Intervju med Elling Borgersrud fra Gatas Parlament.
De kaller seg kommunister, ikke anarkister. De lar raseriet strømme med sylkvasse tekster. Og de gjør det på norsk.
- For de som ikke kjenner dere – hva er forhistoria til Gatas Parlament?
- Omkring 1992 var det hip-hop som var greia for oss som vanka rundt Blitz og Rød Ungdom. Gatas Parlament var et politisk prosjekt fra starten. I en periode var vi vel et slags husband for SOS Rasisme, seinere for Natur og Ungdom og Rød Ungdom (RU). Og vi har vært med på åpninga av Operasjon Dagsverk så lenge jeg kan huske, sier Elling med et flir.
- Dere rapper på norsk, noe som ikke akkurat var god tone i hip-hop kretser tidligere?
- Norsk-språklig rap tok først av i 2000. Før det var det nesten ingen norsk-språklig musikk. Den norskspråklige rocken, som blant annet Dum-Dum boys representerte, har dødd ut. Det vi har stått igjen med er sånt som Postgirobygget... I hiphop-miljøet ble det diskutert om det gikk an å rappe på norsk. Vi var de første som seriøst argumenterte for dette.
- Politisk musikk, uansett sjanger, har lenge hatt trange kår?
- Politisering av musikken har ligget nede siden 92–93. Nå har det svingt, det skjer en fersk venstredreining innafor kunst og kultur. Du ser det også innafor tegneserier og film, særlig svenske filmer som Fucking Åmål og Tilsammans. De tre-fire norske rap-utgivelsene hittil i år som er noe å snakke om; fra Tungtvann, Warlocks og Apollo – de har alle et visst politisk budskap. Tekstene retter seg direkte mot snut og politivold, både i Bodø og i Gøteborg. Politiet klikka helt på Tungtvann for «uthenging av Bodø politi»... Tungtvann er et band som aldri har villet være politiske, de er på en måte blitt det mot sin vilje. Band som Tungtvann blir kasta inn i samfunnskritikk.
- Hvorfor tror du denne venstredreininga skjer akkurat nå?
- Jeg har ikke noen annen forklaring enn at det har sammenheng med den politiske situasjonen etter 11. september 2001 og antiglobaliseringsbevegelsen. Du ser det til og med i USA. Hip-hop-erne i «The Coup» er så kommunistiske som amerikanere får blitt.
- «Rock er reaksjonært», var det noen som sa på 70-tallet...
- En av de som sa det, er i dag den kjipeste i den kommersielle musikkbransjen. For meg var det bare mulig å være progressiv som østkantfrik. Jeg gikk først på den «helhvite» Brannfjell skole, der vi fra Gamlebyen møtte snobber fra Nordstrand. Da lytta vi på rock. Det var liksom vår kulturelle plattform. Seinere begynte jeg på Elvebakken, en skole prega av arbeiderungdom og mange innvandrere. Der hadde vi en konsert mot rasisme. Det kunne ikke være en rockekonsert, det bare måtte bli rap eller techno, om du skjønner. I dag tror jeg det er helt andre kulturelle plattformer som er åpne for politisk engasjement. Den revolusjonære venstresida må åpne for musikere i egne rekker, la dem få gjøre sine greier på en progressiv måte. Kommunistisk rap virka jo også teit i førstninga, mens nå er det helt kult. Jeg tror mange band har opplevd mangel på kulturinteresse fra organisasjoner og bevegelser på venstresida. Det nytter ikke å gi musikk objektiv klassekarakter, men det finnes «image». Opera har jo sitt image, mens hip-hop har image som svart kultur i indre by og så videre.
- Men hva med kravet til et visst samsvar mellom form og innhold? Mener du virkelig at enhver form kan gis et progressivt innhold?
- På dette området mener jeg at Lenin var helt ute å kjøre. Partiet kan ikke bestemme sånt. Det blir ikke bare feil, men kan også få helt ekstreme utslag. Ta for eksempel Kim Jong-Il som har sagt noe sånt som at «revolusjonær kultur må spilles i D-moll». Det blir helt ekstremt. Sjøl liker jeg Eminem. Fint og gøy å høre på. Da blir det lett for meg å skulle forsvare innholdet i det han faktisk synger for å kunne si at det er politisk korrekt osv. – man har en naturlig tendens til å rettferdiggjøre ens personlige smak. Gatas Parlament blir jo også «fortolka» av forskjellige intellektuelle. Når vi for eksempel snakker om å «slåss mot imperiet...med brostein av ikke-materie» er det noen som tror at vi er imot å kaste virkelige brostein...
- Hva med techno? Techno virker umiddelbart sløvende upolitisk, og iallfall umulig å fylle med en eller annen form for politisk opprør...
- Sjøl liker jeg ikke techno. Men ta for eksempel «Reclaim the Streets»-bevegelsen i England. Det er masser av ungdom som gjenerobrer gater og parker. På det meste har de samla rundt 20.000 folk. De holder techno-party midt i gata. I den 3. verden vokser det fram en ungdomskultur med utgangspunkt i gata, en kultur og musikkform som beveger seg vekk fra det tradisjonalistiske og tar i bruk digitale instrumenter.
- Ser dere faren for å bli kjøpt opp av musikkbransjen?
- Vi er allerede kommersialiserte, repliserer Elling uten å fortrekke en mine. – Det er blitt hipt å være kontroversielle, og vi vi vil jo gjerne selge så mye skiver som mulig!
- Får vi se Gatas Parlament på Revolusjon-leir i august?
- Revolusjon tilhører jo i og for seg det vi ønsker som kjernepublikum... Vi tror Gatas parlament også kan spille en større rolle for flere «små og stigmatiserte revolusjonære venstregrupper». Om jeg eller vi kommer på leir eller ikke, avhenger nok først og fremst av hvilke spillejobber vi er booket for på den tida. Jeg kommer hvis jeg kan. Men uansett, og dette kan du sitere meg på: Vi heier på Revolusjon!