener for å kvele revolusjonen. Ebert forsikret om at alle de gamle reaksjonære offiserene skulle få fortsette i stillingene sine og at han ville treffe tiltak mot arbeider- og soldatrådene. Slik fikk han støtte fra det reaksjonære offiserskorpset. På samme tid, fra 9. til 12. november, møttes sjefer fra storindustrien og tyske fagforeningsledere i Berlin. Den 15. november hadde de undertegnet en hemmelig avtale der forbundslederne avga løfte om å få slutt på «ville» streiker sånn at produksjonen skulle gå som normalt. De skulle også strupe arbeiderrådenes innflytelse og forhindre at kapital og eiendom ble ekspropriert. Til gjengjeld gikk kapitalistene med på å innføre åttetimersdag og eksklusiv representasjonsrett for fagbevegelsen på fabrikkene. De følgende dagene gikk SPD med på at verken de militære eller det gamle statsmaskineriet skulle rokkes ved.
Straks før Den første generalkongressen av de folkedeputertes råd skulle finne sted, prøvde Ebert å hindre at den ble innkalt gjennom et militærkupp. Men Ebert mislyktes. Dermed ble han tvunget til å manipulere Kongressen og skaffe seg flertall ved hjelp av taskenspillerknep. Berlin var på dette tidspunktet under militær kontroll av de revolusjonære. De var imidlertid dårlig organisert. Et kommunistisk parti som kunne lede oppstanden og styre den i retning av sosialismen, var fraværende. Ebert var fullt klar over denne svakheten og oppfordret de militære til å danne såkalte Freikorps, det vil si væpna bander på siden av den regulære hæren, som kunne brukes som dødsskvadroner mot de revolusjonære.
Stiftelsen av KPD og kampen om makta
Litt etter litt erkjente Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg behovet for et revolusjonært parti. På tampen av 1918 innkalte de til en stiftelseskongress for partiet. Partiet ble grunnlagt 31. desember 1918. Dette var et første skritt mot en fast organisering av de revolusjonære kreftene. Likevel saknet partiet erfaring, stabil indre enhet og trening i revolusjonær massekamp.
For å holde på makta si, sørget SPD-lederen Ebert for å sparke Berlins revolusjonære politimester Emil Eichorn, fordi han hadde nektet å løsne skudd mot streikende arbeidere. Kommunistene og venstresosialdemokratene mobiliserte til en demonstrasjon mot dette neste dag. De ble overrasket da flere hundre tusen mennesker møtte opp, mange av dem med våpen i hånd. De inntok jernbanestasjonene i Berlin, de borgerlige avishusene og redaksjonen til det sosialdemokratiske organet Vorwärtz. Det ble dannet en provisorisk revolusjonær komité med Liebknecht og andre som mante til å styrte Ebert-regjeringa på revolusjonært vis. Uheldigvis var kommunistene ikke enige seg imellom. Rosa Luxemburg gikk for eksempel imot å gjøre opprør på dette tidspunktet.
Ebert var snar til å utnytte denne svakheten og den manglende enheten blant de revolusjonære. 6. januar 1919 oppnevnte han Gustav Noske (SPD) til Folkedeputert for hæren. «Hva meg angår, så må en eller annen være blodhund. Jeg vil ikke unndra meg ansvaret», kunngjorde Noske. Han kalte straks sammen troppene og frikorpsene rundt Berlin og ga den 9. januar ordre om at opprøret skulle slås ned.
Frikorpsene rykket inn, okkuperte store deler av Berlin og massakrerte de revolusjonære. Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg gikk i dekning, men de ville ikke forlate byen. 15. januar ble de arrestert, torturert og myrdet. Gjerningsmennene fra Kavalerigardens sikringsdivisjon ble snart kjent, men de ble skjermet av SPD-ledelsen. En rettssak i juni 1919, ledet av en dommer som var medlem av samme divisjon, endte med at morderne ble frikjent.
I ukene som fulgte ga Noske hæren og frikorpsene ordre om å drukne revolusjonen i blod over hele Tyskland: I Bremen, Ruhr, Sachsen, Rhinland, Hamburg og i München. Slik sikret SPD kapitalens fortsatte herredømme.
Ernst Thälmann om Novemberrevolusjonen
I anledning av ti-årsminnet for Novemberrevolusjonen, skreiv KPD-leder Ernst Thälmann:
«Alle nødvendige vilkår var objektivt til stede for at den proeltariske revolusjonen kunne seire … den herskende klassen og dens statsapparat var demoraliserte etter det militære nederlaget i verdenskrigen … Og proletarene? Deres overveldende flertall sluttet seg til den proletariske revolusjonens leir.»
«Situasjonen var dermed, målt ut fra klassekreftenes objektive stilling og det objektive forholdet mellom dem, moden for den tyske revolusjonen.»
«Den tyske revolusjonens tragedie i 1918 … besto i forskjellen mellom på den ene sida de objektivt modne revolusjonære omstendighetene, og på den andre sida det tyske proletariatets subjektive svakhet, en svakhet grunnet i mangelen av et bolsjevikisk parti med tydelige mål.»
To ting kan vi lære av den mislykka novemberrevolusjonen.
For det første: Den voldsomme revolusjonære krafta til den tyske arbeiderklassen, når den hadde bestemt seg for å kjempe. Det er en styrke med røtter i revolusjonære tradisjoner som bondeoppstanden i 1525 eller den demokratiske revolusjonen i 1848, hvor Karl Marx og Friedrich Engels også deltok. Denne krafta kom også til syne etter at fascismen var knust i 1945, da arbeiderklassen reiste et antifascistisk samfunnssystem i DDR som tok de første skrittene på vei mot sosialismen, fram til revisjonismen satte en stopper for det. Denne krafta kom også til syne i Vest-Tyskland hvor millioner kjempet imot militarisering og opprustning og for sine sosiale rettigheter.
For det andre viser novemberrevolusjonens skjebne tydelig at det ikke blir noen sosialisme uten et revolusjonært parti. Et parti av denne typen må ha sine røtter i massene, det må ha en sterk og enhetlig organisasjon og det må forsvare sin revolusjonære karakter mot alle former for opportunisme og revisjonisme.
Oversatt fra Unity & Struggle nr. 36. Artikkelen er lett forkortet. Trykt i Revolusjon nr. 53 (2/2018).
