Kulturelt
- Detaljer
- Av: Redaksjonen
- Kategori: Kulturelt
I sitt nye album Living With War går veteranartisten Neil Young knallhardt ut mot krigspolitikken til George W. Bush og den økte undertrykkinga og overvåkinga av amerikanske borgere:
«Let's impeach the president for lying / and leading our country into war, abusing all the power that we gave him / and shipping all our money out the door . . .
Let's impeach the president for spying / on citizens inside their own homes / breaking every law in the country / tapping our computers and telephones.»
Det nye albumet Living with war kan høres på nettet.
- Detaljer
- Av: Jan R. Steinholt
- Kategori: Kulturelt
Komponisten, musikeren, forfatteren, debattanten Thomas Koppel er død, 61 år gammel.
Vi har mistet en stor kunstner som etterlater seg uvurderlige bidrag til den revolusjonære kulturarven. Ja, vi sier vi ‑ for Thomas Koppel var ikke bare elsket i Danmark. Mennesker verden over trykket ham og Savage Rose til sitt hjerte. Ikke minst i Norge har de danske villrosene hatt et stort og trofast publikum i mer enn tretti år.
- Detaljer
- Av: Redaksjonen
- Kategori: Kulturelt
Hvor sannsynlig er det at filmen skulle være bedre enn boka?
- Les en omtale av boka fra 1983.
- Detaljer
- Av: Arbeideren (S.B.)
- Kategori: Kulturelt
Fra Arbeideren* 1-1983
«Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», heter den nye boka til Dag Solstad. Men den handler ikke om oppvåkning – snarere tvert imot.
Dag Solstads nye bok har vakt jubel og begeistring hos borgerskapet. Jubel over Gymnaslærer Pedersens avsløringer og angrep på AKPs indre liv og praksis, begeistring over at en tidligere «revolusjonær» forfatter hever sin penn som anti-kommunismens spydodd.
- Detaljer
- Av: Redaksjonen og En Marcha
- Kategori: Kulturelt
Karol Wojtyla, bedre kjent som Johannes Paul II, var pave i 26 år, en periode hvor han var en nøkkelfigur i de antikommunistiske angrepene på verdensplan.
Utnevnelsen av Wojtyla til pave brøt hegemoniet som den italienske mafiaen hadde over Vatikanet i 400 år. Bak valget av ham sto den mest hardnakka høyrefløyen i den katolske kirken, Opus Dei, og det amerikanske CIA.
Johannes Paul II ble redskapet som USA-imperialismen kunne bruke til å åpne dørene til Øst-Europa for internasjonal storkapital, ved å utnytte svakhetene og forfallet i revisjonistregimene i den sovjetiske blokken til å fremme anti-kommunisme. Gjennom Lech Walesa fremmet han opprettelsen av fagforeninga Solidarnosc, som spilte en vesentlig rolle i revisjonistregimets fall, og fremmet en atmosfære av antikommunisme. Med revisjonistregimets havari, solgte de proimperialistiske mediene ideen om at paven hadde beseiret sosialismen.
Wojtyla la ut på en rekke reiser rundt i verden der han ivrig la seg opp i de indre forholdene i land med sosiale konflikter, ved siden av å prøve å rette opp kirkens dårlige rykte. I 1985 kom paven til Ecuador; i løpet av besøket sa han ingenting om bruddene på menneskerettighetene til regimet til daværende president Leon Febres Cordero. I alminnelighet godtok og «velsigna» Johannes Paul II reaksjonære regjeringer over hele verden.
Talene til paven var alltid fulle av antikommunistisk innhold. Derfor ble han rost av den ekstreme høyresida som en forsvarer av menneskeretter og de fattiges interesser, noe som lå fjernt fra virkeligheten. Et eksempel var hans behandling av erkebiskop Oscar Arnulfo Rosario (som seinere blei myrdet). Da biskopen fikk foretrede hos paven i Roma, ville paven ikke en gang se på rapportene, fotografiene og kopier av brev som var sendt av erkebiskopen av San Salvador i hans desperate anmodning om hjelp til å gjøre noe med massakrene av det salvadorianske folket (70 tusen blei drept av hæren, nasjonalgarden og dødsskvadroner). Ved denne anledning minnet paven Romero om at hans rolle som erkebiskop var å vedlikeholde et «godt forhold» til myndighetene og ikke bekymre seg om hva som skjedde med folket.
I sine formaninger fremmet Johannes Paul II tilbakestående, reaksjonære begreper, herunder mannssjåvinisme. Han var motstander av kondombruk og innvilging av skilsmisse, blant andre ting.
Pavens død har ført til ny kamp mellom gruppene som er interessert i å styre Vatikanet. Opus Dei er en av dem, organisasjonen som var ansvarlig for dødsfallet til Wojtylas forgjenger, pave Johannes Paul I, som var den katolske kirkens overhode i en svært kort periode. Husk at når store økonomiske og politiske interesser står på spill, kan snikmord være et middel.
Fra En Marcha, avisa til Ecuadors marxist-leninistiske kommunistiske parti, mars 2005.
- Detaljer
- Av: Jan R. Steinholt (tekst og foto)
- Kategori: Kulturelt
Intervju med Elling Borgersrud fra Gatas Parlament.
De kaller seg kommunister, ikke anarkister. De lar raseriet strømme med sylkvasse tekster. Og de gjør det på norsk.
- Detaljer
- Av: Svein Borgen
- Kategori: Kulturelt
En lysende søyle i norsk arbeiderkultur - selve revolusjonens røst.
Rudolf Nilsen blei født på Vålerenga på østkanten i Oslo 28. februar 1901.
Takket være støtte fra bestefaren fikk han utdannelse og tok artium i 1920. Han kom tidlig med i den kommunistiske bevegelsen, og allerede som gymnasiast gjorde han revolusjonær nytte for seg. I 1919 skreiv han for eksempel i gymnasiastbladet De unges forbund: «Vi venter at den nye revolutionens tid som er indledet derute i Europa også kommer hit».
Da Norges Kommunistiske Parti blei stifta, begynte partiet straks å utgi sin egen avis, Norges Kommunistblad. Rudolf Nilsen var med både i partiet og i bladet fra det første nummeret, som kom 5. november 1923. Han var da bare 22 år gammel, men var allerede en erfaren politisk journalist. Hans spesialitet var petiten, en kortform som han beherska godt med sin elegante og satiriske form. Men Rudolf Nilsen petiter var uløselig knytta til hans politiske aktivitet, de var innlegg i klassekampen.
Dikteren
Det er likevel først og fremst som dikter Rudolf Nilsen blir huska i dag. Han fikk utgitt to diktsamlinger mens han levde «På stengrunn» (1925) og «På gjensyn» (1926). Etter hans død kom samlingen «Hverdagen» (1929). Diktsamlingene gjorde med én gang et uhyre sterkt inntrykk. Her var det en ny tone, en dikter som fullt ut beherska sitt verktøy, men som brukte det til å meisle ut et klart og skarpt politisk budskap -- fra en blottende ung, men fullmoden revolusjonær dikter.
Det diktet som for alltid vil bli stående som det mest karakteristiske fra Rudolf Nilsens penn, er trolig «Revolusjonens Røst». I hele verdenslitteraturen skal det være vanskelig å finne ord som bedre og mer konsist gir uttrykk for den revolusjonæres vilkår:
REVOLUSJONENS RØST |
| Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.
Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.
Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape en himmel efter sin egen skikk.
Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.
Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt. |
