De økonomiske (faglige) kampenes lærdommer – «Strassburgertesene»

Strasburgerkonferansens resolusjon i anledning spørsmålet om streiketaktikken i den nåværende perioden. Vedtatt av Røde Faglige Internasjonale i 1928 og publisert i 1929.

Innledning

De store økonomiske sammenstøtene og kampene som har funnet sted siden Den Røde Faglige Internasjonalens IV. kongress i Tyskland, Polen, Hellas og flere land og som har omfattet flere hundretusentalls arbeidere, har klartbekreftet riktigheten av den økonomiske og politiske analysen som kongressen foretok og likeledes den streiketaktikken og strategien som kongressen trakk opp.

I begynnelsen og i noen tilfeller også i den videre utviklingen har disse streikene og lockoutene for det første hatt en utpreget massekarakter og politisk karakter, og for det andre har de uten tvil inneholdt elementer av angrep og motangrep fra arbeidermassenes side.

Det er ingen tvil om at vi i samband med den rasjonaliseringen som pågår nå, kapitalens offensiv og den tiltakende aktiviteten i arbeiderklassen står ved begynnelsen av en flodbølge av politiske og økonomiske sammenstøt mellom arbeid og kapital, og at bare en virkelig revolusjonær ledelse av disse kampene kan gi kampen resultater. Dette forplikter RFIs tilhengere til å sette all kraft inn på oppgava med å rive ledelsen av kampen ut av hendene på de reformistiske forræderne og overta den selvstendige ledelsen av de økonomiske kampene.

Den alvorligste av de mange, store og kompliserte vanskelighetene som de revolusjonære fagforbundene har å overvinne består i de opportunistiske avvikene som stammer fra reformistenes påvirkning av de minst standhaftige elementene i våre egne rekker. Disse opportunistiske avvikene og tendensene er: Den faglige legalismen (angsten for å overtre bestemmelsene i vedtektene, underkastelse under det reformistiske fagforeningsbyråkratiet osv.), halehengspolitikk overfor massene, undervurdering av kampdyktigheten deres og den manglende forståelse for sammenhengen mellom den økonomiske og politiske kampen. Spesielt krasst har disse opportunistiske feilene vist seg under de store økonomiske kampene. Disse kampene fordrer stor kampberedskap, utholdenhet, elastisitet og forståelse for å sette den revolusjonære taktikken fra den IV. kongressen om i handling. Alle avvik og all vakling i våre egne rekker må overvinnes kraftig og energisk i den nærmeste fremtid.

En av de største svakhetene i arbeidet til de revolusjonære fagforeningene og den faglige opposisjonen er utilstrekkelig studium av erfaringene fra tidligere kamper. Streikebølgen byr fram et rikt materiale som må utnyttes i de kampene som kommer.

Kampen om den selvstendige ledelsen av de økonomiske kampene under et systematisk streikebryteri fra de reformistiske fagforeningsapparatenes side blir en stadig mer vanlig foreteelse for hver dag som går. Men formene og metodene for denne kampen veksler fra land til land, avhengig av særegenhetene i den industrien det gjelder, styrkeforholdet innenfor arbeiderklassen osv. Hvordan skal kampen føres? Hvilke organer skal skapes for å forberede og gjennomføre kampen? Hvordan skal en avvise framstøtene fra arbeidskjøperne og reformistene under kampen? Hvordan skal en trekke med de uorganiserte, kvinnene og ungdommen? Hvordan kan en mobilisere hele arbeiderklassen til støtte for de kjempende gruppene? Det er disse spørsmålene som enhver deltaker og enhver leder av de moderne økonomiske konfliktene blir stilt overfor. Her kommer erfaringene fra Lodz til stor nytte for Tyskland og Frankrike, erfaringer fra de franske streikene utnyttes i Tyskland og de tyske arbeidernes erfaringer utnyttes i andre land. Men de revolusjonære fagforeningene og opposisjonene interesserer seg alt for lite for det arbeidet som er blitt utført i de økonomiske kampene. De arbeider ofte etter en sjablong og improviserer ofte tilmed i slike tilfeller der en allerede har erfaringer å støtte seg på som viser fordelene ved den ene eller den andre kampmetoden.

Tilhengerne av RFI har til oppgave å studere enhver økonomisk konflikt inngående, fastslå hvilke vansker som dukker opp og finne veien til å overvinne dem. Alle eksisterende svakheter og mangler må behandles fordomsfritt. Bare gjennom inngående studium av de positive og negative erfaringene i tidligere økonomiske kamper kan en oppnå virkelige framskritt i å dyktiggjøre våre egne rekker og i å forberede hele arbeiderklassen på de kommende klassekamper mellom kapital og arbeid.

I. Forberedelsen av massene til streikene og lockoutene.

Erfaringene fra de siste streikene i Frankrike, Tyskland og Polen har vist at forberedelsene har vært utilstrekkelige. For at arbeiderne ikke skal bli overrumplet, må de faglige opposisjoner og de selvstendige revolusjonære forbund drive sitt arbeid i følgende retning:

1. De revolusjonære forbunds og faglige opposisjoners daglige arbeid i hver enkelt produksjonsgren har til oppgave å forberede arbeiderne på de forestående sammenstøt mellom arbeid og kapital.
2. Ved det første tegn på stigende utilfredshet blant arbeiderne eller aggressive hensikter fra arbeidskjøpernes side mot arbeiderne, må en gjøre klart for arbeiderne på de bedrifter det gjelder, at et sammenstøt nærmer seg.
3. Det agitatoriske og organisatoriske forarbeidet må føres under parolene: «Vent dere ingenting fra de reformistiske lederne, de vil forråde dere», «Ta saken i egne hender», «Forbered dere til kamp, ellers blir dere slått». I forbindelse med denne agitasjon må en utnytte alle konkrete tilfeller av forræderi fra det faglige byråkratis side under de økonomiske kamper.
4. Alt under denne forberedelsesperioden er det nødvendig under møter og gjennom muntlig samtale og påvirkning å trekke til seg elementer blant partiløse, anarko-syndikalister, reformistiske eller andre arbeidere som kan bringes til å delta i kampen mot arbeidskjøperne på grunnlag av vår selvstendige taktikk, uavhengig av det faglige byråkrati, og som sammen med de revolusjonære arbeiderne kan trekkes inn i organene som skal forberede og lede kampen.
5. De økonomiske krav må stilles opp og utformes slik at massene forstår dem, de må springe ut av den konkrete situasjon som foreligger, må overveies av samtlige interesserte arbeidere, for at kravene skal kunne vinne flertallet av arbeiderne for seg og danne grunnlaget for en enhetsfront nedenfra og for en enhetlig aksjon.
6. Konferanser av representanter for bedriftene eller av bedriftsrådene blir ofte av stor betydning i forberedelsesperioden, dog under forutsetning av at disse ikke står under reformistenes innflytelse og at de ikke er klassesamarbeidsorganer.
7. De revolusjonære forbund og faglige opposisjoner må stadig på det mest omhyggelige passe på at arbeidet i alle deres organer foregår i nær kontakt med arbeidermassene på bedriftene, og i særdeleshet på det mest energiske bekjempe alle tilløp til byråkratisme, løsrivelse fra massene, noe som vil være en hindring mot å kunne reagere hurtig på det som foregår blant massene.
8. De revolusjonære forbund og opposisjoner må drive hele sitt forarbeid slik at kravet om nødvendigheten av å skape kamporganer til ledelse av kampen utgår fra de menige arbeiderne selv, og blir gjort til gjenstand for diskusjon i samtlige bedrifter.
9. Blir det truet med lockout må man sende ut parolen om å skape kampledelser til å bekjempe lockouten og gjennomføre arbeidernes krav. Det må kreves at disse kampledelsene skal velges av samtlige arbeidere på bedriftene uten hensyn til parti- og fagforeningsmedlemskap, enten de er organiserte eller uorganiserte.
10. Forutsatt at det foreligger en situasjon som er gunstig for streik og det er kampstemning blant massene, må man skyve i forgrunnen kravet om dannelse av en streikeledelse som velges av samtlige arbeidere (selv om streiken ledes av en revolusjonær fagforening). Ved disse valgene skal arbeidere av alle retninger delta, og likeledes både organiserte og uorganiserte.
11. Samtidig må det drives en forbitret agitasjon og propaganda blant i massene mot innsettelse av streikeledelser ovenfra og mot forsøk fra det I faglige byråkrati på å legge ledelsen av konflikten i hendene på slike komiteer.
12. Arbeidet med å forberede arbeidermassene til kamp må skje både muntlig og gjennom pressen. I denne forbindelse påhviler det dagspressen og partipressen en særlig viktig oppgave. Ønskelig er også utgivelsen av flygeblad, spesialnumre av de forskjellige presseorganer, bedriftsaviser osv. som særlig tar opp den truende konflikten.
13. Farligst for økonomiske kamper er enhver form for improvisering og streikeoppfordringer under inntrykk av følelser og ikke av en kjølig beregning. Av ledere må det kreves at de ikke bare nøye kjenner vedkommende industrigrein, men de må i særdeleshet være godt informert om det som  foregår blant massene. Oppgaven består i ikke å gripe inn for sent, ikke å dilte etter massene, å gripe massenes kampberedskap, men på den annen side heller ikke å lage streik gjennom dekret uten først alvorlig å ha forberedt massene til kamp.
14. Av spesiell betydning er det å velge det riktige tidspunkt for erklæring av streiken. I denne forbindelse (det heldige valg av tidspunktet) må man ubetinget nyttiggjøre seg erfaringene fra Lodz. Valget av et uheldig tidspunkt kan på forhånd dømme konflikten til en uheldig utgang. Derfor må streiken begynnes på et tidspunkt som er gunstig for arbeiderne, og som må bestemmes ut fra situasjonen (den økonomiske og politiske situasjon), etter de lokale forhold og årstiden, etter maktforholdene, etter arbeidskjøpernes politikk osv.
15. I forberedelsesperioden må man reise spørsmålet om fonds for de streikende og lockoutede, særlig i slike land og fagforeninger hvor det ikke finnes egne streikekasser. Om det er uriktig å tro at arbeiderne kan beseire arbeidskjøperne ved hjelp av pengene i fagforeningskassene, så er det også uriktig å tenke på hjelp til de streikende og lockoutede når kampen alt er i gang (Frankrike).

II. Kamporganenes former, deres natur og funksjoner.

Hele forarbeidet har til oppgave å klargjøre for de brede masser som er interessert, nødvendigheten av at kampen blir organisatorisk forberedt. Dette betyr så meget at vi blant massene må reise spørsmålet om utvalg for å bekjempe lockouten, streikeledelse og særlige kommisjoner til ledelse av kampen. I tilfelle av en truende lockout er det nødvendig å gå til valg av utvalg til å bekjempe lockouten, og når det gjelder streiker velge streikeledelser flere dager for streiken blir erklært.

Valget av streikeledelse, henholdsvis kampledelse, mot lockouten, må foretas flere dager før lockouten, henholdsvis streiken, begynner. Hvis lockouten blir erklært plutselig, eller hvis streiken bryter ut uventet, og det således ikke kan velges utvalg og ledelser god tid i forveien, må en straks allerede ved streikens eller lockoutens begynnelse, og før arbeiderne ennå har forlatt bedriften sammenkalle bedriftsmøter (møter på bedriftens avdelinger), hvor en etter forutgående agitasjon foreslår valgt en ledelse og samtidig framlegger en liste av revolusjonære, anarko-syndikalistiske, reformistiske, kristelige og partiløse arbeidere, laget på forhånd.

Når det gjelder sammensetningen av streikeledelsene er det av særlig betydning at disse streikeledelsene blir valgt på bedriftene eller til og med særskilt for avdelingene på bedriftene, for at de kan gi en omfattende representasjon av alle grupper av arbeidere, som f eks. fabrikkdelegasjonene i Lodz. Valgmåten avhenger av konflikten og bedriftens størrelse. Jo flere streikekomiteer blir, desto lettere vil det være for dem å lede alle arbeiderne.

I mindre bedrifter kan det velges et medlem av streikeledelsen for hver 25-50 arbeidere, i større bedrifter for hver 100-200. I storbedrifter hvor det arbeider titusener av arbeidere, må streikeledelsen bestå av 2-300 personer for at de gjennom de valgte medlemmer kan stå i direkte forbindelse med alle avdelinger på bedriften.

En slik stor streikeledelse må velge et eget utøvende organ, hvis oppgave vil bestå i regelmessig å sammenkalle alle komiteens medlemmer, avlegge regnskap for den, informere den og gjennom den opprettholde forbindelsen med de streikende, og det er her av betydning at det blir pålagt hvert enkelt medlem av streikeledelsen bestemte oppgaver. Med hensyn til streikekomiteenes funksjoner og oppgaver, må en tilstrebe følgende:

1. Streikeledelsen har til oppgave med alle midler å føre kampen for virkeliggjørelsen av de krav arbeiderne har stilt. Kampens utfall vil avhenge av hvorvidt det lykkes for streikeledelsen å fortrenge de reformistiske fagforeningsapparaters innflytelse fra bedriften og tilrive seg den fullstendige ledelse av streiken.
2. Streikeledelsen må lede kampen, føre mulige forhandlinger, undertegne den eventuelle overenskomsten. I den forbindelse må det allerede på forhånd meddeles at alle avtaler som det reformistiske byråkrati slutter bak ryggen på de kjempende arbeidere ikke er forpliktende for arbeiderne.
3. Streikeledelsen må oppmerksomt forfølge det faglige byråkratis virksomhet, i tilfelle av forhandlinger og manøvrer bak kulissene må den sette i verk demonstrasjoner foran forbundskontoret, innkalle møter av organiserte og uorganiserte, forlange at det reaksjonære faglige byråkrati blir avsatt, samle inn penger som skal komme alle streikende til hjelp, og systematisk undergrave tilliten til det reformistiske, henholdsvis kristelige fagforeningsapparat, særlig blant de sosialdemokratiske og kristelige arbeidere.
4. Streikeledelsen må i den faglige opposisjonens hender, bli et mektig våpen til å fjerne alle kapitalens agenter og arbeidskraftkjøpernes forbundsfeller fra forbundene.
5. Streikeledelsen må få bedriftsrådene til å delta i kampen. Men hvis disse følger det faglige byråkrati, må det føres en likeså forbitret kamp mot dem som mot fagforeningsbyråkratiet.
6. Streikeledelsen har til hovedoppgave ikke bare å konsentrere massenes oppmerksomhet på de paroler som blir oppstilt under vår kamp. men også — hvilket er særlig viktig — å fullstendiggjøre og utvide de opprinnelige paroler og utsende nye politiske paroler alt etter den situasjon som oppstår og under hensyntaken til de forandrede forhold, uten noensinne å la initiativet gli ut av hendene på seg.
7. En streikeledelse kan og skal ikke stille seg på standpunktet «alt eller intet». Streikeledelsen må forstå å manøvrere (naturligvis ikke i den forstand at den driver intrigemakeri på toppen), den må evne hurtig og korrekt å vurdere hvilken side som kan høste fordel av endringer i styrkeforholdet som skjer i kampens forløp. Stivbeinthet og manglende elastisitet ville stride mot de samlede erfaringer fra den revolusjonære klassekamp.
8. For en riktig ledelse av en streik eller lockout er det nødvendig at lockoututvalgene eller streikeledelsene forener alle de arbeidere som rammes av konflikten. I tilfelle større lockouter eller streiker, som omfatter en hel rekke av bedrifter innenfor et større distrikt eller en hel industrigren, må det skapes en sentral streikeledelse gjennom representanter fra de lokale streikekomiteene.
9. En slik demokratisk valgt streikeledelse, henholdsvis lockoutledelse, må innføre den strengeste indre disiplin for å gjennomføre kampen med hell.
10. Under valg av kampledelser mot lockout, streikekomiteer eller andre kamporganer til en forestående kamp, må en søke å få vedtatt retten til å tilbakekalle slike medlemmer av disse organer som ikke etterkommer de oppgaver som er pålagt dem i retning av en energisk gjennomførelse av kampen, og som dermed handler mot viljen til de som har valgt dem.
11. Kampledelsen mot lockouten, streikeledelser og andre kamporganer må ikke bare sørge for en regelmessig registrering av alle arbeiderne som rammes av konflikten, men må også sørge for at kontrollstedene arbeider regelmessig, slik at forbindelsene blir trygget og det størst mulige antall arbeidere trekkes aktivt med i kampen.
12. Streikeledelsene må opprettholde en intim forbindelse mellom de streikende arbeidere og de arbeidsløse masser, for å forebygge muligheten av at de arbeidsløse blir brukt til å underminere den økonomiske kampen.

III. Vår taktikk i de demokratisk valgte streikeledelser.

Da streikeledelsen er et organ som velges av samtlige arbeidere, består den nødvendigvis av arbeidere av forskjellige retninger. I kampens tidlige stadium kan tilhengerne av RFI også være i mindretall. I slike tilfeller må de revolusjonære arbeiderne legge for dagen den største omtanke, takt og forståelse for å vinne flertallet for den revolusjonære taktikk.

Framfor alt må RFI-tilhengerne være de mest disiplinerte og selvoppofrende medlemmer i streikekomiteene når spørsmålet står om å utvide og skjerpe kampen. På alle streikeledelsens møter må de utrettelig kritisere ubesluttsomhet, vakling og tilbøyeligheter til å gi etter, og avsløre de reformistiske og kristelige representanters manipulasjoner. Hvis det viser seg tegn til vakling innenfor streikeledelsen, skal RFI-tilhengerne forlange at spørsmålet om kampens fortsettelse blir forelagt allmøter av de streikende til avgjørelse. Blir dette kravet avslått, må en blant massene reise krav om valg av ny streikeledelse og valg av mer besluttsomme og utholdende ledere.

Trer det revolusjonære mindretall ut av en streikeledelse som er kommet under reformistenes innflytelse, appellerer mindretallet til massene og organiserer valg på ny streikeledelse for å føre kampen videre.

I ytterste fall kan og må den revolusjonære fløy tre ut av streikeledelsen, nemlig hvis flertallet ligger under for reformistenes innflytelse og arbeider for en avblåsning av streiken, mens massene i overveiende grad er rede til å føre kampen videre. RFI-tilhengerne må sørge for at  massene har kontroll over streikeledelsens virksomhet og opptreden og med all besluttsomhet kjempe mot at streikeledelsen blir degradert til å være et hjelpeorgan for forbundene. Det er RFI-tilhengernes viktigste oppgave å sørge for at deres beste og mest energiske tillitsmenn på demokratisk måte blir innvalgt i streikeledelsene og gjennom sitt energiske, mønstergyldige og klassebevisste arbeid vinner en ledende stilling innenfor den. De må innenfor utvalgene og ledelsene alltid opptre ansvarlig og organisert, men samtidig uten et øyeblikk å miste forbindelsen med de masser som har valgt dem, stadig støtte seg til massenes tillit, og rive arbeidere av alle retninger med seg.

Det er RFI-tilhengernes oppgave å befeste massenes tillit til disse kamporganer, og faktisk lede massene gjennom de partiløse streikeledelser og kampledelser mot lockoutene.

IV. Lede, men ikke kommandere!

En streik eller en lockout som omfatter store masser av arbeidere, skaper en gunstig situasjon for å utvide innflytelsen til den revolusjonære fløyen i arbeiderbevegelsen. Men denne innflytelsen kan bare tilta hvis de ledende elementer har en særlig god føling med massene og skaper sunne forhold mellom streikeledelsen og de streikende.

Streikeledelsen må forstå ikke et eneste øyeblikk å tape forbindelsen med massene, den må legge vekt på stadig å holde massene underrettet om hva den gjør. Den må sørge for å ta opp i seg nye, virkelystne og energiske streikende som har vist initiativ, og i det hele på enhver måte drive sitt arbeid slik at arbeiderne kan kontrollere den.

Særlig farlig er det om streikeledelsen tyr til kommandometoder overfor de streikende, om den prøver å avgjøre viktige spørsmål ut fra egen maktfullkommenhet, eller til og med går så langt som til å oppgi visse krav eller endog avblåser streiken.

Systemet med befalinger og hemmelig diplomati må skånselløst drives ut av streikeledelsenes praksis. Deres rolle og betydning vil bare vokse, såfremt streikeledelsen står under massenes kontroll og tar stilling til alle viktige spørsmål i streikekampen sammen med dem.

Massenes kontroll over streikeledelsens virksomhet og streikeledelsens kontakt med massen utelukker naturligvis ikke at streikeledelsene hvor det er nødvendig, hurtig fatter selvstendige beslutninger når situasjonen krever det og gir massene rapport om hva de har gjort. I denne forbindelse må lærdommene fra de siste streikene studeres omhyggelig, og det må øves en streng kritikk i alle tilfeller hvor streikeledelsene har forfalt til kommandering.

V. Forholdet mellom streikeledelsene og det reformistiske fagforeningsapparat.

Enten utnevner reformistene streikeledelsen selv, eller også prøver de å få igjennom at de blir representert i den. Erfaringene man gjorde i Lodz viste at det er ensbetydende med begynnelsen til nederlaget hvis man slipper representanter for de reformistiske forbund inn i streikeledelsene.

Derfor er det nødvendig å hindre at streikeledelsene blir underlagt sosialdemokratiet og det reformistiske fagforeningsbyråkratiet. Man må særlig energisk oppta kampen mot at det blir tatt med offisielle representanter for de reformistiske forbund i streikeledelsene. En skal overhodet ikke ta med representanter for de reformistiske forbund i streikeledelsene. Alle reformistenes forsøk på å trenge inn i streikeledelsene må av RFI-tilhengerne møtes med krav om at samtlige medlemmer av streikeledelsen skal velges av samtlige beskjeftigede arbeidere på bedriften, såvel organiserte som uorganiserte.

Likeledes må reformistenes forsøk på å begrense stemmeretten ved valgene på streikeledelsene til de som er medlemmer av fagforbundet bekjempes. Blir streiken formelt ledet av et reformistisk faaforbund, så kan man gå med på å innta en eller to representanter for forbundet med rådgivende stemme for at de skal kunne avgi rapport om hva forbundsledelsen foretar seg. Alle forsøk på å mildne kampen mot fagforeningsbyråkratiet under streiken, under påskudd av at det står i spissen for streiken, må tilbakevises på det mest energiske. Nettopp mens en streik pågår, gjelder det å tidoble energien for å avsløre de reformistiske fagforeningsbyråkrater, deres metoder for å undertrykke streiken, deres manøvrer, deres underhåndsintriger med borgerskapet og den borgerlige stat osv.

Denne avsløringspolitikken må ikke bare skje gjennom partipressen, men også i særdeleshet gjennom streikeledelsene. For bare ved at streikeledelsene blir satt opp mot fagforeningsapparatet som reformistene behersker, kan en oppnå en virkelig selvstendig ledelse av de økonomiske kampene. Selv den minste ideologiske og organisatoriske avhengighet av det reformistiske fagforeningsapparat, selv den minste svekkelse av kampen mot det kan føre til et nederlag i streiken og til svekkelse av den faglige opposisjonens autoritet, dermed også en svekkelse av de streikeledelsene som er skapt på deres initiativ.

VI. Spørsmålet om enhetsfronten under streiker og lockouter.

Opphisselsen blant massene som følge av den truende konflikten er gunstig for dannelsen av en enhetsfront nedenfra. Foran kampens begynnelse gjelder det å gå over fra agitasjon og propaganda for enhetsfronten til organisatoriske forholdsregler. I denne forbindelse er følgende nødvendig:

1. I samtlige valgte organer må det innvelges de beste og mest kamperfarne arbeidere av alle retninger: kommunistiske, sosialdemokratiske, kristne, uorganiserte osv.
2. Streikeledelsen må gi grupper av arbeidere i oppdrag å avlegge rapport om det arbeid som er utført, for på denne måten å bryte monopolet i de kristelige og sosialdemokratiske forbund hvor det henholdsvis bare er kristne og sosialdemokrater som avlegger rapport.
3. De må sørge for at de forskjellige funksjonene i streikeledelsen blir overlatt til partiløse og reformistiske arbeidere, slik at disse blir trukket med i umiddelbart medarbeiderskap og direkte deltakelse i kampen.
4. Hvis partiløse, kristne eller sosialdemokratiske arbeidere avlegger rapport om streikeledelsens virksomhet, så må de sørge for å gjennomføre at disse rapporter blir offentliggjort i deres egen presse.
5. Av særlig betydning er det under streiker og lockouter å sørge for å få innkalt spesielle brede konferanser av organiserte og uorganiserte arbeidere, arbeidersker og unge arbeidere, for at ledende kampstillinger kan bli gitt til de beste og mest energiske blant dem.
6. Ved streiker og lockouter må en særlig anvende oppmerksomhet på å sørge for at alle manipulasjoner mellom spissene og dannelsen av en enhetsfront ovenfra mellom lederne blir bekjempet.
7. Tilhengere av Den røde fagforeningsinternasjonalen som inngår avtaler med de reformistiske ledere om gjensidig borgfred under streiker og å gi avkall på gjensidig kritikk o.l. fortjener en særlig skarp fordømmelse. Det er ingen enhetsfront, men en slem karikatur av enhetsfronten.
8. Enhetsfronten under en streik eller lockout har til oppgave å øke massenes kampkraft, ikke å være en gjensidig forsikringsordning for lederne. Av denne grunn må vår linja for en tett enhetsfront med arbeiderne i de reformistiske organisasjonene gå hånd i hånd med en forbitret kamp mot de reformistiske fagforeningspampene.
9. En av de mest virksomme metoder for enhetsfronten som sveiser de streikendes rekker sammen, er organiseringen av massedemonstrasjoner og tog gjennom gatene under ledelse av de valgte kamporganer mot det borgerlige og sosialdemokratiske politi, mot de borgerlige og sosialdemokratiske kommunale myndigheter osv.
10. Den enhetsfront som under kampens forløp blir gjennomført nedenfra må etter avslutningen av kampen utnyttes til å knytte RFI-tilhengerne sammen med massene med faste bånd. De former dette skjer under retter seg etter forholdene i vedkommende land, etter industrigrenene, etter maktforholdene innenfor arbeiderklassen osv. De resultater som er oppnådd, må ubetinget utnyttes og forankres.

VII. Streikevakter av arbeidere og selvforsvarskolonner.

Utfallet av en streik avhenger i mange tilfeller av hvorledes streikevaktene er organisert, og om de streikende forstår å avverge og slå tilbake anslagene fra de kjøpte arbeidskjøperbandene og streikebryterne. I sammenheng med dette får organiseringen av streikevaktene og selvforsvarsorganisasjonene en særlig stor betydning. På dette område har kamporganene følgende oppgaver:

1. Som streikevakter må ubetinget anvendes arbeidere av alle retninger, og streikevaktkolonnene må organiseres slik at også uorganiserte arbeidere, sosialdemokrater og kristne virker sammen med erfarne kampkamerater.
2. Streikevaktlederne må velges ut omhyggelig. Til dette arbeidet må en ikke bare anvende ungdommer, men også eldre arbeidere og arbeidersker, særlig også arbeiderhustruer.
3. En må sørge for å trekke brede kretser av arbeiderne med i streikevakten (masseposter) for å beskjeftige det størst mulige antall arbeidere aktivt under streiken.
4. Særlig virkningsfullt er det å gjennomføre egne demonstrasjoner av arbeiderkvinner og arbeiderbarn mot streikebryterne og politifolk som forsvarer dem.
5. Det må være obligatorisk for alle streikende å stå streikevakt. Ingen arbeider må unndra seg denne plikten under konflikten.
6. I land hvor det hersker fascisme og hvit terror (Italia, Polen, Romania, Bulgaria) eller i land hvor streikebryteriet er organisert av arbeidsgiverne og reformistene i fellesskap, må man allerede fra streikens første øyeblikk legge grunnlaget for selvforsvarsorganisasjonene og trekke de mest aktive arbeiderkadrer med i disse.
7. Særlig er det ønskelig å anvende medlemmer av idrettsorganisasjonene og proletariske kvinneorganisasjoner, som kan spille en meget stor rolle under en streik, til streikevakter og selvforsvarsorganisasjoner.
8. Gjennom sammenstøtene mellom streikevaktene og statsmaktenes organer skal ikke bare streikevaktene selv, men hele massen av de streikende, lære den elementære sannhet om samarbeidet mellom arbeidskjøperne og den borgerlige stat.
9. Det må vies særlig oppmerksomhet til kampen mot de politiets og forskjellige private spionorganisasjoner (bedriftspoliti, pinkerton, bedriftsspioner, brannmannskap som bestanddel av bedriftspolitiet osv.).

 

VIII. Ville eller uoffisielle streiker.

Den internasjonale reformismens politikk som tar sikte på en «fredelig» bileggelse av alle økonomiske kamper gjennom tvungen voldgift, systematisk sabotasje og forræderi mot arbeidernes krav gjennom det reformistiske forbundsapparat, stiller de brede arbeidermasser overfor problemet om å kjempe for de aller mest elementære krav uten godkjenning fra eller på tvers av viljen til det reformistiske fagforeningsbyråkratiet.

De såkalte ville eller uoffisielle streikene, dvs. slike streiker som blir erklært av arbeiderne uten vedkommende forbunds godkjennelse eller mot de offisielle sentralorganers vilje, streiker som nå og da bryter seg vei gjennom fagforeningsstatuttene, danner nå den eneste veien for å ta kampen opp mot den stigende utbyttingen og det voksende trykket fra arbeidskjøpernes side. Streiker uten forbundenes godkjennelse og mot deres vilje blir stadig hyppigere. De er alt blitt et massefenomen, og vil i framtida bli det i enda høyere grad. Vår oppgave er derfor å gjenreise de såkalte ville eller uoffisielle streiker ettersom fagforeningsbyråkratiet motsetter seg streik som kampmiddel.

Streiker som forløper uten eller imot det reformistiske forbunds vilje, især i de landene hvor fagforeningsbyråkratiet ennå er sterkt (England, USA, Tyskland), krever grundige forberedelser og kraftanstrengelser fra RFI-tilhengernes side. Framfor alt gjelder det i våre egne rekker å overvinne undervurderingen av arbeidernes styrke, og overvurderingen av det reformistiske fagforeningsapparatets styrke og frykten for selvstendige aksjoner fra arbeidernes side. Dag ut og dag inn må man drive propaganda og agitasjon blant massene der det legges vekt på at arbeiderne ikke kan vente seg noe av det reformistiske forbundsapparatet, da dette bare er en hemsko for arbeidernes kamp for sine mest elementære krav.

Bryter det ut såkalt vill eller uoffisiell streik, så er det særlig nødvendig å vekke til live massenes initiativ og handlekraft, for bare hvis man kan spore de brede masser til aktiv deltakelse i kampen lykkes det å bryte gjennom enhetsfronten mellom arbeidskjøperne, den borgerlige stat og det reformistiske faglige byråkratiet.

IX. Utvidelsen av kampfeltet, spørsmålet om reservene.

I den nåværende situasjon med kapitalens monopolisering og konsentrasjon, blir arbeiderklassen i enhver økonomisk konflikt stilt overfor spørsmålet om reservene. Stilt overfor de mektige arbeidskjøperorganisasjoner, som rår over uuttømmelige pengekilder og kan støtte seg på den samlede makt hos den borgerlige stat og de reformistiske organisasjonene, får enhver større økonomisk konflikt stor politisk betydning for den samlede arbeiderklasse. Derigjennom får spørsmålet om å utvide kampen og det å trekke med nye lag av arbeidere og øke reservene, særlig stor betydning for forløpet og utgangen av den kampen som er i gang.

Kampen kan utvides «vertikalt» og «horisontalt», dvs. den kan omfatte alle eller en betraktelig del av arbeiderne innenfor en gitt bransje eller industrigren, eller også samtlige arbeidere innenfor hele distriktet. Såvel i det ene som i det andre tilfelle er utvidelsen av kampen bare mulig etter at det er gjort et grundig forarbeid og et intenst arbeid blant disse arbeidergruppene før kampens begynnelse og i særdeleshet under dens forløp.

Spørsmålet om hvilke grupper av arbeidere som skal støttemobiliseres, avhenger av hvor de arbeidskjøperne som berøres av konflikten, best kan rammes. Framfor alt kommer alle bedrifter som er knyttet til vedkommende monopolkonsern og er underlagt den, i betraktning, videre må oppmerksomheten rettes mot slike bedrifter som leverer råstoffer eller forarbeider de frambrakte produkter. Man må gjøre regning med at arbeidskjøperne i tilfelle gir leveringskontraktene til andre steder og skaffer seg manglende varer fra andre distrikter eller fra utlandet m. v. Et meget virksomt våpen er å trekke inn land- og sjøtransport i konflikten, likedan allmennyttige foretak som elektrisitets- og gassverker osv.

I alle disse tilfellene må en ta de alminnelige forholdene i betraktning og ikke bare vårt ønske om å utvide kampen. Vi må ta høyde for grensene for vår innflytelse, i hvilken grad massene er forberedt og den beredvillighet som er tilstede hos dem for å slutte seg til kampen av solidaritetsgrunner. Av dette følger at en under forberedelsen av kampen og i forløpet av den må være stadig oppmerksom på at en isolering av bevegelsen fra de brede arbeidermasser og andre industrigrener fører alvorlige farer med seg.

X. Fortsettelse av kampen etter at reformistene har avblåst den.

Erfaringene fra de siste streiker i Nord-Frankrike, i Ruhrområdet, i Lodz osv. har vist at hvis reformistene ikke klarer å kverke bevegelsen alt i begynnelsen, vil de i kampens forløp søke seg et beleilig tidspunkt for streikebryteri, for å falle de kjempende arbeiderne i ryggen. Reformistene benytter seg av sin innflytelse over visse lag av arbeiderne, for de mest passive elementer vil alltid låne øre til dem som foreslår å innstille kampen og som endog under sosialismens fane systematisk forsøker å underminere den ene massebevegelse etter den andre.

Det pleier da å gå slik at bevegelsen blir underminert gjennom forhandlinger bak kulissene uten arbeidernes vitende og vilje. Av denne grunn må RFI-tilhengerne føre konflikten og mens den pågår reise en forbitret kamp for at de streikende arbeiderne selv på sine møter skal fatte avgjørelsen om kampens avblåsning.

Under alle de siste streikene har reformistenes streikebrytertaktikk ført til at flertallet av arbeiderne gjenopptok arbeidet (med unntak for verftsarbeiderne i Hamburg), og for RFI-tilhengerne oppsto da i sin fulle bredde spørsmålet om man kunne og skulle fortsette kampen i de bedrifter og distrikter hvor RFI-tilhengerne ennå hadde avgjørende innflytelse. Fortsettelsen av kampen i Widsews bedrifter i Helluin etter at den alminnelige kampen var kvalt, i Lodz og i Nord-Frankrike, var både politisk og taktisk helt riktig. Naturligvis blir kampen under slike omstendigheter ytterst vanskelig. For arbeidernes krefter er allerede brutt og det tilbaketoget som er blitt framkalt gjennom sosialdemokratiets og amsterdammernes streikebrytertaktikk utøver en demoraliserende virkning på de streikende. Ikke desto mindre er en fortsettelse av kampen i visse tilfeller ubetinget nødvendig, ellers ville alle streiker også i framtida bli kvalt som følge av reformistenes systematiske streikebryterpolitikk.

En fortsettelse av kampen etter at flertallet av arbeiderne er falt fra, krever en uhyre utholdenhet, særlig høy grad av besluttsomhet, eksepsjonell solidaritet, en høyt utviklet klassebevissthet og en kolossal energi fra alle de arbeiderne som blir på sin post. For bare under disse betingelser kan en ikke bare holde stand, men også vinne denne delen av slaget.

Ut fra den omstendighet at flere slike streiker (f. eks. den hos Widsow) har lidd nederlag, kan en ikke trekke den slutning at denne kampmetode er feilaktig. Derimot må en slutte at RFI-tilhengerne i slike tilfeller må øke sine anstrengelser for å organisere og mobilisere massene i hele landet for å hjelpe de arbeiderne som kjemper på dette ene sosialistiske kampavsnittet.

XI. Hvorledes kan man forhindre at kampen blir undergravd?

Det reformistiske fagforeningsapparatets systematiske streikebrytertaktikk reiser spørsmålet om hvorledes man kan avverge at kampen blir underminert. Her står RFI-tilhengere foran innviklede og langsiktige oppgaver. Arbeidermassene kan bare beskyttes fullt ut mot ødelegging av bevegelsen hvis det lykkes helt å utrydde reformistenes innflytelse på massene. Jo mer klassekampen tilspisser seg desto mer hensynsløst må vi bekjempe kapitalens reformistiske agenter blant arbeiderne.

Løsningen av disse oppgavene vil kreve mange års organisatorisk-politisk, agitatorisk-politisk og agitatorisk-propagandistisk arbeid og anstrengelser for å slutte de brede massene sammen på klassekampens grunn. Alt avhenger her av vår egen dyktighet, vår handlekraft, konsekvens, utholdenhet, av at vi kan vise den høyeste grad av iherdighet og elastisitet og – hvilket er særlig viktig – av hvor raskt vi utvider vår politiske innflytelse. Til å gjennomføre disse kompliserte oppgaver finnes retningslinjer utarbeidet i alle enkeltheter av Kominterns og RFIs kongresser.

Annerledes forholder det seg med de særlige oppgaver som RFI-tilhengerne står foran under de indre konkrete forhold i den nåværende perioden av vekst i de økonomiske kampene. Her oppstår en rekke konkrete oppgaver hvis systematiske gjennomførelse er forutsetningen for en gunstig avslutning av den kampen som er påbegynt på dette bestemte frontavsnittet.

Et heldig utfall av kampen forutsetter følgende:

1. Kampen mot alle kapitalens forbundsfeller må skjerpes, blant annet må arbeiderklassen foran utbruddet og særlig under konflikten advares om at fienden finnes innenfor deres egne rekker.
2. Ved valg til lockoututvalg, streikeledelser og andre kamporganer må alle personer som har med sosialdemokratiet og fagforeningsbyråkratiet å gjøre vises tilbake som streikebrytere.
3. Man må bestrebe seg på at bare slike folk blir innvalgt i kampledelsene som allerede har bevist at de kjemper for arbeiderklassens sak.
4. Under konflikten må kampen mot voldgiftsvesenet og andre borgerlig-reformistiske metoder for likvidering av kampen økes.
5. Man må systematisk avsløre klassesamarbeidstaktikken til det reformistiske fagforeningsapparatet og slik undergrave massenes tillit til det.
6. Under streikens forløp må det straks reageres mot ethvert fordekt skritt fra de reformistiske fagforeningsledernes side, ikke bare i pressen, men i første rekke på streikemøtene, gjennom vedtak av resolusjoner som fordømmer kapitulasjonspolitikken, bakromsforhandlingene og streikebrytervesenet.
7. Det må føres en energisk kamp mot at de faglige organene (styrer, representantskaper o.s.v.) egenmektig treffer den endelige avgjørelsen om kampens avblåsning.

Disse spørsmålene avgjøres av samtlige arbeidere, organiserte som uorganiserte, og av de kamporganer som er valgt av samtlige arbeidere. Man må ikke glemme at det organiserte streikebryteruvesenet bare kan overvinnes gjennom en jernhård og besluttsom organisasjon. Derfor er det før kampen og særlig mens den pågår nødvendig å befeste fraksjonen (de revolusjonære fagforeninger) utvide og styrke den faglige opposisjonen idet vi skritt for skritt organisatorisk befester vår voksende politiske innflytelse. Nettopp i tider hvor det foregår store kamper, må alle partiets, den faglige opposisjonens og de revolusjonære forbundenes organer arbeide med den største intensitet og trekke stadig nye lag av arbeiderklassen inn i aktiv kamp mot det reformistiske streikebrytervesen.

Således vil bare et iherdig, systematisk, anspent arbeid for befestelse og sammensveising av våre rekker gi oss muligheten til å bryte streikbrytervesenet og sikre et gunstig utfall av konflikten tross arbeidskjøpernes, den borgerlige stats og det reformistiske forbundsapparatets enhetsfront.

XII. Streiker i land hvor fagbevegelsen er splittet.

De revolusjonære forbund i land hvor fagbevegelsen er splittet (Frankrike, Tsjekkoslovakia, Hellas, Japan osv.) anvender riktignok de internasjonale politiske og taktiske erfaringer i de økonomiske kampene, men står allikevel samtidig overfor en hel rekke spesielle problemer som blir særlig aktuelle når en massebevegelse oppstår. Hvis kampen om ledelsen av massene i land som Tyskland og England utspilles mellom de offisielle fagforeningsorganene og opposisjoner, så foregår kampen om innflytelsen over massene og om ledelsen av bevegelsene i land hvor fagbevegelsen er splittet mellom to organisasjoner.

I en slik situasjon er det en av de revolusjonære forbundenes viktigste oppgaver å utnytte enhver økonomisk kamp for å styrke sine posisjoner gjennom å utvide rammen for de revolusjonære forbundene idet det verves nye medlemmer blant de uorganiserte på de reformistiske forbunds bekostning.

Mens kampen pågår og umiddelbart etter dens avslutning må en sette alt inn på å likvidere parallelle reformistiske organisasjoner ved å vinne alle eller et overveiende flertall av medlemmene over til de revolusjonære forbundene (se resolusjonen fra RFIs IV. kongress til første punkt på dagsorden). I denne forbindelse fortjener det forsøk som ble gjort i Bordeaux under havnearbeiderstreiken et alvorlig studium og etterfølgelse. Her ble det reformistiske forbund fullstendig opprevet, mens dets medlemmer gikk over til det Uavhengige Forbund.

Hva de reformistiske forbund angår, hvor bare en del av medlemmene er blitt erobret av oss i streikens forløp eller umiddelbart etterpå, må det treffes alle forholdsregler for å befeste vår politiske og organisatoriske innflytelse innenfor disse forbund for å vinne flertallet av medlemmene og gjennom dette legge til rette forutsetningen for å slå også disse reformistiske organisasjonene istykker.

På den annen side krever tilstedeværelsen av to parallelle organisasjoner et ganske særlig godt kjennskap til stemningen blant massene fra det revolusjonære forbunds side. Tilsvarende når det gjelder kampen mot de reformistiske lederes demagogi, idet disse alltid vil være rede til å hykle kampberedskap for ikke å tape sin innflytelse over medlemsmassene. I disse land er det ganske særlig farlig for RFI-tilhengerne å la initiativet gli ut av hendene på seg, å la seg lure av de reformistiske lederes venstrefraser og tro at reformistene faktisk har lyst og evne til å kjempe mot borgerskapet. Dette vil være den sikreste vei til tilintetgjørelsen av den revolusjonære fagbevegelse.

Fører en lokalavdeling som tilhører den reformistiske sentralorganisasjonen en virkelig kamp mot arbeidskjøperne, er det naturligvis det revolusjonære forbunds oppgave å slutte enhetsfront med den, men det må treffes forholdsregler mot mulige kapitulasjonslyster, særlig i kampens avgjørende øyeblikk. Det revolusjonære forbund må rive hele massen av arbeiderne med seg, såvel de som er organisert i de forskjellige forbund som også i særdeleshet de uorganiserte, og i praksis bevise at bare det revolusjonære forbund går konsekvent inn for arbeidermassenes interesser. Derfor er det nødvendig at de revolusjonære organisasjonene støtter seg på de valgte streikekomiteene og oppretter tette bånd med dem.

Bare en riktig politikk for ledelsen av de økonomiske kampene vil kunne heve de revolusjonære forbunds autoritet i massenes øyne, befeste dem politisk og organisatorisk, og forvandle dem til organisasjoner som omfatter arbeiderklassens flertall.

XIII. Streiker i land hvor det er fascisme og hvit terror.

I land med fascisme og hvit terror forløper streikene i det overveiende antall tilfeller nå for tiden med elementær kraft. Dette betyr at RFI-tilhengerne i disse landene ikke har forstått å trenge inn i bedriftene på en slik mate at de tross represalier kan øve innflytelse på streikens begynnelse, på de krav som blir stilt opp og på dens utgang. Herav følger at i disse landene er det umiddelbare arbeidet i bedriftene av særlig betydning, idet det bare er fra disse at det kan foretas økonomiske og politiske utfall. I land hvor allerede det å stille opp økonomiske krav blir behandlet som en forbrytelse, består

tross alt oppgaven i å trekke de størst mulige masser av arbeiderne med i utarbeidelsen av de økonomiske krav. Utarbeidelsen av kravene bør finne sted i fabrikkenes avdelinger, overrekkelsen av kravene av en stor representasjon bestående av 100-tall personer. Dette må på ingen måte oppfattes som en fast obligatorisk enhetlig regel for alle land. Etter forholdene i hvert enkelt av de land hvor den hvite terror og fascisme råder, må man foreta hensiktsmessige tilpasninger, hvor man under alle omstendigheter må sørge for å sammenfatte de valgte representasjoner slik at man ikke utsetter alle aktive for represalier og terror. Valg på delegerte kan og bør en foreta i forbindelse selv med de aller minste spørsmål som henger umiddelbart sammen med arbeidernes interesser. I disse landene er det av særlig betydning å velge en dyktig streikeledelse. Når valgene av streikeledelse foretas, må man ha for øye de mulige forhold og represalier, og samtidig velge ut en liten ledende gruppe blant medlemmene av den store streikeledelse som i tilfelle av forhandlinger og forfølgelser kan fortsette ledelsen av streiken. I disse landene blir informasjon og forbindelse av ganske stor betydning, men til dette trenges man et illegalt apparat. I disse land er den umiddelbare beskyttelse av de streikende mot fascistiske bander av stor betydning, og det må i den anledning særlig organiseres forsvarsorganisasjoner. Hovedsaken under enhver streik i disse land er hårdnakket å bestrebe seg på at en skal kunne gå åpent fram og benytte selv den minste anledning til i streikens forløp å tre fram fra sine underjordiske skjulesteder.

I betraktning av den stadig hyppigere omdannelse av fagbevegelsen i fascistisk retning i alle land med fascistisk diktatur, stiller enhver økonomisk kamp den revolusjonære fagbevegelsen og massene overfor nødvendigheten av å stille hele det fascistiske fagforeningssystem like overfor revolusjonære faglige organisasjoner. I Polen og Ungarn foreligger således den oppgave å skape revolusjonære fagforeninger, i Bulgaria og Romania å befeste dem og bygge dem ut til masseorganisasjoner, i Italia og Jugoslavia den oppgave å organisere arbeiderne i illegale revolusjonære fagforeninger, overalt i den nærmeste tilknytning til kampen for de proletariske klassemessige fagforeningenes åpne eksistens, mot regjeringen og dens agenters terror, mot det fascistiske diktaturet.

XIV. Metodene for å gi streikene politisk innhold.

I forbindelse med kapitalens konsentrasjon og borgerskapets og reformismens tendens til å erstatte streikekampen med voldgiftsystemet får enhver streik politisk karakter. Men dette betyr ennå ikke at alle arbeidere forstår den politisk, dvs. den klassemessige betydning av de økonomiske kampene som utfolder seg. Under disse omstendigheter er det RFI-tilhengernes oppgave å bibringe massene politisk forståelse på grunnlag av erfaringene fra de daglige kampene. Dvs. det er nødvendig — med utgangspunkt i de krav som blir oppstilt og uten noen sinne å tape dem av sikte — ved hver gitt etappe i kampen å sende ut paroler som hever kampen til et høyere trinn. Å utvikle streiker til politiske streiker betyr ikke at man skal tale om politikk i sin alminnelighet, men det betyr å bringe de umiddelbare krav i sammenheng med krav av allmenn natur. Således utsettes de fleste streiker for represalier, de bringer en i forbindelse med myndighetenes beskyttelse av streikebrytere, lærer en å kjenne voldgiftretten osv. Dermed er det klart at disse spørsmålene må bli til kampspørsmål under enhver streik. Hovedsaken er at enhver arbeider av kampens erfaringer lærer at staten beskytter arbeidskjøperne mot arbeiderne, at rettsvesenet, pressen, kirken osv. som «står over klassene» i virkeligheten står i arbeidskjøpernes tjeneste, at enhver større økonomisk konflikt stiller problemet om kampen klasse mot klasse. Det er av betydning ikke å ha altfor mange paroler på en gang, og alltid huske at den politiske parolen gjør mest nytte som er nærmest knyttet sammen med vedkommende konflikts forløp og med den situasjonen som er oppstått gjennom den.

På denne måten kan de politiske kampparolene (kravene) som knyttes sammen med vedkommende masseaksjon fra proletariatets side i sin helhet danne en enhetlig politisk plattform som arbeidere av alle politiske retninger, også de partiløse, forener seg om.

Man må utnytte massenes oppvåknen under streiker til å forsterke kampanjen omkring krigsfaren mot Sovjet-Unionen. Enhver arbeider må forstå den nære forbindelsen som består mellom krigsforberedelsene mot den proletariske staten og styrkingen av alle former for utbytting, press og terror, som kapitalistene i den kapitalistiske stabiliserings navn undertrykker arbeiderne med. Mens streikene pågår henleder den revolusjonære fagbevegelsen spesielt oppmerksomheten på massenes mobilisering i de bedrifter som er mest innstilt på krigen, og på jernbanefolkene. Blant dem må man popularisere parolen om generalstreiken, massestreiken og innstillingen av all transport under krigen. I forbindelse med kampen mot den imperialistiske krigen må man kjempe mot alle former for militarisering og militære organisasjoner i bedriftene.

XV. Formene og metodene for mobilisering av den faglige opposisjonen i hele landet.

Erfaringene fra de siste streikene i Frankrike, Tyskland og Polen har vist at lokalorganisasjonene i streiketider ikke får den tilstrekkelige hjelp og understøttelse fra hele partiets side, fra den revolusjonære faglige sentral og fra den faglige opposisjonen. Imidlertid er en aktiv ledelse av en alvorlig økonomisk kamp fra de revolusjonære forbundene og faglige opposisjonens side bare mulig om det lykkes oss å mobilisere alle de kreftene som står til vår rådighet. Derfor består de revolusjonære forbundene og opposisjonenes viktigste oppgaver i følgende:

1. Så snart det trekker opp til konflikt i en eller annen industrigren må de beste krefter dirigeres til kampsentret.
2. Den samlede agitasjon og propaganda må tilrettelegges i overenstemmelse med konfliktens varighet og betydning.
3. I pressen må de pågående kamper gis den plass som de har bruk for. Streikens deltagere må selv trekkes med som medarbeidere.
4. Hele det revolusjonære forbundet og faglige opposisjoners arbeid må stilles i streikens tjeneste. Hele det løpende arbeid må legges opp på en slik måte at det i størst mulig grad understøtter streikekampen.
5. Det må føres streng kontroll med virksomheten til enhver kamerat som har fått seg overdratt en bestemt arbeidsoppgave.
6. Av særlig betydning er det å passe på at nye krefter blant arbeiderne, arbeiderskene og de unge arbeidere innenfor vedkommende industrigren blir trukket med i ledende arbeid under streikekampen. Her vil man kunne finne hundreder og tusener av personer som frivillig vil utføre et veldig arbeide.
7. Det må bringes til veie en levende forbindelse mellom det ledende organ for kampen og sentral-ledelsen for den revolusjonære bevegelsen.
8. For at alle krefter skal bli mobilisert til understøttelse av kampen må de fagforeningsfolk som har med den umiddelbare ledelsen av konflikten å gjøre skildre stillingen slik den er, uten noen skjønnmalende omskrivninger.

XVI. Arbeidet blant arbeiderskene og arbeiderhustruene.

I betraktning av industriens rasjonalisering og den utstrakte bruk av kvinnelige arbeidere blir det av særlig stor betydning å trekke arbeiderskene med til deltagelse i streiken. Erfaringene viser at arbeiderskene og arbeiderhustruene spiller en meget stor rolle under streiker og lockouter. Derfor er følgende nødvendig:

1. Allerede under forberedelsesarbeidet må man vie særskilt oppmerksomhet på organisasjonen av arbeiderskene og på å oppstille særlige krav som berører arbeiderskenes interesser.
2. Under streiker må arbeiderskene og arbeiderhustruene trekkes med til aktivt medarbeiderskap og de må overlates de forskjelligste funksjoner med hensyn til agitasjon, organisasjon, hjelpearbeider osv., og i den anledning må det nedsettes særlige utvalg av arbeiderhustruer.
3. Det må dannes særlige mobile kolonner av arbeidersker for bearbeidelsen av arbeiderskene.
4. Ved valget på lockoututvalg henholdsvis streikekomiteer må det sørges for at det blir innvalgt en betydelig prosent arbeidersker. I bedrifter som i overveiende grad arbeider med kvinnelig arbeidskraft, skal flertallet av streikeledelsen bestå av arbeidersker.
5. Blant de delegerte som oppnevnes for å opprettholde forbindelsen med andre distrikter og andre industrigrener, må det ubetinget tas med arbeidersker.
6. Berører en streik eller en lockout et betydelig antall arbeidersker, må det kalles inn særlige konferanser av arbeidersker som har til oppgave å organisere forberedelsen av arbeiderskene og kreve at representanter for de mest aktive arbeidersker blir opptatt i streikeledelsen. Men dette skal på ingen måte utelukke at arbeiderskene deltar i felles konferanser med de mannlige kolleger.
7. Da reformistene i sine manøvrer omkring likvideringen av en konflikt meget hyppig forsøker å treffe avtaler på bekostning av de svakeste deler av proletariatet (arbeiderskene og de unge arbeidere), må man ved avslutningen av en konflikt være særlig oppmerksom på at disse arbeidergruppenes interesser blir ivaretatt.

XVII. Formene og metodene for å trekke ungdommen inn i de aktive kampene.

Under de økonomiske konfliktene må det vises særlig oppmerksomhet når det gjelder å beskytte ungdommens interesser og for å trekke ungdommen med i den aktive kampen. Ved utarbeidelsen av kravene må det ubetinget tas med særlige punkter som tar hensyn til de unge arbeidernes arbeid, og ved valgene på kamporganer må ungdommen tas i betraktning på samme mate som de voksne arbeiderne. En særlig viktig rolle kan ungdommen spille når det gjelder streikevakter, i forsvarsorganisasjonene, ved opprettholdelsen av forbindelsene, ved kontrollen med gjennomførelsen av de beslutninger som de ledende organene har fattet, ved spredningen av streikekomiteens skrifter osv.

Man må ta opp en avgjort kamp mot den sosialdemokratiske tradisjon som består i at man betrakter ungdommen som en gruppe som ikke fortjener noen oppmerksomhet. RFI-tilhengerne må legge seg på sinne at aktiviseringen av hele bevegelsen i høy grad avhenger av hvorvidt det lykkes å trekke de unge arbeiderne med i aktiv deltagelse i kampen.

I streikeledelsen må det anbefales å danne ungdomskommisjoner til å utføre særlig arbeide blant ungdommen, for å knytte alle unge arbeidere og lærlinger fast sammen med streikefronten.

XVIII. Organiseringen av understøttelse.

Spørsmålet om understøttelse under en streik spiller en meget stor rolle. Da de reformistiske forbund saboterer bevegelsen og ofte erklærer en utbrutt streik ulovlig for ikke å behøve å yte de streikende noen understøttelse, og da de uorganiserte blir ringeaktet av reformistene og støtt vekk samtidig med at man nekter dem enhver hjelp, består den faglige opposisjonens og streikeledelsens oppgave i å samle den størst mulige mengde av midler for å yte hjelp til de streikende og lockoutede arbeidere.

I den anledning er det nødvendig:

1. Å forlange av forbundet at det skal betale understøttelse til enhver som streiker eller som er med i streik eller lockout.
2. Å forlange av forbundet at det stiller en bestemt sum til rådighet for understøttelse av de uorganiserte.
3. Det må foranstaltes særlige pengeinnsamlinger blant arbeidere over hele landet for å understøtte såvel de organiserte som de uorganiserte.
4. Til dette arbeidet må man trekke inn Den Internasjonale Arbeiderhjelp (IAH) som under økonomiske kamper skal fungere som hjelpeorganisasjon. I land med en selvstendig revolusjonær fagbevegelse er det de revolusjonære forbundenes oppgave å understøtte de streikende. Ved gjennomførelsen av denne oppgave skal man også ta til hjelp de lokale organisasjoner IAH.
5. Særlig oppmerksomhet må vies bruken av kooperasjonen under økonomiske konflikter. I den forbindelse er det likevel nødvendig å bryte motstanden fra de kooperative byråkratenes side som mener at lockouter og streiker er noe som ikke angår dem.
6. I kommunene og parlamentene må det reises krav om understøttelse til de arbeiderne som deltar i kampen (lockout eller streik) og til deres familier.

Disse kravene må på den mest mulig virksomme måte understøttes gjennom delegasjoner og demonstrasjoner av de kjempende.

XIX. Informasjon og forbindelse.

En av de viktige oppgavene under en streik eller lockout består i å sette de valgte organer i forbindelse med samtlige arbeidere som deltar i kampen og holde den store masse underrettet om alle begivenheter som angår kampen. I den anledning er det nødvendig:

1. Regelmessig å innkalle streikekomiteene og regelmessig å gi de kjempende rapporter om deres møter.
2. Hurtig og fortløpende rapportvirksomhet i pressen om kampens forløp og alle viktige begivenheter.
3. Utgivelse av særlige aviser eller løpesedler på grunnlag av den enhetlige plattformen som er etablert gjennom kampen. Disse utgis av streikeledelsene. Organene skal bringe regelmessige beretninger om kampens forløp, om kampledelsens virksomhet og gjennomførelsen av understøttelsesforholdsregler osv.
4. Man må følge systematisk og omhyggelig med i alt som den borgerlige og reformistiske presse skriver om kampene og det må sørges for de nødvendige tilsvar i arbeiderpressen og streikeledelsens bulletin.
5. Til informasjon og forbindelse må man utnytte arbeideridrettsklubber som sykkelklubber osv. Idrettsøvelser kan og skal under streiker benyttes til å skaffe til veie og opprettholde forbindelsen mellom de kjempende på de forskjellige bedrifter eller forskjellige distrikter.

XX. Forbindelsene med broderorganisasjonene i andre land.

Til tross for at tekstilarbeidernes store kamper i Nord-Frankrike, I München-Gladbach og i Lodz fant sted samtidig var det ingen som helst slags forbindelse mellom de streikende. Men en slik forbindelse ville under disse streiker ha vært av stor betydning. Av denne grunn er det nødvendig for framtida å gjøre følgende:

1. Opprette forbindelse mellom arbeiderne i andre distrikter og industrigrener gjennom valg av særlige delegasjoner.
2. I tilfelle av større konflikter er det ønskelig at streikeledelsene henvender seg til arbeiderne i andre land.
3. Det må sendes fortløpende og tilstrekkelige informasjoner om streikens forløp og kampmetodene til offentliggjørelse i den internasjonale presse.
4. Den røde Fagforenings-Internasjonale og Komintern må systematisk informeres om alle enkeltheter i kampens utvikling.
5. De reformistiske forbundene og internasjonalen må til stadighet avsløres på grunn av sin uvirksomhet og fiendtlighet like overfor den kamp som er i gang.

Sluttbemerkning.

Spørsmålet om arbeidet innenfor de reformistiske fagforeningene forblir i kraft overensstemmende med beslutningene på EKKIs 9. plenumsmøte. RFIs IV. kongress og Kominterns 6. kongress. Da spørsmålene om de økonomiske kampene vekker særlig stor oppmerksomhet innenfor alle kommunistiske partier, revolusjonære fagforeninger og revolusjonære opposisjoner, vil Den kommunistiske Internasjonalen og Den røde Fagforeningsinternasjonalen på sin side med særlig stor oppmerksomhet komme til å følge alle økonomiske kamper, hurtig å reagere overfor alt som skjer på dette område i hvert enkelt land, og såvel under forberedelsen som også under kampenes gjennomførelse yte hjelp etter evne. Bare gjennom et slikt samvirke mellom Komintern, RFI og seksjonene i de forskjellige land vil det være mulig å nyttiggjøre de økonomiske konfliktene på beste måte for den internasjonale arbeiderbevegelsen, og rive lederskapet over massene ut av de internasjonale reformistenes hender.

Strassburg, januar 1929.