De økonomiske (faglige) kampenes lærdommer – «Strassburgertesene» - I. Forberedelsen av massene til streikene og lockoutene.

I. Forberedelsen av massene til streikene og lockoutene.

Erfaringene fra de siste streikene i Frankrike, Tyskland og Polen har vist at forberedelsene har vært utilstrekkelige. For at arbeiderne ikke skal bli overrumplet, må de faglige opposisjoner og de selvstendige revolusjonære forbund drive sitt arbeid i følgende retning:

1. De revolusjonære forbunds og faglige opposisjoners daglige arbeid i hver enkelt produksjonsgren har til oppgave å forberede arbeiderne på de forestående sammenstøt mellom arbeid og kapital.
2. Ved det første tegn på stigende utilfredshet blant arbeiderne eller aggressive hensikter fra arbeidskjøpernes side mot arbeiderne, må en gjøre klart for arbeiderne på de bedrifter det gjelder, at et sammenstøt nærmer seg.
3. Det agitatoriske og organisatoriske forarbeidet må føres under parolene: «Vent dere ingenting fra de reformistiske lederne, de vil forråde dere», «Ta saken i egne hender», «Forbered dere til kamp, ellers blir dere slått». I forbindelse med denne agitasjon må en utnytte alle konkrete tilfeller av forræderi fra det faglige byråkratis side under de økonomiske kamper.
4. Alt under denne forberedelsesperioden er det nødvendig under møter og gjennom muntlig samtale og påvirkning å trekke til seg elementer blant partiløse, anarko-syndikalister, reformistiske eller andre arbeidere som kan bringes til å delta i kampen mot arbeidskjøperne på grunnlag av vår selvstendige taktikk, uavhengig av det faglige byråkrati, og som sammen med de revolusjonære arbeiderne kan trekkes inn i organene som skal forberede og lede kampen.
5. De økonomiske krav må stilles opp og utformes slik at massene forstår dem, de må springe ut av den konkrete situasjon som foreligger, må overveies av samtlige interesserte arbeidere, for at kravene skal kunne vinne flertallet av arbeiderne for seg og danne grunnlaget for en enhetsfront nedenfra og for en enhetlig aksjon.
6. Konferanser av representanter for bedriftene eller av bedriftsrådene blir ofte av stor betydning i forberedelsesperioden, dog under forutsetning av at disse ikke står under reformistenes innflytelse og at de ikke er klassesamarbeidsorganer.
7. De revolusjonære forbund og faglige opposisjoner må stadig på det mest omhyggelige passe på at arbeidet i alle deres organer foregår i nær kontakt med arbeidermassene på bedriftene, og i særdeleshet på det mest energiske bekjempe alle tilløp til byråkratisme, løsrivelse fra massene, noe som vil være en hindring mot å kunne reagere hurtig på det som foregår blant massene.
8. De revolusjonære forbund og opposisjoner må drive hele sitt forarbeid slik at kravet om nødvendigheten av å skape kamporganer til ledelse av kampen utgår fra de menige arbeiderne selv, og blir gjort til gjenstand for diskusjon i samtlige bedrifter.
9. Blir det truet med lockout må man sende ut parolen om å skape kampledelser til å bekjempe lockouten og gjennomføre arbeidernes krav. Det må kreves at disse kampledelsene skal velges av samtlige arbeidere på bedriftene uten hensyn til parti- og fagforeningsmedlemskap, enten de er organiserte eller uorganiserte.
10. Forutsatt at det foreligger en situasjon som er gunstig for streik og det er kampstemning blant massene, må man skyve i forgrunnen kravet om dannelse av en streikeledelse som velges av samtlige arbeidere (selv om streiken ledes av en revolusjonær fagforening). Ved disse valgene skal arbeidere av alle retninger delta, og likeledes både organiserte og uorganiserte.
11. Samtidig må det drives en forbitret agitasjon og propaganda blant i massene mot innsettelse av streikeledelser ovenfra og mot forsøk fra det I faglige byråkrati på å legge ledelsen av konflikten i hendene på slike komiteer.
12. Arbeidet med å forberede arbeidermassene til kamp må skje både muntlig og gjennom pressen. I denne forbindelse påhviler det dagspressen og partipressen en særlig viktig oppgave. Ønskelig er også utgivelsen av flygeblad, spesialnumre av de forskjellige presseorganer, bedriftsaviser osv. som særlig tar opp den truende konflikten.
13. Farligst for økonomiske kamper er enhver form for improvisering og streikeoppfordringer under inntrykk av følelser og ikke av en kjølig beregning. Av ledere må det kreves at de ikke bare nøye kjenner vedkommende industrigrein, men de må i særdeleshet være godt informert om det som  foregår blant massene. Oppgaven består i ikke å gripe inn for sent, ikke å dilte etter massene, å gripe massenes kampberedskap, men på den annen side heller ikke å lage streik gjennom dekret uten først alvorlig å ha forberedt massene til kamp.
14. Av spesiell betydning er det å velge det riktige tidspunkt for erklæring av streiken. I denne forbindelse (det heldige valg av tidspunktet) må man ubetinget nyttiggjøre seg erfaringene fra Lodz. Valget av et uheldig tidspunkt kan på forhånd dømme konflikten til en uheldig utgang. Derfor må streiken begynnes på et tidspunkt som er gunstig for arbeiderne, og som må bestemmes ut fra situasjonen (den økonomiske og politiske situasjon), etter de lokale forhold og årstiden, etter maktforholdene, etter arbeidskjøpernes politikk osv.
15. I forberedelsesperioden må man reise spørsmålet om fonds for de streikende og lockoutede, særlig i slike land og fagforeninger hvor det ikke finnes egne streikekasser. Om det er uriktig å tro at arbeiderne kan beseire arbeidskjøperne ved hjelp av pengene i fagforeningskassene, så er det også uriktig å tenke på hjelp til de streikende og lockoutede når kampen alt er i gang (Frankrike).