Den 8. juli stiller Knut Vollebæk, utenriksminister i den forrige regjeringa Bombevik, og i samme tidsrom formann i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE), som «vitne» for Den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag. Denne ad hoc-«domstolen» er en NATO-konstruksjon fra ende til annen, der prosessens utfall er gitt på forhånd: Jugoslavias og Serbias tidligere president Slobodan Milosevic er skyldig, mens NATO har gjort menneskeheten en stor tjeneste.
De internasjonale mediene viet rettssaken stor omtale i starten, inntil det viste seg at Milosevic, som er advokat av yrke, har ført sitt eget forsvar med stor dyktighet. Milosevic har elegant dokumentert følgene av NATOs barbariske bombing, og har overfor retten lagt fram allerede kjent dokumentasjon som viser at flere av de såkalte «massakrene» – som den i Racak – har vært fabrikasjoner.
Ingenting av dette vil gjøre det minste inntrykk på den NATO-klarerte domstolen, og de vestlige mediene holder lydig kjeft om bevisene Milosevic legger fram. Her er det seierherrenes justis som rår, verken mer eller mindre.
Knut Vollebæk skal, i egenskap av daværende OSSE-formann og «megler» vis a vis Milosevic, legge fram sitt vitneprov for tribunalet, et vitneprov som blir alt annet enn nøytralt. Vollebæk var den som indirekte ga klarsignal til at Jugoslavia ble bombet 20 år tilbake i tid, ved at han i egenskap av OSSE-formann beordret sine observatører ut av landet. I egenskap av norsk utenriksminister sørget han umiddelbart etter for å sende avgårde 6 norske jagerfly og andre bidrag til NATOs feige bombetokt. Seinere sørget både han og etterfølgeren Thorbjørn jagland (DnA) for regelrette bestikkelser av den jugoslaviske politiske opposisjonen for å sikre et regimeskifte. Etter velendt oppdrag, er Vollebæk blitt belønnet med ambassadørstillinga i Washington.
Jugoslavia var i sin tid en viktig partner for norsk utenrikstjeneste, dengang det ennå eksisterte en sosialistisk leir og Jugoslavia var den trojanske hesten. Etter sammenbruddet i øst, ble imperialismens nye dagsorden partering av landet for å innta nye posisjoner på Balkan. Derfor var serbernes sjåvinistiske politikk i forhold til albanerne i Kosova (eller ungarererne i Vojvodina) et ikke-tema i Vesten og i Norge til langt utpå 1990-tallet.
Milosevic er sjølsagt ingen uskyldighet. Det er et faktum at Milosevic videreførte og til dels skjerpet en sjåvinistisk serbisk koloniseringspolitikk overfor albanerne, som hadde pågått i årtier. Men Milosevic var ikke av de verste serbiske sjåvinistene, og beskyldningene om folkemord skyter langt over mål. De bosniske serberlederne, som Karadzic og general Mladic, har stått for langt verre forbrytelser, men ble til en viss grad stagget av Milosevic. NATO, som delvis har okkupert Bosnia, kan når som helst arrestere disse to serberhøvdngene og bringe dem til Haag, men gjør det ikke. Enhver kan tenke seg til hvorfor.
Milosevic representerte, enten man liker det eller ikke, den suverene staten Jugoslavia og Jugoslavias rett til å forsvare seg mot angrep fra fremmede makter, deriblant Norge. Derfor har Milosevic heltestatus blant store deler av det serbiske folket, som har følt på kroppen at den største krigsforbryteren bærer navneforkortelsen NATO. Jugoslavias rett til forsvar mot det feige NATO-angrepet er ubestridelig.
Det er all grunn til å huske Norges skitne rolle som deltaker i angrepstoktene i 1999, som varslet en historisk ny dreining i norsk utenriks- og militærpolitikk. Når Vollebæk møter i Haag, møter han i vitneboksen. Han burde imidlertid stått i tiltaleboksen, sammen med sin sjef Kjell Magne Bondevik.
