En lysende søyle i norsk arbeiderkultur - selve revolusjonens røst.
Rudolf Nilsen blei født på Vålerenga på østkanten i Oslo 28. februar 1901.
Takket være støtte fra bestefaren fikk han utdannelse og tok artium i 1920. Han kom tidlig med i den kommunistiske bevegelsen, og allerede som gymnasiast gjorde han revolusjonær nytte for seg. I 1919 skreiv han for eksempel i gymnasiastbladet De unges forbund: «Vi venter at den nye revolutionens tid som er indledet derute i Europa også kommer hit».
Da Norges Kommunistiske Parti blei stifta, begynte partiet straks å utgi sin egen avis, Norges Kommunistblad. Rudolf Nilsen var med både i partiet og i bladet fra det første nummeret, som kom 5. november 1923. Han var da bare 22 år gammel, men var allerede en erfaren politisk journalist. Hans spesialitet var petiten, en kortform som han beherska godt med sin elegante og satiriske form. Men Rudolf Nilsen petiter var uløselig knytta til hans politiske aktivitet, de var innlegg i klassekampen.
Dikteren
Det er likevel først og fremst som dikter Rudolf Nilsen blir huska i dag. Han fikk utgitt to diktsamlinger mens han levde «På stengrunn» (1925) og «På gjensyn» (1926). Etter hans død kom samlingen «Hverdagen» (1929). Diktsamlingene gjorde med én gang et uhyre sterkt inntrykk. Her var det en ny tone, en dikter som fullt ut beherska sitt verktøy, men som brukte det til å meisle ut et klart og skarpt politisk budskap -- fra en blottende ung, men fullmoden revolusjonær dikter.
Det diktet som for alltid vil bli stående som det mest karakteristiske fra Rudolf Nilsens penn, er trolig «Revolusjonens Røst». I hele verdenslitteraturen skal det være vanskelig å finne ord som bedre og mer konsist gir uttrykk for den revolusjonæres vilkår:
REVOLUSJONENS RØST |
| Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.
Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.
Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape en himmel efter sin egen skikk.
Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.
Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt. |
Umulig å omfavne i hjel
Som alle revolusjonære kulturarbeidere er også Rudolf Nilsen blitt forsøkt omfavna av den borgerlige kulturen, men sjelden har et slikt forsøk vært mer mislykka. Ikke engang det faktum at han døde så ung, har gjort det mulig å bortforklare det uforsonlig revolusjonære innholdet i verket hans. Litteraturkritikere og historikere kan skrive så mye de vil om hans «fine kjærlighetsdikt» og hans «stemningsbilder fra byen og strøket han vokste opp i». Det har aldri vært mulig å komme utenom den engasjerte politiske, proletariske grunntonen i alt han skreiv.
Rudolf Nilsen blei anerkjent som en av våre fremste lyrikere allerede mens han levde, og han er fortsatt i aller høyeste grad levende. På 1970-tallet fikk han til og med ei ny oppblomstring. Det blei satt nye melodier til dikta hans, de blei sunget inn på plater av kjente artister, og nye generasjoner av revolusjonære og progressive mennesker har seinere lært sangene å kjenne – og de har brukt dem. Rudolf Nilsens diktning hører til de umistelige skattene i den norske kulturarven.
Journalisten
Rudolf Nilsen var ikke bare dikter, han var også en av 1920-åras skarpeste politiske prosapenner. Han skeiv først i Klassekampen, organet til DNAs ungdomsforbund, seinere i NKPs hovedorgan, Norges Kommunistblad, i andre politiske blader og tiddsskrifter, og blant annet også i vittighetsbladet Rebell. Når han ikke signerte med sitt eget navn, brukte han ofte signaturene Pist eller Rulle. Vi gjengir en smakebit av Rudolf Nilsen prosakunst, fra Norges Kommunistblad 5/12-1924:
FRELSEREN
Nu ser det endelig ut til at sosialdemokratene har løst klassekampens problem og funnet den eneste riktige vei til arbeiderklassens befrielse. Det glade budskap kommer denne gang fra sosialdemokratiets forhenværende himmerike, England.
Ramsay MacDonald, den tidligere kongelige sosialist, holdt nylig en tale i en meget aristokratisk golfklubb, "Lordene". I denne tale krevet han med stor styrke at der skulde gis de arbeidende masser anledning til å spille golf. Også arbeiderne, som har lite å betale med, må få leilighet til å bli medlemmer av golfklubbene, sa han, og de vil av fullt hjerte nyde fornøielsen av dette prektige spill. Golfspillet lærer menneskene livets store lover og styrker deres moral.
Vi foreslår at de engelske arbeidsløse av fullt hjerte og tom mave styrker sin moral ved å delta i golfspill. Det later til at MacDonalds moral iallfall er blitt betraktelig bedret siden han blev aristokrat og lærte golf.
Pist
I sitt korte liv rakk Rudolf Nilsen å besøke det nye, sosialistiske Sovjetunionen to ganger (i 1926 og 1927), og han fulgte opp reisene med entusiastiske reisebrev og reportasjer. En av beretningene slutter slik: «"Fylt av det vi hadde opplevet forlot vi Sovjet-Unionen, overbevist om at arbeidernes og bøndernes land ikke viser sine gjester nogen Potemkin-kulisser, men gir dem anledning til å få et innblikk i den planmessige opbygning av den sosialistiske stat, uten å dekke over de feil som er gjort.»
På slutten av året 1928 reiste Rudolf Nilsen sammen med noen venner til Paris, og turen gikk videre i Frankrike og til Spania. Underveis blei han sjuk av en lungesykdom, og han døde 23. mars 1929 i Marseilles, bare 28 år gammel. Samme høst utkom den siste diktsamlingen hans, «Hverdagen».
