De økonomiske (faglige) kampenes lærdommer – «Strassburgertesene» - II. Kamporganenes former, deres natur og funksjoner.

II. Kamporganenes former, deres natur og funksjoner.

Hele forarbeidet har til oppgave å klargjøre for de brede masser som er interessert, nødvendigheten av at kampen blir organisatorisk forberedt. Dette betyr så meget at vi blant massene må reise spørsmålet om utvalg for å bekjempe lockouten, streikeledelse og særlige kommisjoner til ledelse av kampen. I tilfelle av en truende lockout er det nødvendig å gå til valg av utvalg til å bekjempe lockouten, og når det gjelder streiker velge streikeledelser flere dager for streiken blir erklært.

Valget av streikeledelse, henholdsvis kampledelse, mot lockouten, må foretas flere dager før lockouten, henholdsvis streiken, begynner. Hvis lockouten blir erklært plutselig, eller hvis streiken bryter ut uventet, og det således ikke kan velges utvalg og ledelser god tid i forveien, må en straks allerede ved streikens eller lockoutens begynnelse, og før arbeiderne ennå har forlatt bedriften sammenkalle bedriftsmøter (møter på bedriftens avdelinger), hvor en etter forutgående agitasjon foreslår valgt en ledelse og samtidig framlegger en liste av revolusjonære, anarko-syndikalistiske, reformistiske, kristelige og partiløse arbeidere, laget på forhånd.

Når det gjelder sammensetningen av streikeledelsene er det av særlig betydning at disse streikeledelsene blir valgt på bedriftene eller til og med særskilt for avdelingene på bedriftene, for at de kan gi en omfattende representasjon av alle grupper av arbeidere, som f eks. fabrikkdelegasjonene i Lodz. Valgmåten avhenger av konflikten og bedriftens størrelse. Jo flere streikekomiteer blir, desto lettere vil det være for dem å lede alle arbeiderne.

I mindre bedrifter kan det velges et medlem av streikeledelsen for hver 25-50 arbeidere, i større bedrifter for hver 100-200. I storbedrifter hvor det arbeider titusener av arbeidere, må streikeledelsen bestå av 2-300 personer for at de gjennom de valgte medlemmer kan stå i direkte forbindelse med alle avdelinger på bedriften.

En slik stor streikeledelse må velge et eget utøvende organ, hvis oppgave vil bestå i regelmessig å sammenkalle alle komiteens medlemmer, avlegge regnskap for den, informere den og gjennom den opprettholde forbindelsen med de streikende, og det er her av betydning at det blir pålagt hvert enkelt medlem av streikeledelsen bestemte oppgaver. Med hensyn til streikekomiteenes funksjoner og oppgaver, må en tilstrebe følgende:

1. Streikeledelsen har til oppgave med alle midler å føre kampen for virkeliggjørelsen av de krav arbeiderne har stilt. Kampens utfall vil avhenge av hvorvidt det lykkes for streikeledelsen å fortrenge de reformistiske fagforeningsapparaters innflytelse fra bedriften og tilrive seg den fullstendige ledelse av streiken.
2. Streikeledelsen må lede kampen, føre mulige forhandlinger, undertegne den eventuelle overenskomsten. I den forbindelse må det allerede på forhånd meddeles at alle avtaler som det reformistiske byråkrati slutter bak ryggen på de kjempende arbeidere ikke er forpliktende for arbeiderne.
3. Streikeledelsen må oppmerksomt forfølge det faglige byråkratis virksomhet, i tilfelle av forhandlinger og manøvrer bak kulissene må den sette i verk demonstrasjoner foran forbundskontoret, innkalle møter av organiserte og uorganiserte, forlange at det reaksjonære faglige byråkrati blir avsatt, samle inn penger som skal komme alle streikende til hjelp, og systematisk undergrave tilliten til det reformistiske, henholdsvis kristelige fagforeningsapparat, særlig blant de sosialdemokratiske og kristelige arbeidere.
4. Streikeledelsen må i den faglige opposisjonens hender, bli et mektig våpen til å fjerne alle kapitalens agenter og arbeidskraftkjøpernes forbundsfeller fra forbundene.
5. Streikeledelsen må få bedriftsrådene til å delta i kampen. Men hvis disse følger det faglige byråkrati, må det føres en likeså forbitret kamp mot dem som mot fagforeningsbyråkratiet.
6. Streikeledelsen har til hovedoppgave ikke bare å konsentrere massenes oppmerksomhet på de paroler som blir oppstilt under vår kamp. men også — hvilket er særlig viktig — å fullstendiggjøre og utvide de opprinnelige paroler og utsende nye politiske paroler alt etter den situasjon som oppstår og under hensyntaken til de forandrede forhold, uten noensinne å la initiativet gli ut av hendene på seg.
7. En streikeledelse kan og skal ikke stille seg på standpunktet «alt eller intet». Streikeledelsen må forstå å manøvrere (naturligvis ikke i den forstand at den driver intrigemakeri på toppen), den må evne hurtig og korrekt å vurdere hvilken side som kan høste fordel av endringer i styrkeforholdet som skjer i kampens forløp. Stivbeinthet og manglende elastisitet ville stride mot de samlede erfaringer fra den revolusjonære klassekamp.
8. For en riktig ledelse av en streik eller lockout er det nødvendig at lockoututvalgene eller streikeledelsene forener alle de arbeidere som rammes av konflikten. I tilfelle større lockouter eller streiker, som omfatter en hel rekke av bedrifter innenfor et større distrikt eller en hel industrigren, må det skapes en sentral streikeledelse gjennom representanter fra de lokale streikekomiteene.
9. En slik demokratisk valgt streikeledelse, henholdsvis lockoutledelse, må innføre den strengeste indre disiplin for å gjennomføre kampen med hell.
10. Under valg av kampledelser mot lockout, streikekomiteer eller andre kamporganer til en forestående kamp, må en søke å få vedtatt retten til å tilbakekalle slike medlemmer av disse organer som ikke etterkommer de oppgaver som er pålagt dem i retning av en energisk gjennomførelse av kampen, og som dermed handler mot viljen til de som har valgt dem.
11. Kampledelsen mot lockouten, streikeledelser og andre kamporganer må ikke bare sørge for en regelmessig registrering av alle arbeiderne som rammes av konflikten, men må også sørge for at kontrollstedene arbeider regelmessig, slik at forbindelsene blir trygget og det størst mulige antall arbeidere trekkes aktivt med i kampen.
12. Streikeledelsene må opprettholde en intim forbindelse mellom de streikende arbeidere og de arbeidsløse masser, for å forebygge muligheten av at de arbeidsløse blir brukt til å underminere den økonomiske kampen.